Harald Eia overser kystkulturen

Fra 1756 til 1763 raste syvårskrigen i Europa. Krigen involverte alle de mektige statene i Europa, inkludert en rekke mindre stater, men Danmark-Norge var dog nøytrale. Ettersom krigen raste rett over grensen, ble det behov for en større stående dansk-norsk nøytralitetshær i Holstein.

I 1758 kom derfor en kongelig ordre om at norske militære avdelinger skulle overføres til grensevakt i Holstein. Den norske styrken ble etter hvert økt til 12 000 mann, en betydelig hærstyrke på denne tiden. Til sammenligning hadde Norges største by, Bergen, et innbyggertall på 13 500-14 000 i samme periode. Kostnaden for hærstyrkene i Holstein ble etter hvert så store for de dansk-norske myndighetene at man i 1762 måtte innføre en ekstraskatt for å finansiere nøytralitetshæren.

Skatten som ble innført, var en personskatt der alle over 12 år, uansett kjønn, inntekt, eiendom osv. skulle betale en riksdaler per år. Dette tilsvarte i gjennomsnitt en fordobling av avgiftsnivået i Danmark-Norge, og særlig for bøndene på Vestlandet ble ekstraskatten krevende på grunn av dårlige avlinger og fiske.

Skatten, som, i likhet med bompengeavgiften, var en flat skatt, førte til store protester i strileområdet rundt Bergen. Strilene inntok derfor Bergen i flere omganger for å protestere på skatten, noe som etter hvert førte frem. Den 18. april i 1765 samlet rundt 2 000 bønder, striler og fattige byborgere seg på torget i Bergen (nyere forskning peker på at strileopprøret var dobbelt så stort som tidligere antatt).

Opprørerne drev regelrett gatekrig mot styresmaktene i Bergen, og endte opp med å ta både stiftmannen og futen (som begge var danske) i fangenskap. For å få strilene til å forlate byen måtte stiftmannen betale tilbake all ekstraskatten som hadde blitt innbetalt. Nyheten om strilenes suksess spredte seg deretter som ild i tørt gress til resten av Vestlandet, noe som førte til skatteprotester i Sogn og i Stavanger. Men ut på sommeren slo myndighetene tilbake.

Den 5. juli kom kong Fredrik 5. med en lov mot folkeforsamlinger. De dansk-norske styresmaktene fryktet at den omfattende mobiliseringen som strilene hadde organisert i forkant av Strilekrigen i Bergen, kunne spre seg videre på Vestlandet og til andre deler av Norge. Senere samme sommer kom derfor en granskningskommisjon og 400 soldater til Bergen fra København.

Bergenhus festning ble oppgradert, regimentet i Bergen ble erstattet med profesjonelle danske soldater, opprørsledere ble arrestert og dømt, og ikke minst konkluderte kommisjonen med at strilene likevel måtte betale ekstraskatten som de hadde fått tilbakebetalt. Strilene hadde tapt slaget, men krigen var likevel vunnet på lengre sikt.

Av frykt for at svenskene skulle angripe Danmark-Norge, og på grunn av behovet for lojale norske soldater, valgte myndighetene å oppheve skatten i 1772 – 12 år etter opprøret. I Danmark varte ekstraskatten helt frem til 1812.

Tidligere har jeg forbannet at det var den trauste og innesluttede innlands- og fjellbonden, og ikke fiskerbonden langs kysten, som ble symbolet på erkenordmannen.

Å kunne klare seg selv og å være uavhengig – som Harald Eia nylig trakk frem som en typisk norsk verdi, og som han forklarer som et resultat av velferdsstaten – har nemlig en naturlig fetter som strekker seg enda lenger tilbake i tid.

Skepsis til å bli styrt av andre, enten det er mektige kjøpmenn, nessekonger, myndigheter eller lignende, er en grunnleggende forutsetning for ønsket om å være uavhengig. Derfor har også selvberging alltid stått sterk som en norsk verdi. Kanskje spesielt på Vestlandet og langs kysten.

Fiskerbonden langs kysten kunne nemlig ikke regne med å være selvberget av det jorden ga alene. Derfor måtte man ta i bruk fjorden og havet, handel (spesielt med utlandet) og håndverksvirksomhet. Fravær av menn, som enten var på fiske eller handelsreise, bidro også til mer uavhengige og selvstendige kvinner som måtte være hjemme og passe familie, hus og fe. Uavhengigheten har altså en mye lenger historie enn velferdsstaten.

Som vestlending bosatt på Østlandet, riktignok i Oslo, har jeg alltid blitt overrasket over at Fremskrittspartiet ble, og blir, såpass sterkt forbundet med innvandringsmotstand på denne siden av fjellet. Fremskrittspartiet, slik jeg kjenner det, og som jeg til og med har stemt på en gang i tiden, handler også om skepsis og motstand mot å bli styrt av andre og om «å være uavhengig» – både av myndigheter og andre.

At det er langs kysten, spesielt i strilekommunene rundt Bergen, at Fremskrittspartiet alltid har hatt og fortsatt har høy oppslutning, er derfor ikke særlig overraskende. Det er heller ikke særlig overraskende at bompengepartiet ble startet på Vestlandet, og at partiet fikk høyest oppslutning i omlandsområdet til Bergen. Jon Hustad i Dag og Tid har skrevet om det samme lenger nord på Vestlandet. Få plasser er staten en større «fiende» enn på Sunnmøre. Ofte kan man i hovedstadspressen få inntrykk av at Sylvi Listhaug, som kommer fra samme landsdel, først og fremst er populær på grunn av innvandringsmotstand. Da overser man at hun også er ganske så liberalistisk og statskritisk, og at det kanskje er derfor hun får så mange stemmer i hjemfylket på Vestlandet.

Kyst- og distriktsopprøret som fremdeles pågår i ulike former og faser, har lange historiske og kulturelle røtter. Det går nemlig en rød tråd fra strilekrigen i 1765 til bompengeopprøret i 2019. Den handler om motstand mot urimelig beskatning og regulering fra staten og andre myndigheters side, og ikke minst om en sterk kulturell trang til å være selvstendig, selvberget, uavhengig av andre, og til å styre seg og sitt.

Harald Eia har oversett kystkulturen når han konkluderer med at det er velferdsstaten som har gjort at uavhengighet er en såpass viktig norsk verdi.