Hatkriminalitet hører hjemme i en politistat

Nylig kunne NRK informere om at «Folk stirrer når de ser Turab Awan på gata. 24-åringen opplever hat fordi han kler seg ‘annerledes’». I intervjuet forteller Awan om mye negativ oppmerksomhet. Han sier at folk ofte «kommer med noe ufint». Hat er ikke et ord han bruker. Ikke desto mindre fastslår statskanalen at Awan er utsatt for nettopp hat. Poenget er vel å understreke at problemet må tas på alvor, og dette er måten å gjøre det på. Det er blitt et velkjent grep.

Når det er tale om hatytringer, kan det være tale om kriminalitet i henhold til straffelovens §185. Massemedia ser det antakelig som en oppgave å advare. Veiledning kunne også trenges for å navigere i et hav av uklarhet. De kriminaliserte ytringene omtales som «diskriminerende eller hatefulle». Det tilsier to grupper av ytringer, for selvsagt er diskriminering mulig uten hat. Men forskjellen forsvinner, det skal visst være samme sak. Skal diskriminering forstås i lys av hat, eller omvendt? Stort klarere blir det ikke når man støter på noe som skal være en definisjon: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen ...»

Hvilke ytringer har staten forbudt? Det må den enkelte gjette seg til. Når så politiet vil prioritere arbeidet mot hatkriminalitet, er det umulig å vite hvor vide fullmakter man mener seg å ha. Selvsagt må politiet utvise skjønn når påbud og forbud håndheves. Men det finnes ingen grenser for skjønn i denne saken. Hvorfor skulle det ikke skjønnes annerledes? Nye tider tilsier at gammel presedens ikke gjelder. Denne type kriminalitet hører hjemme i en politistat.

Det finnes mange slags negative holdninger til medmennesker – man kan mislike, forakte eller ringeakte, avsky, håne eller, ifølge den forsonlige Turab Awan, si «noe ufint». Å hate er noe annet. Hvis man hater et menneske, ønsker man at dette mennesket forsvinner fra jordens overflate (Ønsket kan motvirkes ved at hatet blir uunnværlig, det meningsgivende sentrum i livet – en mørk kompleksitet som ikke skal utdypes her). Også ideer og ideologier kan uttrykke hat, og legges for hat. Og fæle bygninger, utålelige kunstverk, hårreisende avgifter, dessuten tradisjoner og mange slags aktiviteter – her ser jeg bort fra alt som ikke angår kriminalitet. §185 handler bare om uttrykk for hat til mennesker. På det punktet er paragrafen klar. Selve hatet er ubestemt og utflytende. Kan ringeakt være hat? Da kan også mistillit være det.

Hat er ikke nok til å gjøre et menneske livsfarlig, noe som må være særlig klart for dem som stadig oppdager det i samfunnet. Til forskjell fra oppblussende raseri er hat dulgt dvelende. Det personlige hatet kan heller ikke være en nødvendig betingelse for ondskap. Det blir tydelig når ondskapen blir organisert av en stat, slik tilfellet var i nazi-regimet. SS-sjefen Heinrich Himmler innpodet i sine menn at de var en utvalgt elite, satt til å utføre en krevende, men absolutt nødvendig oppgave. En SS-mann er herdet. Han makter det andre viker tilbake for. Slike formaninger ville vært unødvendig dersom Himmlers bødler typisk lengtet etter å drepe og nå fikk statlig hjelp til å tilfredsstille sin mordlyst. Også for terrorister kan det vesentlige være trofasthet, lydighet, villighet til å ofre seg for saken. Eller egen person kan stå i sentrum, som i tilfellet Breivik. Samtidig er det ingen tvil om at hat spiller en sentral rolle i statlig og ikke-statlig terror. Det ligger da i ideologien og kan kalles et abstrakt hat.

Jeg tror det klargjør å skjelne mellom abstrakt og konkret hat. Det abstrakte er en sak for tanken. Det er mer eller mindre tydelig uttrykt i enkelte politiske ideologier og estetiske programmer. Det konkrete hatet er emosjonelt og retter seg mot en gruppe mennesker eller mot en enkelt. For alle involverte er dette hatet personlig. Det er ingen tvil om at det største potensiale for ondskap ligger i abstrakt hat. Skillet mellom disse formene blir naturlig nok utydelig når de virker sammen.

