Historien som politisk virkemiddel

Ethvert moderne samfunn vil preges av konflikter som har rot i ulike oppfatninger av tradisjoners betydning for samtiden. Kjernen til konfliktene er at mens tradisjoner trekker på historien, eksisterer de egentlig for nåtiden. I dag knyttes disse diskusjonene gjerne til identitetspolitiske strømninger: Kan vi fortsette å vise frem monumenter og statuer av skikkelser som har vært sentrale i en undertrykkende hvit maktstruktur? Hvor mange nedsettende utsagn om andre kulturer eller folkeslag kan vi tolerere før en tenker eller politiker må vurderes som problematisk og foreldet?

Mens akkurat disse diskusjonene har vokst frem de siste 10-20 årene, er grunntanken i diskusjonen kjent fra tidligere. En kulturell selvforståelse er alltid i større eller mindre grad forankret i en forestilling om hvilken historie som har ført oss frem til der vi er i dag. Ettersom denne historien har mer med identitet enn historien i seg selv å gjøre, er det ikke nødvendigvis et problem å vike fra tradisjoner. Problemene oppstår når tradisjonene blir en slagmark for ulike historieforståelser som påberoper seg objektiv legitimitet. Tradisjonens funksjon i et samfunn er først og fremst å skape legitimitet for samtiden ved bruk av fortiden og å skape samhold og trygghet ved en felles identitet. Diskusjonene dreier seg følgelig om hva denne tilhørigheten og identiteten bør innbefatte.

Identitetspolitikk i målrørsla