Det handler om medmennesker

Personer med kjønnsinkongruens, gjerne kjent under begrepet transpersoner, er blitt en del av det offentlige ordskiftet.

Transpersoners stemme var for få år siden sjelden å finne i avisspaltene og mange av dem kviet seg for å løfte sin hverdag og utfordringer til et større publikum. I takt med at feltet har fått mer oppmerksomhet, har uheldigvis en knallhard debatt oppstått. Altfor ofte er det dessverre slik at transpersoner diskuteres og omtales med et negativt fortegn. Det er merkelapper og stempling fra enkelte som ser ut til å mene at transpersoner truer deres egen eksistens som mann eller kvinne.

Personlig blir ikke jeg mindre mann av at Alf Johanne opplever seg som kvinne, eller at Kristian født som Christine ønsker å oppfatte seg som mann. Identiteten til de av oss som opplever det samme biologiske og mentale kjønnet blir ikke påvirket av ordene og identitetene til dem som ikke passer inn i den tradisjonelle binære inndelingen.

Debatten har flere aspekter, som dels isoleres helt innenfor ett fagområde, og dels blandes sammen.

Hvis biologene hadde fått bestemme

Enkelte velger det rent biologiske perspektivet, og konkluderer med at det kun finnes to kjønn, og at man aldri kan krysse den grensen. Det argumenteres med at det finnes forskjellige løsninger på manns- og kvinnerollen, men at det aldri finnes noe annet, og årsaken bunner i behovet for forplantning. Professor Glenn-Peter Sætre uttrykker dette i en artikkel i Minervas tidsskrift gjengitt i nettutgaven i desember 2020.

På den måten definerer han at personer med kjønnsinkongruens derfor aldri må aksepteres som det de oppfatter seg som. Det er også kjernen i J.K. Rowlings kontroversielle uttalelser. Professor Sætre går så langt som å sammenligne kjønnsinkongruens med at «...helsevesenet aksepterer ikke en avmagret anorektikers absurde overbevisning om å være feit».

Fallgruven evolusjonsbiologen går i, er å se mennesket kun fra sitt fagfelt.

Les også:

Pluss

Kjønn og identitet – biologi og ideologi

Spørsmålet om hva kjønn er, er mer aktuelt enn noensinne. Vi skal vise respekt for sårbare grupper, men fra biologiens side er det egentlig ingen usikkerhet.

Glenn-Peter Sætre

Mennesket er mer enn biologi

Det er allment kjent og akseptert at fysisk, biologisk og mental helse er tre vesentlige elementer som samlet gjør om en person har det bra eller ei. Vi er tross alt mer enn en biologisk organisme.

Over lang tid har det blitt forsket, utredet og vurdert hvordan en kan, bør og skal forholde seg til kjønnsinkongruens. Ulike fagmiljøer har hatt ulike perspektiver, og kommet med sine vurderinger og faglige anbefalinger. Over lang tid har dette samlet blitt vurdert og avveid både i Norge og internasjonalt, først og fremst gjennom WHO.

Etter grundige vurderinger av den samlede kunnskap besluttet WHO i 2019 at kjønnsinkongruens ikke lenger er en diagnose (sykdom), men en tilstand. Det innebærer at man ikke lenger skal helbrede (reparere), men søke å skape samsvar for å oppnå harmoni mellom viktige elementer som utgjør grunnpilarene for å skape god helse.

Fakta eller fiksjon?

Dessverre ser vi ofte at ulike grupper og spaltister ser helt bort fra det langvarige og grundige arbeidet WHO har gjort, og avfeier dette med å henvise til radikal kjønnsteori og en såkalt «transideologi». Jeg har ennå til gode å se en spaltist som har imøtegått de reelle vurderingene WHO har gjort, uten å henvise til radikal kjønnsteori og transideologi.

Men er WHO og Helsedirektoratet styrt av radikale aktivister? Finnes en egen transideologi som er ment å skulle oppløse kjønnene og dermed er en trussel for kvinner eller menn? Er det slik at debatten om en tredje kjønnskategori er styrt av en translobby som driver skjult agitasjon og lobbyisme overfor svake regjeringer der partiene lar seg kjøpe av donasjoner? Det er slik Kathrine Jebsen Moore argumenterer i Minerva i desember 2019.

Det underlige med en slik teori er at denne translobbyen i så fall har hatt særdeles stor innflytelse over styresmaktene i muslimske Pakistan og overveiende hinduistiske India, som allerede har innført en tredje kjønnskategori.

Transpersoner og identitetspolitikk

Når jeg argumenterer for at transpersoner skal møtes og respekteres for den de ser seg selv å være, blir jeg ofte møtt med at dette er identitetspolitikk. I en rekke artikler og i debatter fremstilles det som at forsvarere av (trans)individets rettigheter ligger under for en misforstått snillhet der identitetspolitikkens krenkehysteri i seg selv er illiberalt, og går ut over ytringsfriheten.

For meg kolliderer dette synet fullstendig. Grunnleggende i den liberale tanke er respekten for individet, og i det retten til å være annerledes. Når forsvar av retten til å være annerledes blir omformet til angrep på ytringsfriheten, og individ gjøres til ideologi, er det en dehumanisering av annerledeshet. Det er for meg svært illiberalt.

Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme.

Hvor omfattende?

Så langt har cirka 1700 personer skiftet juridisk kjønn de siste 40 årene, cirka litt færre enn det bor i Rendalen kommune i Innlandet. Det har vært en økning etter at loven om skifte av juridisk kjønn kom på plass i 2016. Noe kan forklares med at personer som hadde ønsket å skifte kjønn lenge benyttet muligheten. Noe kan forklares med større åpenhet, og at flere dermed tør der tidligere generasjoner taust har holdt på sin hemmelighet.

Så er det store variasjoner innen denne gruppen, fra de som kun skifter juridisk kjønn, via enklere inngrep som fjerning eller innsetting av bryster til de få som ønsker fullt skifte av fysisk kjønn.

Bedre helsetilbud gir bedre trygghet

Nettopp fordi flere tør å være ærlige, både overfor seg selv og omverdenen, er det nødvendig å bedre tilbudet om oppfølgning. Hittil har kun ett behandlingssted gitt tilbud om oppfølgning. Det har gjort nåløyet for å få oppfølgning ekstremt trangt, og svært lite tilgjengelig for personer som ikke bor på det sentrale Østlandet.

Det er derfor svært gledelig at de regionale helseforetakene fra 2021 begynner å bygge opp oppfølgingstilbud til denne gruppen. Det betyr at flere kan få kompetent oppfølgning og støtte nærmere der de bor. Det betyr også at flere vil komme til kyndig hjelp raskere. Vi trenger fortsatt et nasjonalt spisskompetansesenter, særlig for de som ønsker fullt fysisk kjønnsskifte. Men også for de som ikke ønsker det, er det nødvendig å ha et godt og trygt oppfølgingstilbud.

På den måten sikrer vi at personer med kjønnsinkongruens får oppfølgning, og at behandling skjer i henhold til internasjonale diagnosekoder og medisinskfaglig forsvarlige rammer.

Det er trygghet for oss alle – ikke en trussel.

Les også:

Pluss

Forsøker noen å splitte regnbuen?

Kjønn og kjønnsuttrykk har vært del av den moderne homokampen hele tiden. Men språket omkring problemstillingen har forandret seg.

Karoline Skarstein