For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Nei, vi tror ikke på Gud
DEBATT: Ateisme kan fint kombineres med troen på hva som er objektivt rett og galt.
I Minerva 4. oktober stiller Daniel Joachim Kleiven spørsmålet: tror alle nordmenn egentlig på Gud? Kort fortalt mener han vel at det gode, rette og sanne ikke kan eksistere uten Gud, så det at de fleste tror denne trioen eksisterer kan være et tegn på at de «egentlig» tror.
Jeg vet ikke helt om han ser for seg at vi lyver for oss selv, om vi tviler, eller om vi bare er forvirra. Kanskje han bare setter det på spissen. Uansett, jeg har hørt lignende før. Det kan virke som en del troende sliter litt med å forestille seg ateistenes måte å se verden. Derfor vil jeg prøve å forklare hvorfor det oppleves forholdsvis naturlig å kombinere ateisme med å tro at det finnes objektivt sanne svar på hva som er rett og galt (moralsk realisme).
En del av Kleivens artikkel tar ikke for seg rett og galt direkte, men fokuserer heller på Human-Etisk Forbunds (HEF) reklamekampanje der de sier at «kjærlighet er sterkere enn hat», hva enn det måtte bety. Men han hinter til at han diskuterer moralsk realisme mer generelt, blant annet når han viser til Nietzsche. HEFs klisjéer får stå for deres regning, jeg tar for meg det jeg tror er Kleivens agenda, altså å spørre hvorvidt ateisters/agnostikeres tro på moralsk realisme kan være et tegn på at de egentlig tror.
Metaetikken
1) Det er overhodet ikke sikkert at det er så umulig for ikke-troende å forsvare moralsk realisme som eksempelvis Nietzsche skal ha det til. Det er skrevet tusenvis av bøker om hva som kan ligge til grunn for moral. Det er for eksempel hovedspørsmålet i en forholdsvis stor gren av filosofien – metaetikken. Noen av de mulige svarene filosofene har kommet frem til forutsetter en gud, men de fleste og mest sentrale gjør ikke det. En god slump argumenterer også for at moral ikke har noe reelt grunnlag (moralsk anti-realisme).
For å være helt klar, poenget er ikke at filosofer mener dette og derfor bør andre tro det også. Poenget er at disse filosofene har skrevet en lang rekke spesifikke og nøye utarbeidede svar på dette spørsmålet. Mange, inkludert meg, syns de er helt utmerkede. Det kan virke som en del troende syns teoriene som argumenterer for moralsk realisme uten å vise til Gud er ganske dårlige. Men det syns nok ikke de fleste ateister, og i dette tilfellet er det det som er relevant. Det at dere syns disse teoriene er dårlige betyr ikke at vi syns det.
Kanskje finnes ikke rett og galt
2) Når det er sagt er jeg selvsagt ikke sikker på at det kan finnes moral uten Gud, det er tross alt filosofi vi snakker om. Men det er heller ikke sikkert at det er ateismen som skal først til pers hvis jeg blir tvunget til å si hva jeg «tror» mest på av moralsk realisme eller fraværet av en gud. Selv om jeg er moralsk realist, er jeg ikke helt sikker på at det er det beste synet (og vice versa for Kleiven). Det er for eksempel mulig moral bare er en innbilning. Hvis jeg må velge, tror jeg kanskje det er hakket mer sannsynlig at det ikke finnes noe rett og galt enn at det finnes en gud. Med andre ord, i stedet for at ateister «egentlig» tror på Gud, kan det like så godt hende at vi «egentlig» ikke tror på rett og galt.
Det virker som troende noen ganger glemmer at påstanden at Gud eksisterer er en sterk påstand som også må begrunnes. Det er mulig at rett og galt (og kjærlighet) strømmer naturlig fra kristen teologi, men som ateist vil jeg mene at det kreves en del mental gymnastikk for å komme frem til at Gud eksisterer. Siden Guds eksistens vel er nødvendig for at kristen teologi skal være sann, gjør det at man velger den muligheten vekk.
