Goffengs USA: Sinte foreldre stemmer ikke demokratisk

Dette er sjette artikkel i serien Goffengs USA. Du finner hele artikkelserien her.

Den glimrende Coleman Hughes forteller historien om en familie han har som venner. Mannen i huset er hvit og jødisk. Kona er indisk. Barna er – på amerikansk lingo – mixed race. En dag kommer den ni år gamle datteren i huset hjem og stiller pappaen sin et spørsmål. 

– Pappa, er du hvit?

– Ja, det er jeg.

– Vil det si at du behandler folk dårlig?

Hun hadde vært på skolen og blitt lært at hvite mennesker er slemme mot folk som ikke er hvite. Så hennes jødiske, hvite pappa er antageligvis ikke like snill som hennes indiske mamma. Akkurat hvordan dette ble artikulert overfor henne er vanskelig å vite. Men at barn over hele USA nå går på skoler som kan gi dem denne slags «kunnskap», er hevet over tvil.

Slike anekdoter er i hvert fall ikke uvanlige for dem som følger dette temaet. Det fortelles om barndomsvenner av forskjellig hudfarge som ikke lenger er venner etter å ha vært gjennom «unconscious bias training» og andre former for antirasistisk opplæring på sine skoler. Om foreldregrupper som smuldrer opp fordi hvite ikke lenger tør å havne i samtaler med foreldrene til deres barns svarte venner. Av frykt for å si et ord feil.

«Ikke gjør meg til Tucker Carlson!»

I en samtale mellom tidligere Fox News-journalist Megyn Kelly og TV-verten Bill Maher blir det gitt flere anekdoter: Kelly har tatt sine barn ut av skolen i New York, som hun alltid har vært veldig fornøyd med. Det skjer etter at gutten hennes – som da går i tredje klasse og er åtte år gammel – går gjennom et tre uker langt eksperimentelt utdanningsløp om transspørsmål. Dette førte til en mengde helt unødvendig og dyp forvirring blant elevene. Av typen «hvem er vi egentlig»?

Foreldrene går sammen om å protestere, og skolen beklager sin egen oppførsel. Men så må det andre barnet deres – som fremdeles er seks år og går i barnehagen – skrive et brev til fotballaget Cleveland Indians og klage på maskoten deres. Som er en indianer. Begge foreldre føler at politiske aktivister tar kontroll på barna deres og bruker dem som retorisk kanonføde. 

Bill Maher forteller at han hører denne slags fortvilede klager fra foreldre i New York hele tiden. Fra liberale foreldre. Les: demokratiske foreldre. Foreldre som forteller ham at barna deres ikke er gamle nok til å bli fortalt at de er «white supremacists». Han leser fra et brev som kom fra skolen til Kellys sønn. For å få folk til å forstå at han selv ikke er i ferd med å gå fra vettet.

Der står det blant annet at «there’s a killer cop sitting in every school where white children learn. White children are left unchecked and unbothered in their homes. …. I’m tired of white people reveling in their state sanctioned depravities, snuffing out black life with no consequences. As black bodies drop like flies around us by violent white hands…..» . Her trengs «reform» av «white kids». Altså reform av liberale foreldres barn.

Maher har alltid vært antirasist og en liberal forkjemper for menneskerettigheter. Men nå er han frustrert fordi han må være på den andre siden av denne debatten. «Don’t make me Tucker Carlson», er hans kommentar.

Hemmelige foreldregrupper

Journalisten Bari Weiss skriver om foreldregrupper i New York og California. De er alle progressive eller liberale, og økonomisk trygge. Deres barn går på skoler som en gang holdt høy kvalitet. De møtes i hemmelighet for å diskutere hva de skal gjøre for at barna deres ikke skal bli rase-essensialister, mer eller mindre. 

Ingen vil oppgi sine navn til henne av frykt for at de selv og barna deres skal bli frosset ut. Og historiene hun blir fortalt om hva barna deres lærer på skolen, er til dels sjokkerende. De lærer å dele hverandre inn etter hudfarge, og at noen hudfarger er «bedre» enn andre. Igjen: dette er naturlige demokrater som er skrekkslagne i møtet med en aggressiv ideologi på sin egen side av det politiske spekteret. 

