Postkolonialismen – en ulykke for palestinerne

Den 21. mars trykket London Review of Books et essay med tittelen The Shoah after Gaza av den indiskfødte forfatteren, Pankaj Mishra.

Teksten ble opprinnelig holdt som et foredrag tidligere i vinter, og allerede den 9. mars publiserte Klassekampen en norsk oversettelse av foredraget med tittelen Holocaust etter Gaza.

Ifølge Pankaj Mishra ser befolkningen i det globale sør nedslaktningen av sivile palestinere i Gaza som et fortettet uttrykk for den måten deres forfedre ble behandlet på. Nazistenes jødeutryddelse var (bare) en fortsettelse av de europeiske kolonimaktenes genocidale rasisme. En forbrytersk politikk som staten Israel nå viderefører overfor palestinerne med militær og politisk støtte fra stater som USA, Storbritannia og Tyskland. 

Pankaj Mishra gjør de sionistiske jødene til de nye nazistene og palestinerne til de nye jødene, og anklager samtidig sionister for ikke å ha lært den moralske leksen fra Holocaust. Denne såkalte Holocaust-inversjonen er selvfølgelig ikke særegen for Mishra. Den utgjør et sentralt element i den postkoloniale historiefortellingen. 

Vi bør alle anerkjenne at palestinere er i en fortvilet situasjon som et fordrevet, okkupert og splittet folk. Sammenlignet med jødene har imidlertid palestinerne i avgjørende øyeblikk i sin nyere historie hatt handlingsrom og valgmuligheter som jødene aldri hadde. Derfor har palestinerne et selvstendig medansvar for den håpløse situasjonen de har havnet i.

Når var palestinerne nærmest en full seier over de sionistiske inntrengerne? Det var i 1939, da den britiske regjeringen vedtok policydokumentet som går under navnet White Paper, utarbeidet av ministeren i kolonidepartementet, Malcom MacDonald. Oren Kessler går i boken Palestine 1936 – The Great Revolt and the Roots of the Middle East Conflict grundig inn på hva som var bakgrunnen for at den britiske regjeringen utarbeidet en ny politikk for Palestina.

White Paper representerte et brudd både med Balfour-erklæringens løfte om et jødisk nasjonalhjem (eller en jødisk proto-stat) i Palestina og Peel-kommisjonens delingsplan, som gav de palestinske araberne nesten 80 prosent av det britiske mandatområdet. Bakgrunnen for linjeskiftet var det voldelige arabiske opprøret som hadde startet i 1936 med krav om stans i all jødiske innvandring og forbud mot alt salg av palestinsk land til jødiske oppkjøpere. Dessuten ville britene sikre seg arabisk støtte i tilfellet en ny verdenskrig. 

Den nye offisielle politikken kom derfor palestinerne i møte på tre viktige punkter. For det første skulle den jødiske innvandringen bli begrenset til 75 000 over fem år. Deretter ble for det andre videre jødisk innvandring gjort avhengig av palestinsk samtykke. Og for det tredje stilte britene i utsikt en selvstendig palestinsk stat, som slik demografien ville ha utviklet seg med et palestinsk veto i innvandringspolitikken hadde betydd en stat med et arabisk flertall. 

Det britiske parlamentet sluttet seg til innholdet i White Paper. Uken etter avviste palestinernes politiske representanter i Den høyere arabiske komité, ledet av stormuftien i Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, blankt forslaget. De ville ha stans i all jødisk innvandring og full uavhengighet umiddelbart.

Den jødiske innvandringen endret ikke bare demografien, men utsatte et føydalt klansamfunn for en kapitalistisk modernisering. Helt siden de første jødiske immigrantene ankom Palestina på slutten av 1800-tallet, har det derfor vært palestinere og arabere som har villet samarbeide, inngå kompromisser og akseptere en territoriell deling av Palestina. De har imidlertid blitt intimidert, fordrevet eller drept av hardlinere. Fra Haj Amin al-Husseini til Yahya Sinwar har islamister rensket ut indre opposisjon til en uforsonlig linje mot sionismen og den jødiske staten.