I Det kommunistiske manifest (1848) roser Marx og Engels borgerskapet for å ha «ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold» og «drukne det fromme svermeriets hellige gys ... i den egoistiske beregnings iskalde vann». I et brutalistisk språk uttrykker forfatterne en noe overdreven tro på borgerskapets evne til å gjøre rent bord. Poenget er ikke å rose vold. Heller ikke når kapitalismen i neste omgang skal feies vekk, blir det oppfordret til å drepe kapitalister. Først bolsjevikene materialiserte teoriens språklige brutalitet. Mordet på tsaren og hans familie var opptakten til bølge på bølge av terror. Heller ikke disse morderne må ha vært besatt av hat til sine ofre.

Faktisk kan flere grufulle, menneskefiendtlige institusjoner oppstå og opprettholdes uten hat. Hvorfor skulle slaveeiere hate sine slaver? De er verdifull eiendom. Slaveri er per definisjon krenkelse av menneskeverdet, ikke av den grunn motivert av et ønske om slik krenkelse.

Menneskeverdet skal ikke krenkes, følgelig må det vel være et politisk ideal å motarbeide alle slags krenkelser? Dette er en feilslutning som legger opp til en autoritær stat. Poenget med ytringsfrihet er ikke å styrke harmonien i samfunnet. En liberal stat skal ikke beskytte troende mot radikal, hensynsløs kritikk av troen. Derfor kan SIAN bedrive sin Koran-brenning. Men en liberal stat kan utvilsomt forby visse ytringer, fremfor alt oppfordring til forbrytelser – § 183 i norsk straffelov – noe som rammer terroristisk propaganda. Også mer eller mindre grove trusler er med rette forbudt ved §§ 263 og 264. Den håpløse §185 er overflødig.

Det ville være et stort fremskritt dersom alle lot være å sjikanere noen på gata og i sosiale medier. Mange slags autoriteter har satt den saken høyt på dagsorden. Kriminalisering er det ekstreme virkemiddel, forbeholdt staten. Det har vist seg praktisk talt umulig å ta virkemiddelet tilbake, altså dekriminalisere. Da frykter lovgivere at folk får et signal om at OK, det er ikke så farlig likevel. Forsvarere av status quo forkaster «liberalisering», som da Solberg-regjeringens rusreform ble avvist av Stortinget. Slik frykt ligger nå som en klamt beskyttende hånd over §185.

I århundrer ble gudløshet sett som nøkkelen til umoral og ondskap. I dag spiller hat en tilsvarende rolle. Med den diffuse forestillingen om hatkriminalitet har staten levert et vektig bidrag til overtro på hat.

§185 kriminaliserer bare et utvalg av antatt hatefulle ytringer, inntil nylig de som refererer til en persons hudfarge, nasjonale eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering eller nedsatt funksjonsevne. Sårbare grupper skal beskyttes. Slik paragrafen er anvendt i senere år, må tanken være at etniske minoriteter har et særlig stort behov for beskyttelse. At enkelte minoritetsungdommer slenger drittprat mot ungdom i «majoritetsbefolkningen», skal man ikke skrike opp om. Det vil være populistisk oppmuntring til rasisme. En politisak bør det i hvert fall ikke være. Og det er sant. Bare drittprat bør aldri være en politisak.

Nylig har en ny sårbar gruppe fått plass i §185. Da Stortinget i november i fjor diskuterte paragrafen, stemte bare Frp for å fjerne den. Alle andre partier stemte for å utvide med «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Mener Stortingets flertall at folk må forstå hva dette nye forbudet innebærer? Man må sende landets husstander en brosjyre med gode råd om hvordan man unngår å bryte loven. Kan noen fra Høyre forklare hvorfor man stemte for dette?

Politiet meddeler at arbeidet mot «hatkriminalitet» er prioritert. Politiet praktiserer en utvidet forståelse av saken, for man mottar gjerne tips om ytringer knyttet til en rekke egenskaper som ikke er nevnt i §185. Politiet har dessuten i flere år oppsøkt mistenkelige personer for å forebygge kriminelle ytringer. Idéhistoriker Carl Müller Frøland og jurist Thorkild H. Aschehoug har påpekt at denne praksisen bryter Grunnloven, som forbyr staten å bedrive slik forhåndssensur. §100 4.ledd: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»

I svar til Frøland og Aschehoug innrømmer politidirektør Benedicte Bjørnland at det ikke kan utelukkes at «det kan finnes enkelte eksempler på at politiet har trådt feil» i saker som gjelder hatkriminalitet. Kanskje vil også skyting og generelt mer vold bidra til at politiet overveier sine prioriteringer.