Hamsundagene bør handle om Knut Hamsun

Hamsundagenes festivalsjef Anita Overelv bruker i sitt svar til oss mye plass på å forklare historien til Hamsundagene, før hun forsvarer festivalens fokus på andre temaer enn Hamsun ved å si at festivalen «skal tilfredsstille et bredere publikum med ulike interesser», og løfte fram motstemmer i samfunnet. Som svar på vår kritikk av det lave faglige nivået og fokuset i de Hamsunrelaterte delene av programmet, peker hun på at et for høyt faglig nivå kan oppleves som for smalt for festivaldeltakerne, og at «Hamsundagene ikke er interessert i å drive med sensur». Derfor ville Hamsundagene aldri drevet med noen kvalitetskontroll av manus eller formidlingsform på festivalens ulike innslag.

Overelv mener å korrigere en «misoppfatning» hos oss om Hamsundagenes historie idet hun påpeker at Hamsunsenteret ikke har arrangert dagene helt tilbake til 1982, før dette hadde andre aktører ansvaret. Selv om vi aldri hevdet noe slikt i vårt opprinnelige innlegg, er det ikke slike detaljer om Hamsundagenes historie denne debatten egentlig handler om. I bunn og grunn er Overelv og vi uenige om følgende spørsmål: Skal Hamsundagenes hovedfokus være å formidle Hamsuns person og forfatterskap eller ikke? Der vi mener at Hamsun skal være festivalens klare hovedfokus, er Overelv uenig. Vi ser også annerledes på hvor høyt faglig nivå formidlingen av Hamsuns liv og forfatterskap skal ha.

Grensesprengende litteratur

Foruten at festivalnavnet alene tilsier et større Hamsun-fokus enn som finnes nå, mener vi at det er på sin plass å begrunne hvorfor akkurat Hamsuns litteratur faktisk fortjener å være hovedfokus til en festival som går over flere dager. Hamsuns litteratur er og var grensesprengende. Hans enestående penn har klart å trenge inn i sjelens indre på en måte ingen fagpsykolog ville evnet. Trygve Braatøy, en av Norges største psykoanalytiske pionerer publiserte allerede i 1929 boken Livets cirkel, som var en analyse av Hamsuns diktning basert på Freuds psykoanalyse. Sigurd Hoels forord av boken lyder slik:

Hamsuns diktning i en forbløffende grad rummer nettopp de ubeviste motivene som Freud har satt navn på. Det er nok å henvise til den mesterlige gjennomgåelsen av ett av Hamsuns svakere dikterverk, Dronning Tamara. Det hender sjelden at en litteraturkritiker kan sies å ha levert et matematisk bevis, men her foreligger det.

Hamsuns enkle, men pulserende språkføring borer seg inn i minnet på leseren, lar en rive med til de mest mystiske sinnsstemninger, til de pussigste menneskemøter og de flotteste naturopplevelser. Hemingway sa en gang at Hamsun «lærte ham å skrive», et sitat som illustrerer nobelprisvinneren Hamsuns betydning ikke bare i Norge, men også for verdenslitteraturen. Vi tror Johan Borgen oppsummerte det godt da han sa at «en av de ting som blir trist ved å dø, er ikke å kunne få lese Under høststjernen enda en gang». Og kanskje nettopp på grunn av hans litteraturs voldsomme kraft oppleves hans nazisme og frastøtende personlighet som et evig aktuelt tema. Den enorme motsetningen mellom det vakre i litteraturen og det forkastelige i personen gjør Hamsun og hans litteratur desto mer interessant. Særlig for et bredere publikum som i dag har opplevd tilsvarende debatter om hvor vanskelig det er for en tilhengerskare å forene personens handlinger og meninger med deres kunst – knyttet for eksempel til Michael Jackson eller J. K. Rowling.

Kvalitetskontroll, ikke sensur

Hvordan skal da Hamsun og hans litteratur formidles? I motsetning til Overelv mener vi at det kunne vært fint for eksempel å ha en redaksjonell kvalitetskontroll med mange av innslagene på Hamsundagene – både slik at de hverken blir for smale og høyakademiske eller såpass enkle at de ikke tilfører tilhøreren noen analyser og refleksjoner av særlig verdi – uten at dette kan kalles «sensur». Det er helt naturlig at en festival velger ut innslagene som skal fylle programmet ut fra hvilken kvalitet de holder. Det er dessuten fullt mulig å holde et høyt faglig nivå som likevel fenger et bredt publikum – altså både veteranlesere av Hamsun og nye generasjoner som bare er nysgjerrige på hans forfatterskap. Vi er overbevist om at det finnes nok mennesker i begge disse gruppene til å fylle Æventyrsalen på Hamsunsenteret år etter år. Vi tror tvert imot at flere i disse gruppene stadig vil velge vekk festivalen dersom ikke fokuset dreies mer i retning av Hamsun.

Selvsagt er det helt legitimt å ha en litteraturfestival som løfter frem nye stemmer: debutanter, kontroversielle forfattere, skeive og minoriteter. Og desto bedre hvis disse stemmene kan gi nye og utfordrende perspektiver på Hamsun, og skape opplyste debatter om hans person og forfatterskap. Men hvis festivalen ikke lenger ser det som verdt å dedikere hoveddelen av programmet til formidlingen av Hamsuns liv og virke, mener vi at de kanskje ikke lenger burde ha navnet «Hamsundagene».

Dette innlegget er et svar til festivalsjef Anita Overelv. Hennes innlegg kan leses her:

Hamsundagene da og nå

DEBATT: I likhet med det meste annet har Hamsundagene endret seg i løpet av de siste 40 årene. Målet vårt er å skape nye innganger og lavere terskel til Hamsuns litterære univers også for de mer Hamsun-ukjente.

Anita Overelv