I sitt reviderte charter fra 2017 approprierte Hamas det postkoloniale språket i sin hatkampanje mot Israel. Den reinspikka antisemittismen ble i den politiske kommunikasjonsstrategien skjøvet i bakgrunnen til fordel for kampen mot den rasistiske, settlerkoloniale apartheidstaten.

I den postkoloniale fortellingen er sionismen et settlerkolonialt prosjekt, som har okkupert de innfødtes land og tråkket på palestinernes selvbestemmelsesrett. Dette er den største og opprinnelige forbrytelsen som har blitt begått av sionistene og som derfor diskvalifiserer Israel fra å være en legitim statsdannelse. 

Denne normative historiefortellingen er tilsynelatende uangripelig og tillater ingen annen konklusjon enn at antisionisten har moralen på sin side. Fortellingen er imidlertid for endimensjonal og sluppet løs på virkeligheten forfører det postkoloniale narrativet palestinerne til å tro at de kan fjerne den jødiske staten. Det vil ikke skje. Jødene har ikke noe annet sted å dra, og sioniststatens sterkeste legitimitetsgrunnlag er alle generasjonene som er født her etter 1948. 

Vi trenger å dekonstruere den postkoloniale fortellingen. La oss starte med prinsippet om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Dette prinsippet ble brakt inn i det diplomatiske språket gjennom den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter i januar 1918 i et forsøk på å overbevise tyskerne om at de ville bli behandlet rettferdig om de la ned våpnene i den første verdenskrigen. En krig USA hadde gått inn i 1917 på Storbritannias og Frankrikes side mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. 

Både de palestinske araberne og de sionistiske jødene måtte forholde seg til at det britiske diplomatiet under den første verdenskrigen tok sikte på å etablere et nytt styringssystem i et område som inntil da hadde vært kontrollert av Det osmanske riket. 

I årene 1914–1915 lovet den britiske høykommissæren i Egypt, Henry McMahon, i en korrespondanse med sharif Hussein fra hashemitt-dynastiet som styrte Mekka at britene ville støtte arabisk uavhengighet, hvis sharifen blåste til opprør mot sultanen i Istanbul.

Riktignok ble det tatt et forbehold i et av brevene om at uavhengigheten ikke gjaldt i de delene av Syria som lå vest for distriktene Damaskus, Homs, Hama og Aleppo. Betød det at Palestina ikke var omfattet av løftet om arabisk uavhengighet, siden det lå sørvest for Damaskus? Både den hemmelige Sykes-Picot-avtalen i 1916 og Balfour-erklæringen i 1917 som uttrykte at den britiske regjeringen støttet tanken om et nasjonalt hjem for jødene i Palestina, viste at det var slik britene tolket forsikringen om arabisk uavhengighet. 

I 1921 innsatte britene den ene av Husseins sønner, Faisal, som konge i Irak. Samtidig ble Transjordan utskilt som en egen politisk enhet innenfor det britiske mandatområdet Palestina med Faisals bror Abdullah som emir. Og i 1922 skrev Folkeforbundet inn i det britiske mandatområde at jødene hadde rett til et nasjonalhjem eller en protostat. Selv om statusen og innholdet i mandatet reflekterte stormaktspolitikk og jødisk lobbyvirksomhet, ble det en del av den positive internasjonale retten, som den politiske sionismen kunne vise til og handle ut fra. Overfor høykommissæren i det britiske mandatområde i Palestina kunne jødene opptre samlet og tale med én stemme i kraft av å være en godt organisert politisk nasjon. Sionistene utviklet demokratiske og statsbærende institusjoner lenge før den formelle proklamasjonen av staten Israel i 1948. Derimot spriket reaksjonene på de demografiske og sosiologiske endringene blant de palestinske araberne, som var organisert i klanbaserte landsbyer og beduinerstammer.

