Blågrønn bris

– Go green or die.

Budskapet kom ikke fra Greta Thunberg, men fra Latvias konservative statsminister Krisjanis Karins i et Politico-intervju. Han er ingen hvem-som-helst. Den amerikanskfødte statsministeren er medlem av Det europeiske råd, og har en sentral rolle i det konservative partisamarbeidet EPP. Karins var én av seks representanter som forhandlet om toppjobbene i EU, deriblant stillingen som Europakommisjonens president.

Nå maner han til endring. Fremover må europeiske konservative ledere orientere seg mot grønn politikk og grønne samarbeidspartnere. Måten vi redder kloden på er gjennom et bærekraftig næringsliv. Grønn teknologi vinner i lengden – og den skal være europeisk, ifølge Karins.

Østerrike og Tyskland

For det blåser en grønn vind over Europas konservative. I Østerrike sprakk Sebastian Kurz'´regjering, der konservative ÖVP samarbeidet med ytre høyre-partiet FPÖ. Under nyvalget i september gjorde «Wunderwuzzi» – som Kurz gjerne kalles i eget parti – storeslem, med 37,1 prosent. Her ble De Grønne tredje største parti med 14 prosent. Nå ser Kurz til partiet for regjeringssamarbeid sammen med liberale NEOS.

Konservative og sosialdemokrater har tidligere delt regjeringskontorene i både Østerrike og Tyskland, men nå seiler De Grønne opp som ny maktfaktor i begge land. Meningsmålinger viser at Die Grünen er Tysklands nest største parti. Annegret Kramp-Karrenbauer, som overtar for Angela Merkel, kan måtte inngå et blågrønt samarbeid etter valget i 2021. Både Kurz og Merkels partier inngår i blågrønne samarbeid på lokalt og regionalt nivå.

Utviklingen er fremfor alt en kombinasjon av to ting: En realitetsorientering i konservative partier og en fremvoksende pragmatisme i EU-vennlige grønne partier.

Debatten har startet i Høyre

I Høyre er takhøyden betydelig, og i den siste tiden har vi sett starten på en debatt som Kariņš etterlyser. Utspill fra både stortingspolitikere og Oslo-partiet viser vilje for samarbeid med MDG lokalt. Samtidig presser Unge Høyre moderpartiet stadig hardere på klima- og miljøprofilen.

Civitas Eirik Løkke mener et blågrønt samarbeid på nasjonalt nivå må vurderes på sikt, men her er kampen hard. Nylig startet Aps Martin Kolberg sitt forsøk på å bygge bro mellom Ap og MDG. Hans ønske er et regjeringssamarbeid mellom partiene i fremtiden.

Likevel er det stadig flere som tar til orde for et fremtidig blågrønt samarbeid. En åpenbar årsak er at klimapolitikk blir stadig viktigere, og SSBs valgundersøkelse for 2017 viser at velgerne vektla miljø i større grad i 2017 enn i 2013. Samtidig mener norske velgere at Høyre (19 %) og MDG (14 %) er partiene med best miljøpolitikk, ifølge samme undersøkelse. Det kan skape grobunn for et samarbeid.

Synet på næringslivet rolle i lavutslippssamfunnet vil forene partiene i et blågrønt samarbeid. Internasjonalt samarbeid, utenlandskabler og en økt satsing på fornybare energikilder, økte FoUI-midler og teknologiutvikling er også blant sakene som partiene enes om. For forvalteransvaret er både grønt og blått.

Så finnes det åpenbare forskjeller. Deler av MDGs politikk vil føre til et dramatisk fall i statens inntekter og velferdsnivået vårt, som blant annet Nikolai Astrup har påpekt. Petroleumspolitikk og synet på sekstimersdag er blant eksemplene. Et blågrønt samarbeid vil være krevende – som alle andre partisamarbeid. Selv om avstanden er for stor i dag, er Karins påminnelse likevel viktig: Partier og politikk som ikke endres, dør ut.

Å endre for å bevare er det konservative mantra, og både grønne og blå mener at lavutslippssamfunnet er svaret. Dette vil kreve grønn vekst som må baseres på et fritt marked. Nøkkelen til veksten er å eliminere ressurssløsing – ikke verdiskaping, som to MDG-ere påpekte i Minerva før valget. Slike utspill viser at det eksisterer et grunnlag for et fremtidig blågrønt samarbeid.

Les også:

Pluss

Tre blågrønne grunner til å stemme MDG

Det finnes gode argumenter for at et samarbeid mellom borgerlige partier og MDG kan og bør ha livets rett, skriver kronikkforfatterne. Her presenterer de tre av dem.

Borgerlig skilsmisse?

Fremtiden for dagens regjering ser ikke lys ut. Selv om det fremdeles er to år til neste stortingsvalg, var regjeringspartienes oppslutning under høstens valg på 36,2 prosent.

Man må selvsagt ikke glemme mulighetene for et gjenvalg og fortsatt borgerlig flertallsregjering, men debatten om en reorientering har allerede startet i Høyre. Hvis det petroleumsmurte ekteskapet med Frp tar slutt, er alternativene flere. Mens KrF og Venstre trolig forblir samarbeidspartnere fremover, peker enkelte på Senterpartiet. Tross tidligere regjeringssamarbeid, er Vedum-versjonen av Sp langt unna Høyre. Først og fremst retorisk, men også realpolitisk, der partiet i dag er en garantist for et rødgrønt alternativ.

Distriktsprotestene Sp profitterer på fremstår kortsiktig. Motstand mot reformer er forståelig, men også bakstreversk. Vår tids største utfordring er neppe et nedlagt kemnerkontor – og vi får færre kommuner uavhengig av om Sp er i regjering eller ei.

På den andre siden er MDGs klimakamp langsiktig, fremtidsrettet og etterspurt av ungdommen. Ved stortingsvalget i 2017 var 48 prosent av MDG-velgerne 18-29 år. Til sammenligning var 53 prosent av Sp-velgere over 60 år.

At velgerne blir stadig grønnere viser ikke hele bildet. Kariņš sier han ser enda et utviklingstrekk: Å være grønn trenger ikke bety at du venstreorientert. Å kutte utslipp er like mye en vinnersak for sentrum-høyre som for sentrum-venstre. Dette vet Høyre.

Så gjenstår det å se om blått og grønt kan bli skjønt.