Hvor ille kan det bli? Professor Robert P. George underviser ved Princeton University. Han har blant annet skrevet en bekymringsmelding om ytringsklimaet i amerikansk undervisning sammen med Professor Cornell West, en sann bauta i amerikanske progressive og afroamerikanske miljøer. På besøk hos podcasten til statsviteren Yascha Mounk beskriver han utviklingen han har sett på Princeton siden omtrent 2017:

«Mange unge mennesker føler på et press ikke bare for å tilpasse sitt eget språk og tenkning til en dominerende ortodoksi. De føler på et press om å bli med i en mobb som angriper andre som setter spørsmålstegn ved den rådende ortodoksien. De er redde for selv å bli sett skjevt på, å bli mistenkt, om de ikke tar del i den skrikende mobben. (...)

Vanlige autoritære er fornøyd med å forby folk fra å si ting de mener er sant. Totalitære er ikke fornøyd med det. De tar det ekstra skrittet det er å tvinge folk til å si ting de mener er usant. Og vi har beveget oss fra det autoritære til det totalitære i altfor mange samfunnssektorer.»

Det «totalitære» – det er ganske harde ord fra en moderat, liberal akademiker som Robert P. George. Og igjen: det er i all hovedsak liberale og venstrevridde studenter som blir utsatt for denne behandlingen. 

Alt dette er enkelttilfeller, sier du kanskje til deg selv. Men jeg kan lage en liste over slike hendelser og tilfeller som det vil ta deg flere dager å lese. Spørsmålet er hvor mange enkelthendelser som behøves for å gjenkjenne en tydelig trend. For mange vil tilfellene aldri bli mange nok. «It is difficult to get a man to understand something, when his salary depends on his not understanding it», skrev Upton Sinclair. Dette blir noe av det samme: Man må bare bytte ut «lønning» med «verdensanskuelse».

Rasistiske poppeltrær

Hele denne problematikken i USA dekkes her i Norge ofte som om det kun er radikale folk langt til høyre som protesterer på den. Og det er selvfølgelig riktig at konservative foreldre misliker den. Men dette er også en forenkling så grov at den fortjener lite annet enn latterliggjøring. La oss ta en titt på to av de mest kjente eksemplene som viser klart og tydelig hvor feil denne fremstillingen er.

Vi skal først til San Francisco. For omtrent et år siden hadde folket i byen muligheten til å stemme over medlemmene i sitt skolestyre. Tre meget progressive medlemmer stod på stemmeseddelen. Alle tre ble stemt ut med stor majoritet. Og de ble ikke stemt ut av svette, hvite rasistmenn fra Alabama. Men av foreldre i tvers gjennom progressive og liberale San Francisco.

Dette skolestyret kom på det nasjonale kartet da nyheten kom om at de ville endre navnene på over 40 skoler. Skoler kunne ikke lenger være oppkalt etter Thomas Jefferson, George Washington, Paul Revere eller Dianne Feinstein. Disse navnene tilhører ifølge CNN`s reportasje om saken «kontroversielle offentlige personer». Slavefrigjører og godvenn med Frederick Douglass, Abraham Lincoln, var også på lista hvis navn måtte fjernes. 

Ifølge initiativet er disse figurene knyttet til «undertrykkelsen og slaveholdet av mennesker; undertrykking av kvinner og stansing av fremskritt; eller de stod for folkemord». Navnet til den demokratiske og høyst nålevende politikeren Dianne Feinstein – tidligere borgermester i byen – måtte fjernes fordi hun som borgermester på et tidspunkt fikk gjenreist et konføderasjonsflagg som var blitt ulovlig tatt ned. Flagget stod i en flaggrekke som viste frem ulike deler av amerikansk historie. Feinstein endret siden mening. Ellers er det uvisst hvordan hun har kontakt med folkemord og slavehold.

