Hva oppnås ved å gjøre hatefulle ytringer straffbare?

Paragraf 185 i straffeloven om hatefulle ytringer er i spill. I alle fall er den gjenstand for debatt. En debatt om ordenes presisjonsnivå, og dermed også om semantikk i rettsvitenskapelig forstand. Spørsmålet er: Bør hatparagrafen i straffeloven endres eller ikke?

Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022:9) foreslår endringer i lovteksten, slik at uttrykket for hva hatefulle ytringer egentlig er for noe, blir «enklere og mer presise» å forholde seg til. Det vil jo være litt beklemmende for lovgiver om man må ha A i rettsvitenskap for å forstå hva hat dreier seg om, strafferettslig sett. Eller for å skjønne hvor krenkende, sårbart eller hatefullt et menneske må kunne snakke eller skrive om et annet menneske, før vårt rettssystem har en legitim rett til å reagere strafferettslig på det man sier og skriver.

En hatefull ytring, skriftlig eller muntlig, skal og må vurderes juridisk, og på rettslig grunnlag. Den bør imidlertid også vurderes ut fra et mer rettsfilosofisk, religiøst og etisk, språklig ståsted. I tillegg må ytringen ha et minimum av rasjonalitet og seriøsitet i seg, for å kunne bedømmes rettmessig innenfor en strafferettslig begreps- og forståelsesramme. Hvis alle disse hensyn skal tas med i betraktningen når dommeren og domstolen fatter sin endelige beslutning om en hatefull ytring er strafferettslig ulovlig eller ikke, forstår man fort hvorfor juridiske og semantiske debatter rundt spørsmålet antakelig ikke vil ha noen ende.

Ser man for eksempel hen til den hemningsløse og ofte useriøse språkbruken vi i dag opplever på sosiale medier, fremtvinger det seg derfor mer og mer et behov for en felles språkkulturell plattform. En språklig plattform som rettsstatens dommere, rettsbyråkrater, advokater og andre rettslærde kan forholde seg til, og vurdere lovens intensjon, lovens formål, lovens ord og begrep ut fra. Det vil nemlig fremstå meget ugreit for mange borgere hvis rett tolkning av § 185 i ett og alt skal avhenge av landets til enhver tid gjeldende, og semantisk forankrede forståelse av ord som «hatefull», «ringeakt», «forhånet» eller «krenket». Ivaretagelse av «likhet-for-loven-prinsippet» blir da for denne paragrafs vedkommende noe langt mer enn en juridisk utfordring.

For hva mener egentlig de rettslærde når de sier at dagens straffelov § 185 er utydelig? Straffelovens § 185 sier i dag at det er straffbart offentlig å fremsette en diskriminerende eller hatefull ytring: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres [hudfarge, mv.].»

Hva ligger det egentlig, på juridisk, sosialt, ideologisk og semantisk grunnlag, av betydning, i ord som «true» eller «forhåne»? Så vidt jeg har kunnet forstå, regulerer disse og tilstøtende ord/begrep også det strafferettslige grunnlaget for reaksjon, også i flere enkeltbestemmelser i loven, enn i § 185.

Straffebestemmelser skal være så klare og presise som mulig. Intet problem å være enig i det. Men hvem skal definere hva som er presist og klart nok? Og overfor hvem skal og må ordbruken fremstå presist og klart? For dommeren selvsagt, men hva med trollet på internett som i sin boble har tankene helt fiksert på andre «problemer» enn på det semantiske innhold i § 185.

Det hjelper ikke stort å si at ytringsfrihetskommisjonens forslag til endring i § 185 er en pedagogisk forbedring. Hundrevis av forsøk har vært gjort, bare i de seneste tiår på å «forenkle lovtekster» og/eller gi lovteksten en «bedre pedagogisk utforming». I parentes bemerket: For de lover og forskrifter som denne artikkelforfatter har studert skjebnen til, gjennom de seneste 5 års utrednings- og forskningsarbeid, har lovforenklingsprosjekter og «bedre-lovspråk-prosjekter» i ulike regjeringers regi, stort sett endt opp med enda flere forskrifter og veiledere, til den loven som var utgangspunktet for forenklingsprosjektet. Min arbeidshypotese, som jeg stadig får bekreftet, er: «En lettlest og enkel lov kan gjøre pedagogen og lovgiveren forbigående glade, men rettsandvenderen desto mer permanent frustrert. Enkle lover blir nemlig for den praktiserende rettsandvender fort en mare, i sin kortfattede, upresise og uklare form!

Det pedagogiske forbedringsforslaget til kommisjonen har også som formål – i tillegg til større tydelighet og enkelhet, å heve terskelen noe for straffbart «hat», ved endret språk/begrepsbruk. Tolkningsrommet for en lovbestemmelse skal visstnok også være et spørsmål om (i dette tilfellet) hvor i straffeloven § 185 står. Står bestemmelsen i et kapittel som verner den offentlige ro, orden og sikkerhet, skal ord og terskel for reaksjon tolkes noe annerledes enn om paragrafen hadde stått i et kapittel som primært har til hensikt å beskytte enkeltpersoner mot krenkelser.

Gitt at tolkningsrommet er avhengig av kapittelplassering i straffeloven; hva er i så fall hatefullt, og hva er rasistisk ytring? Et utsagn som «dra tilbake der du kom fra» vil kunne ha ulik valør, avhengig av sammenhengen det er ytret i. Det vil også kunne oppfattes vekslende odiøst, rasistisk, diskriminerende, eller betraktes med høyst ulik terskel for moralsk forkastelighet og seriøsitet. Alt avhengig av ytre og indre omstendigheter, og/eller hvor den krenkede kommer fra. Enten det er fra Nord-Afrika eller Nord-Norge, for den sakens skyld

Det er vanskelig å trekke noen bastant konklusjon om vi som rettsstat vil oppnå økt kvalitet og et mer presist nedslagsfelt for § 185, med den ene eller andre tilføyelse eller endring i ord- og begrepsbruken. Kanskje den salomoniske løsningen vil være ikke å ha en spesiell lovparagraf mot hatprat i det hele tatt? Kanskje har vi allerede nok av paragrafer og bestemmelser som kan anvendes, med like rettssikre resultater. Hvorvidt en egen hatparagraf vil føre til mindre «hat» eller mindre hatmotivert vold i samfunnet er vel også et rettssosiologisk, og statistisk spørsmål som det kan bli mange tid- og ressurskrevende debatter av.