Hvis man antar Gud er det riktignok mye som kan forklares, kanskje til og med rett og galt. Jeg syns at ateister bør holde den muligheten åpen. Faktisk vil jeg si at for nesten alt som kunne kreve en forklaring, kan det tenkes en spesifikk gud som i alle fall delvis kan forklare det. Selv om jeg ikke syns det er en god forklaring, så er Adam og Eva en forklaring på menneskenes oppstandelse. Men det er ikke nødvendigvis en retorisk fordel for de troende at slike hypotetiske guder kan forklare så mye. En ting Gud nok ikke kan forklare, er seg selv. Selv om Gud skulle være sin egen årsak, er han ikke sin egen forklaring av den grunn. Det virker litt for beleilig med noe som kan forklare alt, men ikke selv kan forklares. Det blir altså en slags universell ad hoc hypotese.
Poenget er at Gud også må forklares før man kan si at moralsk realisme er mer sannsynlig hvis vi antar Gud enn hvis vi ikke gjør det. Det er en signifikant kostnad for ateister, selv om det kanskje ikke oppleves som en kostnad i det hele tatt for troende.
Best å være på den sikre siden
3) Det kreves veldig liten tro på rett og galt for å komme til den konklusjonen at det er rasjonelt å opptre som om rett og galt er virkelige størrelser. Moralske grunner ses vanligvis som ‘overriding’ i filosofien, det vil si at de «overkjører» andre grunner. I så fall vil enhver moralsk grunn alltid utveie enhver ikke-moralsk grunn. Altså, selv om du bare tror det er 0,000001% sjanse for at det finnes noe objektivt rett og galt vil det fremdeles være rasjonelt å opptre som om rett og galt er virkelig. Ett eksempel: Jeg har lyst på iskrem. På veien til iskremsjappa går jeg forbi noen som holder på å drukne. Hvis det ikke finnes noe rett og galt vil det i utgangspunktet være uproblematisk å bare gå forbi. Men hvis jeg bare tviler bittelitt på dette synspunktet, så blir ønsket om å kjøpe is overkjørt av denne lille muligheten. Dette er selvsagt fullt mulig å være uenig i. Men jeg antar at mange, litt mer uformelt, tenker at det er «best å være på den sikre siden». I så fall er ikke det at folk oppfører seg som om det finnes rett og galt noe godt tegn på at de egentlig tror.
Eutyfron-dilemmaet
4) Selv om jeg tror Gud/guder kan forklare ekstremt mye, er det faktisk høyst uklart hvorvidt de kan forklare akkurat rett og galt. Det er flere argumenter som sår tvil om dette, det beste og mest kjente er nok Eutyfron-dilemmaet. Eutyfron-dilemmaet kan forkortes (og omskrives) ca. slik:
Hvis Gud befaler det som er riktig, er det i så fall riktig fordi Gud befaler det, eller befaler Gud det fordi det er riktig?
Hvis rett er rett fordi Gud har bestemt det kan det virke som om det riktige er vilkårlig. Det er det mange som ikke vil godta. Hvis Gud befaler det som var rett allerede før han befalte det kan man spørre seg om Gud kan være allmektig. Det er ikke så relevant for oss, men det som er relevant for oss er at Gud i så fall ikke forklarer rett og galt.
Mange kristne syns dette argumentet også er ganske dårlig. Det vanligste motargumentet kan kokes ned til at dilemmaet ikke treffer fordi Gud er godhet, han har ikke skapt godhet. De mener det er et falskt dilemma. Det er en ærlig sak å mene det. Jeg har ikke mulighet til å diskutere Eutyfron-dilemmaet ordentlig her, men jeg mener disse potensielle løsningene bare skyver på spørsmålet. Uansett er dette altså noe det hersker en del uenighet om. Det er nok mer sannsynlig at ikke-troende har tanker eller intuisjoner som ligner på mine, enn at de egentlig tror på Gud.
Å tenke på grunnlaget for rett og galt er vanskelig, og de fleste av oss blander både det ene og det andre. Jeg tenker det er bedre å bare godta at folk rører litt enn å tenke at det røret skal være uttrykk for en slags undertrykt tro.