Eldorado Elementary er oppkalt etter en fiktiv by som lever i legender og filmer som «The City of Gold». Det var rasistisk og måtte vekk. Alamo Elementary var ifølge skolestyret oppkalt etter det rasistiske slaget ved Alamo under amerikanernes krig med Mexico. At den egentlig er oppkalt etter det spanske navnet for poppeltrærne i området, det hjalp ikke. Navnet var sterkt støtende, og måtte endres.

Skolestyret har også fulgt den antirasistiske trenden det er å fjerne opptakskrav av diverse typer, først og fremst på prestisjefylte Lowell High School. Det er først og fremst hardt arbeidende elever av asiatisk herkomst som dominerer mange slike skoler, og som må bære konsekvensene av slike tiltak ved ikke å komme inn på meritter. Deres foreldre er ofte sinte. 

Allison Collins fra styret kunne nemlig forklare at meritter er et «rasistisk system». Det er en måte å aktivt holde elever fra «områder man synes er farlige», ute på. Hun var veldig lite fornøyd med at asiatiske studenter var så sterkt overrepresentert på eliteskolene. De har jo ikke vært gjennom slaveri, må vite.

Dette var prioriteringene til skolestyret i et distrikt med et driftunderskudd på 125 millioner dollar, og som ikke engang hadde påbegynt planleggingen av gjenåpningen av skoler etter to år med pandemi – mens private skoler i California og vanlige skoler over hele USA var godt i gang med klasseromsundervisning igjen. Ikke overraskende ble foreldre og andre som protesterte mot dette, møtt med grove anklager om rasisme, hvit overmakt og fremmedfrykt.

Rasistisk utstemming

Men stemmegivningen som ville ha ut medlemmene i skolestyret, speilet befolkningen i San Francisco. Kampanjen for å få stemme over dette – i en såkalt «recall election» – var også sponset av noen av rikingene blant Silicon Valley-eliten, inkludert topper i ultraprogressive firmaer som PayPal og Apple, som også har gitt massiv økonomisk støtte til Det demokratiske partiet. En av initiativtakerne til kampanjen, Siva Raj (som jo er et typisk navn for en «white supremacist»), uttalte at «San Franciscos foreldre har reist seg og sagt fra at det ikke er akseptabelt å prioritere barna våre sist». 

Men de utstemte vet visst bedre. Leder i styret Gabriela López er en av initiativtakerne til det store navnebyttet. Hun ble stemt ut med godt over 70 prosent av stemmene. I en tweet forklarer hun klart og tydelig hvorfor:

«Så om man slåss for raserettferdighet, så blir dette konsekvensen. Ikke tvil, «white supremacists» koser seg nå. Å støtte utstemmingen er helt på linje med slik ideologi».

New York Times skrev at hele hendelsen var en «oppvåkning i det kinesisk-amerikanske miljøet» i San Francisco, og kom frem til at utvelgelsen først og fremst var drevet av «sinne blant Asian Americans». Blant asiatisk-amerikanske foreldre, kunne man legge til. Men ifølge López er dette feil. Hun mener i stedet det er slik at 70 prosent av befolkningen i San Francisco støtter hvitt overherredømme. Om du finner det litt vanskelig å tro på, så er det fordi det er ganske vanskelig å tro på. Og når alt dette kommer fra politiske aktivister med makt langt ute på venstre fløy, så bør det være lett å forstå at slikt kan dytte folk over i republikanernes rekker. 

Det skal i rettferdighetens navn sies at Den demokratiske borgermesteren – som tidligere hadde vist stor støtte til navneendringsprosjektet – også støttet utstemmingen av de tre. 

Bråket ga seg imidlertid ikke med denne utstemmingen. Noen få måneder senere uttalte den nye kommisjonæren i styret Ann Hsu at det var en utfordring med «lite støtte fra familiene» til «black and brown students», samt skyhøyt fravær på mange elever fra de miljøene. Denne uttalelsen bør ikke komme som en overraskelse om man vet litt om resultatene av tallrike undersøkelser rundt kulturforskjeller når det kommer til studier. 

