Odd-Bjørn Fure – og historien som redskap til sivilisatorisk foredling

I 1996–97 raste en voldsom debatt i norsk offentlighet om holocaust-benekteren David Irvings troverdighet som historiker. Av dem som gikk kraftigst i rette med anerkjennelsen av Irving, var den nylig avdøde historikeren Odd-Bjørn Fure.

I en tid der forskere, selv innenfor humaniora, i økende grad blir vurdert ut fra antallet oppnådde publikasjonspoeng, kan Fure være en nyttig påminnelse om at en slik målestokk kan være problematisk. I kvantitativ forstand var Fures vitenskapelige produksjon beskjeden. Likevel satte han dype spor etter seg både som faghistoriker, formidler og institusjonsbygger.

Fure vokste opp i et lite fiske- og jordbrukssamfunn på Ytre Fure på Stadlandet, men fattet tidlig interesse for politikk, samfunn og historie. Denne interessen ledet etter hvert til en doktorgrad i historie ved Universitet i Bergen. Oppveksten ga, ifølge ham selv, en forståelse av hvordan det lokale og nasjonale var bundet sammen med den store verden og således ikke kunne forstås isolert.

Som faghistoriker argumenterte Fure nettopp for å bryte med det han oppfattet som en uforholdsmessig opptatthet av nasjonale emner og forståelsesrammer i norsk historieskriving, en innsnevrende ramme han knyttet til nasjonsbyggingsprosessen.

Hans egen publiserte forskning var riktig nok konsentrert om norsk historie i mellomkrigstiden, men han levde opp til sitt eget ideal om å knytte den nasjonale historien til landets regionale og globale omgivelser. Han la for eksempel stor vekt på å sammenlikne på tvers av land, og han var opptatt av å innlemme den norske forskningen i det internasjonale forskningslandskapet. Selv var han internasjonalt orientert, med en særlig interesse for Tyskland og Frankrike, og han fulgte fagdebattene i disse landene tett.

Blant Fures faglige inspirasjonskilder var den franske Annales-skolen, som blant annet var kjent for sine lange linjer og sin samfunnsvitenskapelige orientering. I likhet med sine franske forbilder var Fure åpen for å låne ideer og perspektiver fra samfunnsvitenskapene. Hans verk om norsk utenrikspolitikks historie mellom 1920 og 1940 var teoretisk informert av den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias’ arbeider, og boken antok mer karakter av en bred samfunnshistorie enn tradisjonell diplomatihistorie.

Fure var opptatt av å utvide det historiske emneområdet til nye felter som mentalitetshistorie, hverdagshistorie og historisk antropologi. Han så egenverdien i det nye mangfoldet av tilnærminger, men også potensialet for fornyelse av etablerte subdisipliner som politisk og økonomisk historie.

I tråd med sin åpne holdning til samfunnsvitenskapene var Fure opptatt av å få historikerne til å løfte blikket opp fra detaljene. Da han overtok som hovedredaktør for Historisk Tidsskrift i 2002, tok han til orde for å legge større vekt på overordnede historiske synteser og teoretisk opplyste analyser. Som historiker anerkjente han selvsagt betydningen av de smale og dyptloddende studiene av avgrensede temaer, men han påpekte også at disse var av begrenset verdi hvis de ikke samtidig ble knyttet til større og mer allmenne problemhorisonter.

Sist, men ikke minst var Fure sterkt opptatt av historiefagets nytte. Med eksplisitt henvisning til Annales-skolens Marc Bloch uttrykte han at historiefaget, i likhet med andre vitenskaper, var ufullstendig om det ikke bidro til å forbedre den menneskelige tilværelsen. Fagets fremste funksjon var å frembringe kunnskap og innsikt som dannet grunnlag for orientering i samtid og fremtid – med sivilisatorisk foredling som mål. Denne idealistiske overbevisningen bidrar til å forklare Fures betoning av kunnskapsformidling til den interesserte allmennheten.

Og det var nettopp som historieformidler Fure ble kjent i norsk offentlighet. I 1997 utga han pamfletten Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet. Den var et sviende oppgjør med både tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahls positive vurdering av David Irvings historieskrivning, og med den unnfallenheten i norsk presse og akademia som i lengre tid, ifølge Fure, hadde gjort Dahls uholdbare omtale av Irving mulig. Fure knyttet tausheten til «kjennskap og vennskap» i små miljøer. Han var da også den eneste historikeren ved norske universiteter eller høgskoler som fremmet en kritikk som alle siden anerkjente som berettiget – etter hvert også Dahl selv.

Fures engasjement og kompromissløse posisjon i Irving-debatten reflekterte hans orientering mot det tyske historikermiljøet. Som Dahl senere konstaterte, var tyske historikere konsekvent avvisende til Irvings skriverier, i kontrast til det britiske og amerikanske fagmiljøet hans egen oppmerksomhet primært hadde vært rettet mot.

Irving-debatten utløste et skred av artikler i norsk presse og bidro til fornyet interesse for både Holocaust og andre mindre utforskede temaer i norsk okkupasjonshistorie.

