Teateropplevelsen som uteble

Som vi alle har fått inn med morsmelken, er Hamlet et av verdensdramatikkens ypperste verk. Hva kan det da komme av at det er så vanskelig å få det til å leve på scenen i Norge i dag? Som med tilfellet Lear på Det Norske Teatret for et år siden virker det som om det er Shakespeares konsept vi ikke får tak på. Shakespeares verden, rett og slett. På Det Norske Teatret ble Lear en patetisk travesti. På Nationaltheatret er Hamlet et anstrengt løp der skuespillerne ikke kommer i mål. Noen snubler rett og slett allerede på startstreken og man får den litt ubehagelige følelsen av at det var meningen.

Rett skal være rett. Hamlets egen innsats i Herbert Nordrums skikkelse må fremheves. I noen scener – kanskje spesielt i Hamles berømte monolog – maktet han å gi den uforberedte tilskueren i salen et glimt inn til prinsen av Danmarks intellekt og psyke. At han ikke klarte det hele veien, skyldtes ikke ham, men den tvangstrøyen regien og det moderne konseptet har lagt på ham hvor han tidvis gjøres til en parodisk klovn. At Nordrum har et komisk talent er ikke poenget, men Hamlet er ikke og skal ikke være en hoffnarr. Å gjøre ham til det er å fravriste ham hans sjel. Hvis ikke Hamlet er et sjelelig drama, da er det ingenting, da faller det. Og da er det bedre å la pretensjonene være.

Det virker som om regissør Johanne Holmen Dahl og dramaturg Hege Randi Tørresen med vilje bommer på målet – ikke fordi de er plaget av overmot, men fordi de simpelthen ikke evner å se hva slags stykke vi har å gjøre med. Hvorfor går det ikke an å la tragedien få virke fullt ut, hvorfor må det innføres elementer som ikke hører hjemme i stykket og som fratar tilskueren muligheten til å oppleve et drama som ikke primært er skrevet som underholdning, men for å ryste oss litt i vårt innerste, få oss til å se oss selv som i et speil, i en gåte. Her var det lite som var gåtefullt. Og speilet, selve stykket – var redusert til blinkende fragmenter.