Det Hsu sa var nemlig rett og slett sant. Dessverre. Disse tingene er et problem. Men det betyr lite hva som er sant og ikke når identitetspolitikken råder. Temperaturen steg til kokepunktet på møter, og Hsu ble stemt ut. Forholdet mellom svarte og asiatiske amerikanere er ikke det beste nå, hvilket vi kommer tilbake til i senere artikler i denne serien. 

Foreldrene som kom fordi utdanning var det viktigste for dem

Mens de direkte følgene i San Francisco handlet om et skolestyre, handlet en lignende brudulje i Virginia om noe langt viktigere: et guvernørvalg. 

Ved forrige guvernørvalg i delstaten i 2021 hadde demokratene holdt setet i 16 av de foregående 20 årene. Det var også spådd at de ville vinne dette valget ganske trygt ved guvernør Terry McAuliffe. I stedet var det republikaneren Glenn Youngkin som gikk av med seieren.

Dekningen av saken i norske Dagsavisen bærer preg nettopp av en amerikansk forståelse der «kulturkrig» er noe bare ytre høyre bedriver. Avisen skriver for eksempel at Youngkin «spilte opp til kulturkrig». Men dette er direkte feil. Det er en forvridning av tidslinja. Youngkin svarte på en allerede eksisterende kulturkrig som noen andre hadde satt i gang. Man kan være enig eller uenig i om han svarte på riktig måte. Men det var altså det han gjorde: svarte. Og det på en måte som lokket mange foreldre over stemmelinja. 

Aftenpostens Frank Rossavik er nærmere en riktig beskrivelse når han skriver at Youngkins politikk var ganske moderat, og at den handlet om «avstandtaken til venstreorientert identitetspolitikk». Som altså er der kulturkrigen har startet i denne runden. Igjen: man kan ikke ta avstand til noe som ikke allerede eksisterer.

Ifølge journalist og forfatter Matt Taibbi – som i siste sesong av Thomas Seltzers UXA blir beskrevet som «respektert på begge sider» av den amerikanske politikken – var det venstresiden selv som skjøv fra seg egne velgere. Det er skrevet mange saker om dette valget. Men ytterst få har dykket skikkelig ned i materien. Taibbi er en av dem. Han mener at det som skjedde er en bok verdig. Så han skrev omtrent en halv en.

Jeg anbefaler denne nestenboka i fire deler på det varmeste. Det som fortelles her kan knapt diktes opp. Som Taibbi selv sier: «Det er som en Evelyn Waugh-satire om dyre akademiske lurendreiere som blir sluppet løs på et lite samfunn, etterfulgt av en parade med blinde apostler fra Washington Post som nedtegner heltegjerningen til akademikerne på geiteskinnspergament». 

Det var først og fremst rike Loudoun County som avgjorde valget til fordel Youngkin. Taibbi snakker med Raj Patel utenfor stemmelokalene. Den indiskamerikanske tidligere demokraten sier følgende: «Følg med nå. Indiske og kinesiske immigranter som typisk stemmer demokratisk vil stemme for de andre fordi utdanning for barna deres er den viktigste saken for dem. Det er derfor de kom hit.» Ja, foreldre synes at barna deres er viktige. Og de har kommet dit i stort nok antall til at de nå utgjør 20 prosent av velgermassen. Men det er 20 prosent som er veldig fokusert på utdanning. De skulle bli de aller ivrigste partibytterne i dette valget. 

Men for demokratene og CNN gikk det under et døgn før tapet ble forklart med det sedvanlige «white supremacy». Jaha? Fra immigranter fra Asia med fokus på utdanning? 

«Fake outrage»?

