Har Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid rett om den libanesiske borgerkrigen?

Vi kan ikke slippe unna krigen i Gaza i dagens nyhetsbilde, og ikke burde vi det heller. I det siste har vi sett Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Hanne Skartveit gå i strupene på hverandre angående konflikten på Gaza. I Abdelmaguids nyeste innlegg, som ble publisert i Aftenposten 7. november skriver han at da han studerte Midtøsten og Nord-Afrika ved Universitet i Oslo, var det borgerkrigen i Libanon som ble omtalt som en av de mest kompliserte konfliktene – ikke Israel/Palestina-konflikten.

For å se bort i fra krigen i Gaza og debatten mellom Abdelmaguid og Skartveit, vil jeg heller stille spørsmålet om Magdi har rett i sin påstand.

For det første vil jeg påpeke at det ikke er vanlig for historikere å sammenligne kompleksiteter angående en konflikt, den jobben går som oftest til statsvitere. Historikere vil heller se på hva som gjør konflikter ulike enn hva som gjør dem like.

Libanon, landet som ikke var ment til å være 

For å begripe det ovenstående er det nødvendig å forstå at landet Libanon er et resultat av en avtale mellom Storbritannia og Frankrike om hvordan de skulle fordele regionene i Midtøsten etter første verdenskrig. Midtøsten hadde vært okkupert av flere imperier i tusenvis av år og Libanon hadde aldri vært et land tidligere. Staten Libanon ble opprettet, fordi den franske kolonimakten hadde et godt forhold til de kristne maronittene som bodde i Libanonfjellene. Det var de som skulle få makten.

Det skjebnesvangre for Libanon og konflikten var det sekteriske system. I Libanon var maktfordelingen før borgerkrigen basert på at presidenten alltid skulle være kristen, statsministeren alltid skulle være sunnimuslim og parlamentarisk leder alltid skulle være sjiamuslim. I nasjonalforsamlingen var det lovfestet at den alltid skulle bestå av 51 prosent kristne og 49 prosent muslimer. Dette var en fordeling som var dømt til å mislyktes. I 1926 var Libanons befolkning 55 prosent kristne, men den demografiske balansen endret seg fort, og da borgerkrigen startet i 1975, var ikke dette lenger tilfellet. Den tidligere amerikanske utenriksministeren, nasjonale sikkerhetsrådgiveren og statsviteren Henry Kissinger kalte borgerkrigen i Libanon for «et perfekt studium i etnisk konflikt».

Det ville være misvisende å forenkle konflikten i Libanon til bare en konflikt mellom kristne og muslimer. Det var mange kristne i Libanon som hadde vært der i hundrevis av år, mens de fortsatt identifiserte seg som arabere. Det var derfor også nasjonalistiske interesserer til konflikten. Det var ikke en kamp mellom kristne og muslimer, men heller en kamp mellom de radikale kristne og de ekstreme muslimene. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) hadde også helt andre interesserer enn de libanesiske muslimene i landet.

Problemet til Abdelmaguid er at han ikke ser konflikten i Libanon i sammenheng med Israel/Palestina-konflikten. I 1970 ble palestinerne drevet ut av Jordan. PLO, som tidligere hadde base i Jordan, flyttet hovedkvarteret sitt til Beirut i Libanon. Som følge av dette var det nå 300 000 palestinerne i Libanon, og deres tilstedeværelse hadde enorme konsekvenser for stabiliteten i landet. I 1973 møtte den daværende libanesiske presidenten, Suleiman Frangieh og den daværende amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger hverandre. Kissinger mente allerede i 1973 at de palestinske flyktningene begynte å bli et forstyrrende element i Libanon. Frangieh var opptatt av at palestinerne skulle få et eget hjemland, noe som var et av hovedtemaene i samtalen med Kissinger. Bakgrunnen var ikke noen stor sympati for palestinernes sak, men at Frangieh ønsket dem ut av Libanon. Kissinger hadde tydeligvis ikke hjerte til å si til de libanesiske lederne at han allerede hadde forhørt seg med de andre lederne i Midtøsten, og at deres holdning var at palestinerne ikke var interessert i å flytte tilbake til Vestbredden. I tillegg gikk Kissinger ut ifra at Israel ville insistere på palestinsk avvæpning som betingelse på å la Vestbredden gå tilbake til arabisk kontroll. Det var lite sannsynlig at palestinerne ville gå med på noe sånt, og konsekvensen ble, dessverre for Libanon, at palestinerne ble værende der. Mindre enn et halvt år etter møtet mellom Frangieh og Kissinger, ble det kamper mellom PLO og de kristne maronittene i april 1975.

Borgerkrigen kompliseres av Syrias sidebytte

Syria var alliert med PLO, Sovjetunionen og mange av de andre muslimske grupperingene i Libanon i deres kamp mot de falangistiske kristne. Det kom derfor som et sjokk da Syria byttet side under konflikten for å støtte de kristne. Syrias agenda i Libanon handlet ikke bare om Libanons interne strider, men også PLO som en voksende militærmakt. Syria ville forhindre «arabisering» i landet, samtidig som de ville være en fredsforhandler etter forespørsel fra den libanesiske regjeringen. En slik «arabisering» av Libanon – det vil si at radikale arabiske grupper tok makten – ville resultert i tapt syrisk innflytelse i landet. En innflytelse PLO anså som negativ. Da Syria gikk inn i Libanon, drepte syriske soldater i løpet av noen måneder flere palestinere enn den israelske hæren hadde gjort på tretti år.

USA som fredsmegler

Israel angrep Libanon både 1978 og 1982. I 1978 mente Carter-administrasjonen at amerikansk innblanding ikke ville løse noe, og forholdt seg rolig. Dette endret seg etter mye press fra FN, samtidig som Carter-administrasjonen var engstelig for at Israels invasjon av Libanon i 1978 ville ødelegge det nye forholdet mellom Egypt og Israel. På grunn av dette fikk USA gjennom to viktige resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Resolusjonene krevde at Israel måtte trekke seg tilbake og at en ny FN-styrke skulle gjenopprette fred og passe på at Israel trakk seg tilbake fra Libanon

Da Israel angrep i 1982, hadde landet tre mål i Libanon: Å knuse PLO, fjerne de syriske troppene i Libanon og danne en allianse med den kristne falangistlederen Bashir Gemayel. Israels mål hadde ikke forandret seg fra 1976, da Israel begynte å supplere de kristne falangistiske troppene med våpen for å fjerne PLO fra området kalt Fatahland i Sør-Libanon. Fatahland var fortsatt en plage for israelerne, som begynte å bombe Beirut 4. juni 1982. Israel hadde holdt Reagan-administrasjonen orientert om deres hensikter siden mai samme år. Reagan og den daværende utenriksministeren Alexander Haig var bekymret for at Israels angrep kunne være destabiliserende for regionen. I likhet med Kissinger mente Haig at Israel var strategisk viktig for amerikansk politikk i Midtøsten. Men etter hvert mente selv Reagan at israelerne gikk for langt, spesielt med bombingen av Vest-Beirut. I 1983 ble en avtale om fred mellom Israel og Libanon inngått. Forhandlingene skjedde uten Syria, til tross for at mange syriske tropper fremdeles stod i Libanon. Reagan-administrasjonen handlet som om Syria ikke eksisterte. Det endret ikke at Syria fortsatte å okkupere Libanon frem til 2005.

Abdelmaguid har rett i at konflikten i Libanon er ekstremt kompleks, men den kan ikke vurderes uten å se på den som en del av, eller en utvidelse av, konflikten mellom Israel og Palestina.