Fred, legitimitet og likevekt

Henry Kissinger hadde tysk-jødisk bakgrunn. Familien flyttet til USA etter at Hitler kom til makten. Kissinger studerte historie og statsvitenskap, og ble professor ved Harvard-universitetet. Under krigen i Vietnam forberedte han fredsforhandlingene med Nord-Vietnam i Paris for president Lyndon B. Johnson.

Men da republikaneren Richard Nixon vant valget i 1968, byttet Kissinger side og ble Nixons nærmeste utenrikspolitiske rådgiver. Kissinger gikk inn til forhandlinger mens USA samtidig satte Nord-Vietnam under hardt militært press.

Henry Kissinger vandret heden den 29. november 2023. Jeg hadde gleden av å ta imot Kissinger da han besøkte Nobel Peace Days i 2016 for å minnes fredsprisen han mottok i 1973. Praten på vei fra Gardermoen dreide seg om de utenrikspolitiske implikasjonene av moderne tysk politikk. Vi delte – viste det seg – en lignende analyse av Angela Merkel, et mindretallssyn i 2016.

Det førte til at vi spiste pinnekjøtt sammen senere samme kveld, og i årenes løp møttes vi i New York og utvekslet bistre tekstmeldinger når våre liberale venner fikk anfektelser og ville ha seg en ny krig. Han var alltid vennlig og åpen, vårt faste tema var de lange linjer i tysk utenrikspolitikk. Kissinger gikk aldri lei av å snakke om Metternich og Bismarck.

For meg er Kissinger som Johan Borgens Lillelord, du vet han som det er umulig å bli klok på, fordi han forteller sin egen historie mens den utspiller seg, siden skriver den, som forvrenger uten egentlig å forfalske. Når jeg nå leser kaskaden av nekrologer om Kissinger, tenker jeg på den siste linjen i Lillelord: «Vi har ham nå.» Som i Borgens verk er meningen det motsatte. Har vi ham nå? Jeg er ikke sikker.

Mange biografier er skrevet om Kissinger, han har bidratt til dusinvis av dem. Jeg leste Niall Fergusons bok Kissinger: 1923-1968: The Idealist, som etterlot meg kald og spørrende. Kissingers hand var så åpenbart på Fergusons penn. Jeg hadde mer glede av Luke Nichters «Dr. Kissinger, Mr. President», siden den holder seg til hva som faktisk ble sagt i Det ovale kontor, ikke hans kurerte erindringer i The White House Years-trilogien.

Julen 1972 ble store bombeangrep utført mot den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi. En bølge av protester fylte gatene verden over. Mannen som beordret bombingen, stod samtidig i spissen for våpenhvileforhandlinger. Våpenhvilen trådte i kraft i januar 1973, og samme høst ble Henry Kissinger tildelt fredsprisen sammen med sin motpart Le Duc Tho. Enkelte har ennå ikke tilgitt Nobelkomiteen dette.

Le Duc Tho nektet å ta imot prisen, så Kissinger mottok den alene. Senere har historien blitt – på svært kissingersk vis – at han fikk prisen for sitt arbeid for balanse i verden, ønsket om å unngå krig gjennom rustningskontroll med Sovjetunionen og gjennom détente med Kina. Kissinger mente utenrikspolitikk er temporære løsninger på permanente problemer og det beste vi kan håpe på er balanse som skaper et fravær av krig.

Dette budskapet vil få en renessanse, det er sikkert som lås. Av og til er balanse det beste vi kan håpe på. Liberal intervensjonisme har simpelthen ikke levert varene, ikke i Irak, Afghanistan eller Libya i det minste. Han mistet aldri troen på at han kunne overbevise sine kritikere. Ved å diskutere og insistere litt til viste han at han hørte til, at han var relevant.

Sik ble det at akademikeren som ble grå eminense og internasjonal konsulent i sin siste fase av livet – på 2000-tallet – ble statsmann. Han ble tatt imot med åpne dører av verdenslederne i Beijing, Delhi, Moskva, London, Paris – men ikke minst i Washington D.C., hvor hans navn ble uttalt med ærefrykt. Det ville de færreste som husket hans omdømme på 1970-tallet kunne forestilt seg. Da var han viden kjent som krigsforbryter, på grunn av den ulovlige bombingen av Kampuchea.

Kissinger ristet på hodet over krigen i Ukraina. Han fortalte meg at han likevel var bekymret over mangelen på kritisk tenkning og planlegging for hva som ville måtte bli en lang og blodig krig som han fryktet ville tømme Vesten for ressurser og samhold uten å frembringe seier – eller varig fred: «The test of policy is how it ends, not how it begins.»

Han trøstet meg under kanselleringsforsøkene jeg opplevde i forbindelse med denne krigen, og ga meg mild korreks for min uvilje mot å hykle: «You are earnest to a fault!» Han hadde mye vittig å si om den manglende støtte du vil oppleve fra de han kalte «Gutmenschen» [mennesker som har godhet som identitet] i slike øyeblikk. Han hadde ikke høye tanker om akademikere. Hans kanskje mest brukte sitat er om hvorfor akademiske stridigheter blir så bitre. Fordi «the stakes are so low».

Kissinger var så visst ingen idealist, men han var egentlig heller ikke en realist – ikke i sitt eget liv i det minste – kanskje opportunist er mer passende? Han vendte kappen etter vinden og reserverte sine egentlige meninger til det lille publikum i det lukkede rom. Uten skam gikk han mot sitt opprinnelige standpunkt og argumenterte for NATO-medlemskap for Ukraina da det var opportunt.

Kissinger skrev en rekke bøker, jeg anbefaler aspirerende diplomater å lese Diplomacy fra 1994. Men for politikere som vil tenke utenrikspolitikk er det bare en bok som duger: Kissingers doktorgrad som het Fred, legitimitet og likevekt, men som kom ut under tittelen: A World Restored: Metternich, Castlereagh and the Problems of Peace, 1812-22. Dette er et storverk, en av de viktigste bøkene i Realismens kanon.