Så hva gjorde dem så sinte? Vel, forskjellige ting. Men det meste av det bunnet i at det gamle fargeblinde synet skulle vekk fra opptakssystemet i skolekretsen. Etnisk bakgrunn skulle nå indirekte bli avgjørende for fordeling av studenter på den tunge, prestisjefylte skolen disse foreldrene ville ha sine lovende unge inn på. For foreldre fra Asia ble resultatet at deres barn ble skjøvet ut av sine utdannelsesmuligheter – grunnet sin etniske bakgrunn. At minoritetselever skyves ut av eliteskoler på grunn av implisitte kvoter, er noe vi knapt har sett siden «jødekvotenes» tid.

Og om de asiatiske foreldrene klagde, var de medskyldige i et rasistisk system som hadde eksistert i 150 år før de i det hele tatt kom dit. Akkurat som i San Francisco.

Dette ble jobbet frem fra venstre side, og med støtte av den demokratiske guvernørkandidaten Terry McAuliffe. Demokratene skjøv nesten bokstavelig talt sine kjernevelgere fra seg med barna deres som støtpute. Og de brukte en voldsomt aggressiv antirasistisk aktivisme som, ifølge Taibbi, «så rase overalt til en grad som langt overgikk den villeste Fox News-fantasien, og ville fått Roger Ailes til å sette seg opp i graven».

Galskapen her er knapt til å beskrive, og det uten å nevne saken med den (muligens) kjønnsflytende eleven som seksuelt angrep to elever på to forskjellige skoler, pappaen til det ene offeret som ble arrestert på et skolemøte, og inspektøren som senere fikk sparken for å forsøke å skjule overgrepene. Det var flommer av svindyre rasekonsulenter, regelbrytende styremedlemmer, skjulte hudfargebaserte angivergrupper og hemmelige synderegistere hvor dissidenter kunne registreres. 

Slik ble naturlige demokratiske velgere fra minoritetsgrupper spillbrikker i en ideologisk feber som skremte dem over til republikanerne. Youngkin trengte knapt å gjøre annet enn å peke i retning av det som faktisk skjedde. Også James «The Ragin’ Cajun» Carville, en gammel ringrev blant demokratiske strateger, forstod at valget ble tapt på grunn av venstresidens egen «stupid wokeness».

Tidligere president Barack Obama derimot, som i andre sammenhenger har vært kritisk til woke, erklærte at kritikken bare var «fake outrage». Det var nok betryggende å høre for foreldre både fra minoritet og majoritet, som til slutt ble plassert i inngjerdede områder på parkeringsplassen utenfor bygget hvor skoleadministrasjonen holder sine møter, og har blitt kalt «domestic terrorists» i diverse aviser.

Kritisk raseteori på skolebenken

Bråket handlet også om innføringen av såkalt Critical Race Theory (CRT) i skoleverket. I norsk presse blir CRT ofte omtalt som «å lære om rasisme» eller «lære om slaveri» og om andre negative ting i amerikansk historie. Vil man ikke ha CRT, så vil man hvitvaske hvite historiske synder.

Som en som selv har undervist i amerikansk historie, politikk og sivilisasjon på Universitetet i Oslo, og derfor har lest et par snes lærebøker om amerikansk historie og politikk, kan jeg si med all mulig tydelighet at dette ikke er riktig. Det er absolutt ingen behov for dette sære teoretiske rammeverket for å lære bort alle disse tallrike historiske syndene. Her er norsk presses kunnskap pinlig mangelfull.

CRT er en teori som har vært gjennom diverse tankesett. «Critical» kommer fra Critical Theory, et rammeverk utarbeidet av den såkalte Frankfurterskolen i etterkrigsårene. Det beveget seg så på litt merkelig vis gjennom postmodernismen, hvor den plukket opp noe og kastet annet. Resultatet er blitt en radikal tolkning av hvordan verden ser ut, hvor hvite alltid er privilegerte, svarte alltid er undertrykte, alle forskjeller mellom grupper er grunnet rasisme, at hudfarge er det viktigste ved mennesket, og mange andre bastante konklusjoner. (For ordens skyld: Å yte CRT i sine ulike varianter rettferdighet i en tekst av denne typen er umulig. Jeg vil bare oppfordre til å gjøre det motsatte av norsk presse, og virkelig lese seg opp. Man kan for eksempel begynne med boken Cynical Theories.)

