Imot Gud

Artikkelen er fra kulturseksjonen i Minervas kvartalstidsskrift nr. 2 i 2021. Tema for seksjonen er Guds nærvær og fravær.

1. Den første teksten jeg skrev, var en kristen sang. Jeg gikk avisruta mi, midt i vinternatta, jeg stod på snuplassen innerst i Ørnevegen, der du får utsikt ned mot lavlandet nordover, de mørke skogene, søppeltippen. Det snødde, og mens jeg stod der, hadde jeg plutselig et par linjer og en melodi i hodet. Jeg skyndte meg videre, gjorde unna resten av ruta, og da jeg kom hjem, fant jeg litt papir og en penn og satte meg ved kjøkkenbordet. Der skrev jeg ut resten av sangen som jeg regner som starten på skrivinga mi. De første årene var det det jeg skrev: sanger i den pinsekarismatiske tradisjonen jeg stod i. Jeg skrev på gutterommet i Mosjøen, på bussen, på folkehøyskolen i Hamar, på nattoget nordover. Det er rart å tenke på at den linja som starta med den enkle kristne visa på kjøkkenet i Falkvegen, nå har ført til romanen der jeg skrev meg fri fra det kristne miljøet jeg vokste opp i, romanen som bærer navnet Du.

2. Når jeg ser tilbake på tida mi i pinsebevegelsen, er opplevelsen først og fremst preget av ambivalens. I Du skildrer jeg både den livsbejaende iveren som brenner i ei gruppe pinseungdommer på Betel i Mosjøen, og mørket som ligger i denne glade, banale og bombastiske kristendomsformen. Hovedpersonen Sigurd kommer opp i stadig sterkere anfektelser når han oppdager at det finnes en stor, vakker og komplett uforståelig verden utenfor den vesle menigheta, en verden han er opplært til å markere avstand til. Han må vokte seg vel for ikke å skitne seg til, ikke høre på feil musikk, ikke føle feil følelser. Da han reiser til Trondheim for å studere, kommer løsrivelsen. I møte med alt det fine og komplekse han nå må forholde seg til, blir de allerede eksisterende sprekkene i verdensbildet hans til dype revner, og han kastes inn i en løsrivelsesprosess der han pendler mellom fryd og angst, mens han forvirret og møysommelig forsøker å finne ut hvem han er nå, hvem Gud er, og hvordan relasjonen mellom dem skal være. Sigurds vei er inspirert av min egen, og den kristendommen jeg vokste opp med. I pinsemiljøet var det innforstått at kristne skulle være milde og enkle; vi skulle ikke stille så mange spørsmål, og vi skulle i hvert fall ikke bry oss med å problematisere trua vår eller protestere mot det vi ikke forstod. Dette førte til minst to ting: at makta til de som ledet oss ikke ble utfordret (de var jo Guds menn), og vi stod forsvarsløse den dagen ei eventuell troskrise traff oss. Samtidig har jeg med meg så mye fint fra pinsebevegelsen, både fra Betel og folkehøyskolen Hedmarktoppen, som har formet meg som menneske.