Begynnelsen på slutten for mikroplast

Det er ikke vanskelig å forstå at plast har blitt sett på som et populært materiale. Plast har den geniale egenskapen at det kan formes til ethvert ønsket produkt, er lett tilgjengelig, tillater stor produksjonsskala og lave priser.

Mikroplast er et resultat av nedbrytningen av større plastprodukter. Når vi for eksempel vasker plastbaserte klær i vaskemaskin, når plastgjenstander utsettes for vær og vind eller gummi slites av hjul på biler. Disse små plastpartiklene fremstilles også direkte og brukes blant annet i kosmetiske og medisinske produkter, klær og pussemidler.

Dessverre havner mye plast på avveie. Plast som ender i havet er hovedsakelig et resultat av landbaserte kilder som kloakk, forsøpling og utilstrekkelig avfallshåndtering, da mange land mangler infrastrukturen og ressursene til å forebygge forurensning. Denne plasten brytes ned til mikroplast og tas opp av marine arter. Det truer marin biodiversitet.

Dernest får vi mennesker i oss det syntetiske materiale gjennom fisk og sjømat, i tillegg til husholdningsartikler.

Dr. Ana Soto, toksikolog og professor i immunologi, har bevist at kjemikaliene funnet i plast kan gi store helseplager.

Ifølge Helsedirektoratet er helsetjenestekostnadene av kreft, endokrin-, immun-, reproduksjon-, og utviklingsforstyrrelser rundt 32 milliarder hvert år. Likevel produseres det rundt 350 millioner tonn plast årlig, og rundt halvparten av dette er engangsprodukter som handleposer og engangsbestikk. 80 prosent av dette blir lagret i landfyllinger, mens rundt 14 millioner tonn ender i havet. Hvert år. Det er ikke tvil om at noe må gjøres.

Det bør kartlegges hva som er mikroplastverstingene, hvilke produkter som har en direkte skadelig effekt på helsa. Vi må unngå en befolkning full av mikroplast.

Først må vi informere forbrukere og opplyse om de helsemessige konsekvensene av mikroplast. I tillegg bør det legges til rette for at det vil gagne oss å ta valg som bidrar til redusert bruk av plast og mikroplast. Man kan også subsidiere og støtte bedrifter og selskaper som utvikler plastfrie produkter, og i tillegg gjøre det enklere å opprettholde et bærekraftig forbruksmønster. Det kan blant annet gjøres gjennom å informere om og tilgjengeliggjøre de åpenbare tiltakene mot plastforurensing i naturen som kildesortering, reparasjon og gjenbruk av klær og utstyr, bruke handlenett på butikken og unngå å kjøpe engangsflasker.

Foreløpig er plastforurensing en interessesak for hver enkelt forbruker. På lengre sikt bør målet være å fjerne alle mikroplastverstingene, og erstatte dem med helsenøytrale produkter. Hvis ikke gulrotprinsippet fungerer tilstrekkelig, kan vi ty til pisk. Gjennom høyere avgifter på konsumentprodukter som inneholder mikroplast eller ved å innføre strengere lovverk på utviklingen av nye plast- og mikroplastprodukter. Om vi skal klare å unngå en befolkning full av mikroplast, er dette forhåpentligvis bare begynnelsen for et mer bærekraftig forbruksmønster på plastprodukter.