Det sies ofte at teorien – som er en konstruksjon i utgangspunktet tilhørende lovstudier – kun undervises på universiteter. Ikke på barneskoler. Og det stemmer nok. Det leses ikke kompliserte sosiologiske tåkeverk pakket inn i postmodernismens notorisk forvirrende språk i 6. klasser. Men konklusjonene, verdensanskuelsen, løsningene og aktivismen som kommer ut av teorien, de er kraftig representert, og det helt ned i barnehager. Dette kalles ofte «applied CRT». Og det er det som er hele problemet.

En undersøkelse fra Manhattan Institute kan legge empiri bak de tallrike anekdotene. Eric Kaufmann og Zach Goldberg spurte elever i aldersgruppen 18 til 20 – altså før eller i tidlig universitetsalder – om hvilke nøkkelbegreper fra CRT de hadde blitt introdusert for på skolen. Til dels store majoriteter svarte at de hadde fått disse presentert som fakta i sine skoleløp.

I det hele tatt er det litt rart å benekte dette fenomenet når teoretikere innenfor rammeverket selv skriver åpent og villig at det er et mål å få det inn i hele skoleverket. Det skrives instruksjoner om hvordan man skal gjennomføre dette, og det er funnet mange eksempler på treningsopplegg helt ned i barnehager som spesifikt skal fremme teorien. Som dette smått groteske tilfellet fra skoledistriktet Hayward i California, som i et samarbeid med en organisasjon ved det talende navnet Woke Kindergarten hadde som mål å «disrupt whiteness».

De færreste har noen oversikt over hva CRT er. Og inntil nylig var det få som visste at det eksisterte. Men en av effektene av skolestengingene under pandemien var at mange foreldre med fokus på utdanning fikk en innføring i hva barna deres lærte på skolen. Det var dette – kanskje mer enn fokuset republikanske politikere satte på det – som fikk det til å gå opp et lys for mange foreldre. Eller gå i svart, avhengig av hvordan man ser på det.

Samler republikanske og splitter demokratiske foreldre

Men tilbake til den slemme, hvite, jødiske pappaen i begynnelsen av denne artikkelen. Husk at denne serien stiller det lite stilte spørsmålet «hva kan få normale mennesker til å stemme noe annet enn demokratisk». Og still deg så spørsmålet «må man være en dedikert trumpist for å la seg skremme av denne radikale utviklingen»?

Svaret er helt åpenbart nei. 

Kaufmann har gjort en undersøkelse på foreldres holdninger til denne typen undervisning og aspekter knyttet til den. Svaret er at CRT samler republikanske foreldre mot, mens det splitter demokratiske foreldre. Altså en drømmesituasjon for en republikansk politiker. Her er det alt mulig potensial for å skrelle av frustrerte demokratiske velgere. Først og fremst fordi venstresiden støter dem fra seg.

Her er den foreløpige enden på visa: går man noen få år tilbake, så «eide» demokratene utdanning som politisk tema med 20-30 poengs margin. Det var de befolkningen hadde mest tillit til på emnet. Ikke nå lenger. Nå er det nærmest dødt løp. Man kan si at folk har altså flyttet seg fra venstre side på et av de viktigste velgertemaene. Men etter å ha fulgt flere av disse hendelsene de siste årene, konkluderer jeg med at det er adskillig riktigere å si at venstre side har skjøvet dem fra seg med iver og overbevisning. 

Jeg finner ingenting som tyder på at republikanerne har blitt så mye bedre at de fungerer som magnet. Jeg finner mye som viser at demokratene fungerer som motpol til folks meninger. 

Denne artikkelen har handlet om foreldre. Den har derfor ikke brukt mye plass på hva som foregår på universiteter. Men man kan trygt si at om man tar med dem, så blir dette emnet utømmelig. Denne teksten kan være et godt utgangspunkt om man vil begynne å grave seg ned i kaninhullet som er radikal aktivisme på det nivået av amerikanske utdanningsinstitusjoner.