I 1998 foretok Fure en kritisk og skarpsynt analyse av den norske okkupasjonshistorieskrivingen i et bokkapittel og en ledsagende artikkel trykket i Dagbladet. Han fremholdt at den norske krigs- og okkupasjonshistorien hadde vært konsentrert om to former for handlingsmønstre: motstand og ideologisk kollaborasjon. Handlingstyper som lå i gråsonen mellom disse ytterpunktene, som økonomisk kollaborasjon og tvangspålagt samhandling, var blitt neglisjert, og felter som representerte problematiske eller traumatiske erfaringer under okkupasjonen, var blitt tabuisert og møtt med berøringsangst. Dette gjaldt blant annet jødenes skjebne, de frivillige i Waffen-SS, hjemmefrontens likvidasjoner og den brutale utnyttelsen av utenlandske krigsfanger i norsk infrastrukturutbygging.

Fure relaterte disse trekkene til en motvilje mot å overskride den nasjonale fortolkningsrammen, og han tok til orde for mer systematisk sammenlikning og for å skue til den fortidsbearbeidelsen som hadde funnet sted i Tyskland, men også i Frankrike.

Alt tyder på at bokkapitlet og artikkelen i seg selv bidro til den selvransakende vendingen i den norske krigs- og okkupasjonsforskningen, og i fortidsbearbeidelsen allment, som fant sted i årene og tiårene som fulgte. Søkelyset ble nå rettet nettopp mot de problematiske aspektene ved krigshistorien, og de underbelyste temaene ble i tur og orden grundig behandlet gjennom ulike forskningsprosjekter.

Foruten bokkapitlet ytte Fure flere konkrete bidrag til denne utviklingen. Han var blant initiativtakerne til et regjeringsfinansiert forskningsprosjekt om nordmenns deltakelse i Waffen-SS, som han selv ledet. Siden initierte og ledet han et omfattende prosjekt om norske demokratiske institusjoners respons i møte med den nazistiske okkupasjonsmakten.

Parallelt var Fure en aktiv deltaker i det offentlige ordskiftet om nazismen, Holocaust og den norske okkupasjonen, der han bidro sterkt til å løfte frem de nye, selvransakende perspektivene på Norges og nordmenns rolle under andre verdenskrig. Væpnet med faglige argumenter advarte han dessuten – med rette – mot konsekvensene av USAs invasjon av Irak i 2003, og mot at Norge skulle støtte sin nærmeste allierte.

Fure var også en viktig institusjonsbygger. Han sto sentralt i opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), og ble i 2002 senterets første direktør. Det var i rollen som direktør han initierte og ledet de nevnte prosjektene, og det var også med utgangspunkt i denne posisjonen han så aktivt tok del i det offentlige ordskiftet. Som direktør for HL-senteret bygget Fure opp et av landets fremste fagmiljøer på krigs- og okkupasjonstidens historie, med vekt på nordmenns og norske institusjoners rolle i Holocaust.

Gjennom rollen som direktør fikk Fure en unik anledning til å virkeliggjøre sin visjon om å gjøre historieforskningen nyttig for samfunnet. HL-senteret var ikke en ren forskningsinstitusjon, men drev – og driver – også dokumentasjonsarbeid og utstrakt formidlingsvirksomhet, ikke minst rettet mot skoleungdom. I et intervju uttrykte Fure at ambisjonen var «å utvikle og befeste siviliserte atferdsstandarder mellom individer, etniske og religiøse grupper, nasjoner og større kulturkretser» – intet mindre.

Selv om heller ikke han lyktes i å realisere denne grandiose ambisjonen, synes det klart at Fure selv, og institusjonen han bygget opp, bidro til å fremme et mer kunnskapsbasert og selvransakende ordskifte om andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge – herunder om nordmenns rolle i Holocaust. Så kan man håpe at Fure hadde rett i at kunnskap om historien har vital betydning for våre valg og holdninger, og at innsikten bidrar til å reise barrierer mot demokratiforvitring, antisemittisme og annen rasisme.

Selv om Fure var opptatt av å fremme nasjonal selvransakelse og ikke unnlot å rette moralske pekefingre mot fortidens aktører, advarte han samtidig mot lettvintheter og nasjonal selvpisking. Han advarte også mot å glemme hva som sto på spill under andre verdenskrig. Utforskningen av de følsomme temaene i Norges krigshistorie måtte, fremholdt han, ikke overlates til dem som var ute etter å «diskreditere frihetskampen».

Dette fremstår som en betimelig advarsel i lys av de siste årenes norske historiedebatter, men budskapet kan også leses som en tydelig oppfordring til norske faghistorikere om ikke å kaste vrak på en vesentlig tradisjon i historiefaget, nemlig å drive faglig formidling i offentligheten. En ensidig betoning av å publisere gjennom fagfellevurderte kanaler med en smal leserkrets, kan undergrave det Fure mente var fagets grunnleggende funksjon.