Hamas' brutte avtale og israelske gislers lidelser

Når en terrororganisasjon som Hamas forhandler om en avtale, er det alltid en risiko for at de vil bryte sine løfter. Likevel har den pågående prosessen vært preget av kyniske kontraktsbrudd, utsatte frister og bevisst manipulasjon for å presse frem ytterligere innrømmelser fra Israel.

Et kynisk spill med menneskeliv

Hamas har bevisst forsinket gisselutvekslinger, levert navnelister i siste øyeblikk, og skapt kunstige kriser for å maksimere sin forhandlingsmakt. Gjentatte ganger har de truet med å avbryte prosessen under påskudd av israelske "brudd" på avtalen – påstander som synes å være fabrikkert for å skape ytterligere kaos og presse Israel til flere innrømmelser. Dette har ikke bare forverret forhandlingsklimaet, men har også forverret situasjonen for de israelske gislene, som har blitt behandlet som brikker i Hamas' kyniske spill.

Bildene av de frigjorte gislene har rystet verden. Utsultede, skrekkslagne og noen knapt i live, vitner de om de umenneskelige forholdene de har blitt holdt under. Beretninger om systematisk tortur, sult og ydmykelse avdekker den brutale virkeligheten. Hamas har ikke bare tatt gisler – de har bevisst mishandlet dem for å maksimere psykologisk og politisk utbytte.

Et bevisst dobbeltspill

Samtidig som Hamas påstår at de ønsker en avtale, oppfører de seg som om de besitter en strategisk overhånd og kan diktere vilkårene. De har søkt støtte hos Iran, latt seg hylle av sine støttespillere og forsøkt å iscenesette en narrativ om at de har seiret i Gaza. I realiteten har de demonstrert en forakt for menneskelig liv – inkludert sitt eget folk. Gazas befolkning er utmattet etter måneder med krig, og selv om mange ønsker fred, fortsetter Hamas å gamble med deres skjebne.

Israel har derimot gått langt i å etterleve avtalen, til tross for Hamas' konstante obstruksjoner.

Israels krig var aldri med Gazas befolkning. Hamas valgte å fortsette krigen, og hindret dermed i betydelig grad nødhjelpsleveransene. Til tross for utfordringene har Israel lykkes med å få inn over 1,3 millioner tonn nødhjelp til Gaza i løpet av de siste 15 månedene.

 Selv etter at avtalen ble inngått, har Israel måttet tåle ydmykelser og brudd på grunnleggende humanitære prinsipper. De sist løslatte gislene fremsto som om de hadde overlevd en konsentrasjonsleir – utmagrede, psykisk nedbrutte og i mange tilfeller traumatiserte for livet. Dette har vekket en dyp nasjonal sorg i Israel, der mange stiller spørsmålet: Hvorfor ble Hamas ikke presset til å frigi alle gislene på én gang, i stedet for denne dråpevise prosessen som forlenger den kollektive lidelsen?

Konsekvenser for fremtiden

Spørsmålet som nå må stilles er:

 Hvordan bør Israel og verdenssamfunnet reagere? Det er ikke tilstrekkelig å uttrykke sjokk og fordømmelse. Hamas må forstå at det å bryte avtaler har en reell kostnad. Israel har allerede signalisert at ytterligere humanitær bistand til Gaza kan bli begrenset dersom Hamas fortsetter å sabotere avtalen. Dette kan fungere som et effektivt pressmiddel, men det er også nødvendig med en bredere strategi for å motarbeide Hamas' kyniske taktikker.

Videre må verdenssamfunnet innse at Hamas ikke opererer i et vakuum. Støtten de mottar fra Iran og andre fiendtlige aktører gir dem en følelse av ustraffelighet. Dette må møtes med konsekvent og resolutt handling. Hvis Hamas tillates å slippe unna med sine kontraktsbrudd, hva hindrer dem i å fortsette denne praksisen i fremtidige forhandlinger?

En moralsk prøvestein

Dette er ikke bare en politisk eller militær utfordring – det er en moralsk prøvestein. Hvordan det internasjonale samfunnet responderer på Hamas' handlinger vil sette en presedens for hvordan vi håndterer terrororganisasjoner i fremtiden. Gisler skal ikke reduseres til forhandlingsobjekter i en uendelig manipulasjonsprosess. Mennesker skal ikke løslates fra fangenskap i en slik tilstand at de knapt kan stå på egne ben.

Israel må gjøre det klart at de ikke vil la seg presse. Verdenssamfunnet må kreve at Hamas etterlever avtalen, og at de som er ansvarlige for gisseltortur stilles til ansvar. Dersom dette ikke skjer, risikerer vi å belønne en strategi der brutale overgrep resulterer i ytterligere innrømmelser.

Hamas har allerede vist sitt sanne ansikt. Spørsmålet er om verden er villig til å anerkjenne det – og handle deretter.