SPALTIST

Det er ikke vanskelig å unne de som gjør de viktige jobbene i helsevesenet en god lønn. Samtidig kan de fleste arbeidstakere se langt etter høyere lønn i overskuelig fremtid, og rekordmange har blitt eller vil bli arbeidsledige, og må dermed klare seg for langt mindre enn de er vant til, skriver Torstein Ulserød.

Helter ved forhandlingsbordet

Dersom en nasjonal krise ikke er grunn nok til å gi arbeidsgiverne økt styringsrett for å sikre rasjonell drift, kan man spørre seg hva som skal til.

Publisert

Koronapandemien og tiltakene som er iverksatt for å bekjempe den, påvirker nær sagt alle samfunnsområder. Ikke minst er arbeidslivet preget av situasjonen. Rekordmange arbeidstakere er permittert eller har rett og slett mistet arbeidsplassen sin de siste ukene. Samtidig er det et økt behov for arbeidskraft i flere bransjer. For å imøtekomme behovet for mer fleksibel bruk av arbeidskraften, gir den såkalte koronaloven regjeringen fullmakt til å gjøre unntak fra blant annet arbeidsmiljøloven. Det kan for eksempel gjelde reglene om arbeidstid, noe som kanskje særlig er aktuelt i helsevesenet, som også proposisjonen til koronaloven trekker frem.

Det er imidlertid forutsatt i lovproposisjonen, og i stortingskomiteens innstilling, at det først er hvis arbeidslivets organisasjoner ikke finner løsninger, at det kan bli aktuelt å forskriftsfeste unntak med hjemmel i fullmaktsloven. Og både regjeringen og Stortingets koronakomité har forutsatt at eventuelle unntak i forskrift ligger innenfor rammen av hva som kan avtales lokalt eller ved dispensasjon fra arbeidstilsynet. Dette innebærer at særlig omfattende unntak som utgangspunkt vil kreve godkjenning fra sentrale fagforeninger.

Omfattende unntak fra arbeidsmiljølovens normalbestemmelser er også under normale omstendigheter nødvendig for å få på plass vanlige turnuser og vaktplaner i helsevesenet. Ettersom dette bare er mulig gjennom avtale med fagforeningene, er arbeidstidsordninger i helsevesenet en kontinuerlig forhandlingsarena. Dette systemet har vært dysfunksjonelt lenge og er blant annet en sentral årsak til de mye omtalte problemene med deltidsarbeid i helsevesenet. Dersom en nasjonal krise av de dimensjonene vi nå står oppe i, ikke er grunn nok til å gi arbeidsgiverne økt styringsrett for å sikre rasjonell drift, kan man spørre seg hva som skal til. I en situasjon der det gjøres omfattende inngrep i en lang rekke sentrale rettigheter med et pennestrøk, er det ikke innlysende at fagforeningenes rett til å forhandle om alle sentrale aspekter ved organisering av arbeidstiden skal være uberørt.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS