Den palestinske frigjøringsbevegelsen har først og fremst vært destruktiv

Shany Mors tekst fra november i år gir en dyster og god oppsummering av hva konflikten i Midtøsten dreier seg om og hvordan den har utviklet seg.  I denne teksten skal jeg gå nærmere inn på Mors argumenter. Samtidig vil jeg også trekke inn historisk forskning om den innflytelsen nasjonalsosialismen har utøvd, når det gjelder å skape den spesifikke formen for islamsk antisemittisme som skinner gjennom i kampen for et fritt Palestina.

Palestinernes fortvilede og desperate situasjon skyldes ikke først og fremst at de er et folk uten en stat. Den skjebnen deler de med flere, for eksempel kurderne. Derimot skyldes den spesifikke håpløsheten til palestinerne at de i tillegg er fordrevet, okkupert og fragmentert i fraksjoner som bekjemper hverandre. Det som har bidratt til å skape denne nedslående palestinske erfaringen har vært de tre krigene i 1947- 48, i 1967 og i 2000-05 med den andre intifadaen. Den første krigen førte til fordrivelsen, den andre til okkupasjonen og den tredje til full splittelse og konfrontasjon mellom PLO og Hamas.

De tre krigene var av ulik karakter og varighet og hadde ulike aktører. Alle tre krigene lar seg imidlertid innordne i tre ulike geopolitiske og ideologiske konflikter. 

Den første krigen var en fortsettelse av den antifascistiske kampen som de allierte hadde ført i den andre verdenskrigen, der palestinernes politiske representanter og arabiske land som Egypt og Irak hadde sympatisert med det nazistiske Tyskland. Både USA og Sovjetunionen støttet opprettelsen av staten Israel som en trygg havn for de jødene nazistene ikke hadde greid å utrydde. Israels opprettelse ble også støttet av venstresiden og liberale krefter både i Europa og USA.

Den andre krigen i 1967 utspilte seg under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Støtte til palestinerne som et okkupert folk ble en viktig markør for den internasjonale venstresidens fire ulike komponenter: For det første Sovjet og dets satellittstater i Øst-Europa, samt kommunistpartier i andre deler av verden med bånd til Moskva. For det andre det maoistiske Kina og ulike maoistiske grupper som ble inspirert av de kinesiske folkekommunene. For det tredje venstreorienterte regjeringer og frigjøringsbevegelser i den såkalte tredje verden. Og til slutt det globale nye venstre i Vest-Europa, Japan og USA.

For de tre første bevegelsene på den internasjonale venstresiden markerte seksdagerskrigen ikke noe vendepunkt, da alle allerede hadde uttrykt sitt fiendeskap mot Israel som den USA ledete kapitalismens og imperialismen forlengede arm i Midtøsten. Det var bare for den nye venstresiden i Europa og USA at krigen markerte et brudd og en revurdering av forholdet til Israel. Den tradisjonelle støtten til det sionistisk-sosialistiske prosjektet ble byttet ut med en kolonial kritikk av Israel som en settlerstat og okkupasjonsmakt. Den tredje krigen som den andre intifadaen representerte, passet inn i den større konflikten mellom jihadistisk islamisme og Vesten – en konflikt som startet med den iranske revolusjonen i 1979 og nådde sitt grufulle høydepunkt med terrorangrepene den 11. september 2001. 

Bare litt over et år før terrorangrepene hadde Yassir Arafat avist forslaget til en endelig fred- og sluttavtale med Israel på Camp David og umiddelbart etterpå initiert utbruddet av den andre intifadaen. Begge avgjørelsene ble i den arabiske verden og blant ulike palestinske fraksjoner tolket i lys av politisk islam. Al-Aqsa-moskeen sto i sentrum for opprøret og jihadistisk terror i form av selvmordsbombere ble brukt som en effektiv og dødelig kampmetode. 

Felles for de tre geopolitiske og ideologisk innrammede krigene er dessuten at i den palestinske minnekulturen om dem er den egne moralske handlefriheten så godt som glemt:

For det første var Al-Nakba med fordrivelsen av 700 000 palestinere fra sine hjem i all hovedsak en flukt fra en serie med krigshendelser, som palestinernes politiske representanter hadde bidratt til å utløse ved å si nei til FNs delingsplan fra november 1947. Etter at palestinske arabere straks hadde tatt til våpen mot jøder ble det først utkjempet en borgerkrig mellom palestinske og jødiske grupper. Etter statens Israels opprettelse 14. mai 1948 gikk krigen over til en mer konvensjonell krig mellom Israel og arabiske naboland som ville utslette den nye jødiske staten. 

Ifølge historikeren Benny Morris forelå det ingen mesterplan med en intensjon om fordrivelse eller etnisk rensning verken fra regjeringen eller fra generalstaben. Derimot gjennomførte lokale kommandanter på eget initiativ fordrivelser og i enkelte tilfeller også massakrer av sivile i palestinske landsbyer, som hadde gjort militær motstand og påført de jødiske undergrunnsmilitsene tap.

At de palestinske flyktingene skulle få vende tilbake etter krigen var imidlertid utelukket. Av rene sikkerhetshensyn kunne den nye staten ikke leve med en femtekolonne, som hadde grepet til våpen mot FNs delingsplan.

For det andre var okkupasjonen et resultat av at Israel i den såkalte seksdagerskrigen i 1967 ved et forkjøpsangrep hadde svart på den palestinske og arabiske trusselen om å utslette staten Israel. Ved å besette Golanhøydene og Vestbredden sikret det israelske forsvaret seg strategisk dybde. At okkupasjonen har vart så lenge skyldes også at de politiske representantene for palestinerne har avvist en endelig fred med Israel. 

Og for det tredje brøt den andre intifadaen og den palestinske borgerkrigen mellom Fatah og Hamas ut etter at forhandlingene mellom Israel og PLO på Camp David i 2000 ble avbrutt, selv om den israelske statsministeren, Ehud Barak, hadde gått lenger i å komme palestinerne i møte enn noen annen statsminister før ham. Israel ville riktignok annektere 9 prosent av Vestbredden med israelske bosetninger i umiddelbar nærhet til grensene før 1967. Derimot ville palestinerne ha fått de resterende 91 prosent i tillegg til en prosent innen selve Israel, selv om det ikke var klart hvilke områder dette skulle være. 

Ifølge den amerikanske Midtøsten-analytikeren og tidligere utenriksdiplomaten Aaron David Miller er det galt å gi PLOs leder, Yassir Arafat, hele skylden for at det ikke ble noe resultat. Toppmøtet var dårlig forberedt og ledet, og det var for mange uklare punkter både om statusen til Øst-Jerusalem og de palestinske flyktningene. 

Ifølge Miller ville ingen palestinsk leder ha kunnet godta det som ble foreslått. Det oppfylte ikke hva det store flertallet av palestinerne krevde: 100 prosent av de okkuperte områdene, full kontroll over Øst-Jerusalem og flyktningens rett til å returnere ikke bare til de palestinske områdene, men til Israel selv. 

Arafat kan ifølge Miller kritiseres for ikke å ha svart på Baraks kompromisspunkter med verken motkrav eller egne forslag. Samtidig var denne tilbakeholdenheten et uttrykk for at Arafat var fanget av det palestinske narrativet om at full rettferdighet for palestinerne krevde at Israel ble eliminert som en jødisk stat.

At avvisning av enhver delingsplan og ethvert territorielt kompromiss, at trusler, vold og terror mot jøder og ekstatiske utslettelsesfantasier om staten Israel kan ha medvirket til de begivenhetene som utspilte seg i de tre krigene og til de israelske reaksjonene etterpå, er tilsynelatende visket ut i de palestinske fortellingene og dermed slettet fra den kollektive hukommelsen. Denne glemselen eller fortrengningen av eget ansvar er en forutsetning for at palestinerne i alle de tre krigene – og nå i krigen i Gaza – kan fremstille seg selv som forfulgte og undertrykte ofre. 

Terror og vold begått av palestinere betraktes alltid som reaktiv vold. Derfor er selv de groteske massakrene den 7. oktober ikke bare forståelige, de er legitime og berettigete motstandshandlinger.

Dette synet på vold har Hamas overtatt fra PLO. Helt fra PLO ble dannet i 1964 – inspirert av den voldelige motstandskampen FNL hadde ført i Algerie – har den røde tråden i den palestinske frigjøringskampen vært å betrakte terror og vold mot sivile som progressive grusomheter. Grusomheter som den hvite og rasistiske settlerkolonialismen til de jødiske sionistene har nedkalt over seg selv.

Frantz Fanon har hatt større betydning enn Karl Marx, når det gjaldt å definere en ideologi som gav volden en forrang i frigjøringskampen. Den koloniserte kan bare frigjøre seg ved å drepe kolonisatoren. Drap og terror er for den koloniserte rensede og identitetsdannende. Maktanalysen gir absolusjon fra moralsk skyld og ansvar.

I den palestinske frigjøringskampen får vi demonstrert at det venstreradikale synet på den antikoloniale volden som en gjenfødelse eller gjenopprettelse av den undertryktes verdighet og selvrespekt er beslektet med islamistenes syn på jihad og martyriet. I den arabisk-islamske kulturen glir dessuten religion og politikk over i hverandre, og det som virkelig mobiliserer massene er islam.

Den viktigste mobiliseringsgrunnnen i kampen mot Israel er etter mitt syn en spesifikk form for islamsk antisemittisme. Denne kan delvis forstås som en reaksjon på den sionistiske bosetningspolitikken fra slutten av 1800-tallet og Vestens politikk i Midtøsten fra og med Balfour-erklæringens løfte om et jødisk nasjonalhjem i Palestina i 1917 og bekreftelsen av dette løfte i den mandatmakten over Palestina britene ble tildelt av Folkeforbundet i 1922.

Denne forklaringen på jødehatet overser imidlertid at det var ulike syn på den jødiske immigrasjonen både blant de palestinske araberne og i de arabiske nabostatene. De som ville samarbeide og kompromisse med sionistene ble tvunget til taushet med trusler, vold og terror. Motsetningene innad blant palestinerne artet seg ofte som klankonflikter, som den mellom to av Jerusalems mektigste klaner, Husseini- og Nashashibi-klanen. 

De mest uforsonlig motstanderne av jødiske innvandring til Palestina var Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem som samtidig ledet Den høyere arabiske komité – det sentrale politiske organet for det arabiske samfunnet i Palestina – og det muslimske brorskapet i Egypt. 

Som historikerne Jeffrey Herf og Matthias Küntzel har vist, så kan den islamske antisemittismen ikke fullgodt forklares uten å trekke inn den innflytelsen nazistene utøvde i Midtøsten i tiden mellom 1937 og 1948. Både Haj Amin al-Husseini og det muslimske brorskapet ble støttet finansielt, militært og ideologisk av Nazi-Tyskland. Sentralt sto den antisemittiske nazi-propagandaen i arabiske radiosendinger gjennom hele krigen. 

I daglige radiosendinger fra 1939 til 1945 ble jødehatet spredd til en befolkning av analfabeter i Midtøsten fra en kortbølgeradio i landsbyen Zeesen, litt sør for Berlin. Selv oppholdt stormuftien seg under krigen i Berlin og hadde samtaler med ledende nazister om hvordan et folkemord på de 850 000 jødene som bodde i Nord-Afrika og Midtøsten kunne iverksettes. 

Den nazistiske propagandaen forandret bildet av jødene i den arabiske verden. Propagandaen fremmet en utelukkende antijødisk lesing av Koranen. Den populariserte de europeiske konspirasjonsteoriene om jødenes allmakt. Propagandaen demoniserte sionismen og brukte en folkemordsretorikk overfor Israel. 

Det islamske jødehatet og den uforsonlige holdningen til staten Israel blant flertallet av befolkningen i Midtøsten er derfor en etterdønning og et ekko av at nazistene i samarbeid både med stormuftien av Jerusalem fra den mektige Husseiniklanen og med det muslimske brorskapet i Egypt omdannet bildet av jødene fra å være foraktelige og ydmykede dhimmier til å bli en global makt og et ontologisk onde som måtte utryddes for at islam skulle seire. 

Det skyldes derfor ikke minst nazistenes innsats at den palestinske frigjøringskampen ble tatt som gissel i en religionskrig. 

Bare en religionskrig aktiverer med letthet martyrideologien og fantasiene om paradiset. «Hver dråpe blod, som er utgytt i Jerusalem, er rent blod. Hver martyr vil nå paradiset, og hver skadde person vil bli belønnet av Allah», uttalte den antatt moderate lederen av de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, i 2015.

Yassir Arafat gjorde det ved flere anledninger klart etter Oslo-avtalene at han ikke hadde noen intensjon om å forsone seg med eksistensen av en jødisk stat og at han var dedikert til en hellig krig – jihad – for Jerusalem. Avtalene han hadde inngått, anså PLOs leder som en avskyelig våpenhvile på linje med den profeten Muhammed hadde inngått med en jødisk stamme for bare senere å bryte den.

Bare en regionskrig kan forene den arabiske verden, fordi den muslimske ummaen fungerer som en megastamme i klansamfunn. Og bare i en religionskrig går det om alt eller intet i en eskatologisk kamp mellom Guds parti og Satans parti, der muslimenes forløsning og frelse først inntreffer når menneskeheten har kvittet seg med den siste jøden. 

Den palestinske frigjøringsbevegelsen har derfor først og fremst vært en destruksjonsbevegelse mot staten Israel. Den har vært spydspissen i araberstatenes kamp for å utslette en jødisk stat på hellig muslimsk grunn. En kamp som har hatt en alliert både i den internasjonale venstresiden og i jihadistisk islamisme.