Verdikrigen ingen kan vinne

Da en norsk muslimsk ungdomsskoleelev ikke ville håndhilse på den kvinnelige rektoren, og rektoren regelrett refset ungdommen i full offentlighet, utløste det furore. Men hvem og hva furoren skulle rettes mot, var det delte meninger om.

Ulike innvandringskritiske fraksjoner, særlig på høyresiden, så en åpen – eller dårlig skjult – kvinnefiendtlighet. Rektorens reaksjon var derfor rettferdig, skjønt noen ville nok samtidig akseptere at den var i overkant hard og streng i konteksten – en skoleavslutning og overfor barn. Dette har da også rektoren selv erkjent. Den organiserte antirasismens apostler, derimot – og ikke minst Antirasistisk senter – så den samme reaksjonen som rasistisk. Det var ikke rektoren som var offeret – hvit, middelaldrende og priviligert som hun er – men den muslimske gutten.

Folk løp med andre ord til allerede velkjente fronter – fronter som ikke rikker seg, i alle fall ikke utover at Antirasistisk senter jekket ned anklagen ett hakk, og mente rektors håndtering av situasjonen «bare» vitnet om «et typisk eksempel på opplevelse av kulturoverlegenhet». I en slik skyttergravskrig er selve episoden ofte underordnet: Alle skjønner at Norge ikke går under av at et håndtrykk ikke finner sted, og heller ikke av at muslimsk ungdom får høre at det faktisk er sånn vi gjør det i Norge. Det er i stedet episoden som et symbol på den pågående kulturkrigen som blir temaet: Konflikten står mellom dem som ser en vedvarende unnfallenhet i møte med islam og på vegne av sentrale norske verdier, og dem som opplever at offentlig debatt er preget av en sjåvinistisk og ofte dobbeltmoralsk majoritet, som snakker seg hese om betydningen av ytringsfrihet for de mest upopulære, avvikende eller endog hårreisende meninger – bare for å snu på hælen så snart norske muslimer sier eller gjør noe som kan vekke anstøt i møte med de hellige norske verdier.