Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig

Kan Oljefondet gjøre oss fattigere?

Det var spørsmålet som ble stilt i en debatt på KÅKÅnomics forleden.

Temaet var «Ressursenes forbannelse», eller hvilke konsekvenser det har, at vi er så rike.

At store naturressurser kan gjøre oss fattigere, vet vi. Det fins dessverre nok av eksempler på land som er rike på naturressurser, men som likevel har en svært fattig befolkning.

At noe lignende skal skje i Norge, er heldigvis svært usannsynlig. Vi har et solid demokrati, sterke institusjoner og fremsynte politikere som har sørget for å etablere mekanismer som skal beskytte oss mot dem selv. De to viktigste mekanismene er Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) og handlingsregelen.

Formålet med handlingsregelen er å bevare realverdien av fondet, slik at pengene også kommer fremtidige generasjoner til gode. I tillegg skal handlingsregelen sørge for at oljepengene innfases i norsk økonomi på en måte som ikke skader økonomien.

Selve regelen innebærer at man over tid ikke skal bruke mer enn realavkastningen av fondet i de årlige statsbudsjettene, hvilket først ble anslått til maksimalt fire prosent av fondskapitalen.

Da handlingsregelen ble utformet i 2001, var det bred enighet om hvor mye penger som kunne brukes, men også om hva pengene skulle brukes til. Politikerne var opptatt av at de særlig måtte gå til langsiktige investeringer i forskning og utdanning, utbygging av infrastruktur og vekstfremmende skatteletter.

Oljefondet og handlingsregelen har virket, men ikke akkurat slik man kunne forutse.

Oljeformuen har vokst mye mer enn noen kunne forestille seg. I dag er Oljefondet så stort at handlingsregelen ikke har nevneverdig betydning for å dempe den offentlige utgiftsveksten. Mange tar derfor til orde for å innføre en ny handlingsregel.

Oljefondet har altså ikke gjort oss fattigere, men mye rikere. At rikdommen også skaper problemer, er en annen sak. Rikdommen gjør sannsynligvis sitt til at vi får en høyere utgiftsvekst enn vi ellers ville fått, produktivitetsproblemer i offentlig sektor og en svekket innovasjonsevne. I tillegg påvirker rikdommen mentaliteten vår: Den politiske kulturen er sterkt preget av ønsker om mer penger til alt, og kravmentaliteten rettet mot politikerne og det offentlige er sterk.

Samtidig er det klart at vi ikke har greid å følge handlingsregelens intensjoner i ett og alt. Oljepengene har også gjort det mulig å bevilge mye penger til kortsiktige, ufornuftige og skadelige tiltak. Dessuten har ikke politikerne greid å balansere utgiftsøkninger og skattelette, for nesten alt har blitt brukt til å øke de offentlige utgiftene.

Handlingsregelens mødre og fedre greide altså ikke å forutse alt eller bestemme alt. Vi har blitt mye rikere enn noen trodde, og vi har tatt oss friheter som handlingsregelen ikke egentlig ga oss. Og det er ikke så rart: Til syvende og sist er det alltid Stortinget som bestemmer.

Noe handlingsregelens mødre og fedre heller ikke kunne forutse, rett etter det glade og optimistiske 1990-tallet, var at vi skulle oppleve en invasjonskrig i Europa. Det virket utenkelig. Mange trodde det fortsatt ikke etter at Krim ble annektert i 2014, og selv ikke da Putin, i 2022, gjorde troppene klare til å invadere Ukraina.

20 000 milliarder kroner

I dag nærmer Oljefondet seg 20 000 milliarder kroner. Det kan, helt alene, finansiere statsbudsjettet i cirka 10 år. Og fondet vokser fort: Krigen i Ukraina er så lukrativ for Norge at noen mener at vi er en slags «krigsprofitør». Det er blitt anslått at vi så langt har tjent 2000 milliarder kroner på konflikten med Russland og endringene i energimarkedet i Europa.

Mange land i Europa, EU og USA gjør nå mye for å hjelpe Ukraina. Ifølge anslag jeg har innhentet, har EU per august 2024 allokert lån og finansiell støtte til Ukraina for cirka 44 milliarder euro, altså noe i nærheten av 520 milliarder kroner. Også noen av de fattigste landene i Europa deltar så godt de kan.

Men ingen land har bedre muligheter til å hjelpe enn Norge har. Andre land må låne for å hjelpe Ukraina, mens Norge har en enorm formue.

Det fins heller ingen andre land som indirekte har tjent så mye penger på krigen som Norge har. Vi er en olje- og gassnasjon som har høstet store gevinster av energikrisen i Europa. Det er en rikdom som er forbeholdt fremtidige generasjoner, fordi den ikke kan brukes innad i Norge nå uten at å ødelegge økonomien vår.

Men handlingsregelen kan ikke, i denne situasjonen, være til hinder for at vi gjør mer.

Vi har – på grunn av vår rikdom, og fordi vi tjener så mye på krigen – en moralsk plikt til å hjelpe så det monner. Det er også i vår egen interesse, hvis vi vil leve i fred og frihet.

Putins angrepskrig på Ukraina, nå også med hjelp av soldater fra Nord-Korea, representerer en eksistensiell trussel også for resten av Europa. Vinner Putin, kan geværene i neste omgang rettes mot oss.

Norge er i en helt unik posisjon.

Jeg har tidligere ment at vi kan støtte Ukraina med 300 milliarder kroner. Faktum er at vi gjerne kan doble den støtten EU så langt har gitt. 500 milliarder kroner er cirka 1/40-del av Oljefondet. Konsekvensen vil i så fall være at vi sitter igjen med 19500 milliarder kroner i stedet for 20000 milliarder kroner. Men hvis fondet fortsetter å vokse som nå, kan vi ha tjent inn det vi gir bort, på noen få måneder.

Enkelte er redde for at en betydelig støtte til Ukraina vil kunne medføre at hele handlingsregelen og disiplinen sprekker, og at vi vil begynne å bruke uhemmet av Oljefondet til all verdens gode formål. 

Jeg tror ikke det. Støtte til Ukrainas forsvarskrig er et sjeldent viktig formål, der Norge kan gjøre en stor forskjell. Norske politikere kan, hvis de vil, gjøre like kloke valg som de har gjort før.

Det er krig i Europa.

Det er en unntakstilstand.

Den rammer ufattelig mange, og konsekvensene kan bli katastrofale, dersom Putin vinner.

Handlingsregelen for bruk av oljepenger er fornuftig.

Men den må vike når det står om fred, frihet og demokrati.