En idoldyrkers bekjennelse

Det er visst vanlig å anerkjenne ungdommers tørst etter idoler, mens den slags anses som upassende for eldre folk. Følgelig trodde jeg lenge at idoldyrking ikke er noe for meg. Det viste seg å være en illusjon; idolet bare slumret. Lite skulle til, bare en tilfeldighet, før det ble vekket til live og da med styrke.

Jeg kom over en gammel kjenning på et loppemarked, en biografi jeg bladde i for mange år siden, John Bainbridge, Garbo, Cappelen 1956. Teksten var mindre interessant. Bildene derimot. En forsømt gudinne er ikke ute etter hevn, bare en påminnelse om at hun aldri har opphørt å eksistere.

Greta Garbo er mitt idol. Hun fascinerer mer enn noen annen.