Selv blant den politiske eliten eksisterte det ingen nasjonalfølelse. Den palestinske eliten hadde vært stakeholders i det osmanske imperiet og de ledende administrative stillingene lokalt hadde gått i arv innen de mektigste klanene og familiene som al-Husseini, Nashashibi, Khalidi.

Felles var likevel en følelse av å bli fremmed i eget land, som følge av jødisk innvandring og oppkjøp av land. Nok av føydale eiendomsbesittere var imidlertid villige til å selge til høye priser, selv om de offentlig fordømte den handlemåten de tjente på. 

Fraværet av en felles palestinsk nasjonal identitet, som kunne ha utøvd suverenitet og vært en forhandlingspart for britene, da det osmanske riket gikk i oppløsning, er bakgrunnen for at det britiske mandatstyre i Palestina kan betraktes som en velment paternalisme med sikte på å utvikle området og omdanne det til en uavhengig nasjonalstat. Dette perspektivet overser ikke at motivene for kontroll av Palestina selvfølgelig også var maktpolitiske: sikring av Suezkanalen og kontroll over landkorridoren med rørledningen fra oljefeltene i Irak til Middelhavskysten.

Sjansen for en moderne nasjonsbygging i Palestina var større enn andre steder, fordi det nettopp var den settlerkoloniale sionismen som introduserte en kapitalistisk modernisering i et føydalt klansamfunn.

Gjennom sionismen tok jødene steget ut av kapitalismens sirkulasjonssfære – det var jødenes posisjon i handel, bank og finans som gjør at den nasjonalsosialistiske antisemittismen ifølge den amerikanske sosialfilosofen Moishe Postone kan forstås som en fetisjert antikapitalisme. Som syndebukker for de sosiale omveltningene den industrielle kapitalismen brakte med seg, var jødene like mektige og samtidig like abstrakte, universelle og mobile som det abstrakte arbeidet skjult i vareproduksjonen. Den nazistiske antisemittismen var derfor noe radikalt nytt og noe helt annet enn den europeiske rasismen i koloniene. Intensjonen til den sistnevnte var utbytting, oppdragelse og sivilisering, ikke utslettelse og tilintetgjøring. 

I koloniseringen av Palestina skapte jødene seg om til entreprenører og arbeidere i en kapitalistisk produksjon for et verdensmarked med et sterkt innslag av eierskap for staten og fagbevegelsen, Histadrut, etter 1948. Som legemliggjøringen av en prosess som omfattet både kolonialisme og kapitalisme ble det sionistiske Israel hatobjektet ikke bare til politisk islam, men også til det nye venstre etter seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok militær kontroll over blant annet Vestbredden og Gaza.

Islamismen er fulladet med antisemittiske konspirasjonsteorier, slik antisionismen er det med postkolonial frigjøringsteologi. Hvis ikke palestinerne tar et oppgjør med både islamismen og postkolonialismen, er de dømt til å gjennomleve nye sykler av ekstatiske krigs- og utslettelsesfantasier rettet mot Israel, etterfulgt av ydmykelser, ødeleggelser og nederlag. Nye hevnfantasier vil vokse frem så lenge den palestinske minnekulturen trekker et glemselens slør over egen agens og dermed omdanner enhver delvis selvforskyldt katastrofe til en seier i den moralske offerkonkurransen. 

Denne minnekulturen – som bekreftes i den postkoloniale fortellingen – bringer bare død og fordervelse over palestinerne. Som et bidrag til å skape en bedre fremtid for nye generasjoner, bør derfor Palestina-venner stille nye spørsmål til fortida, som ikke jakter etter martyrer og «frigjøringshelter», men leter etter «kollaboratører»:

Fantes det progressive krefter blant palestinerne som kjempet for noe annet enn føydal stillstand og underutvikling sanksjonert av islam, og hadde disse kanskje koblinger til jødiske kommunister eller sosialister, som så for seg en binasjonal stat med like rettigheter for alle? 

Fantes det progressive palestinske stemmer, som dessuten innså at sionismens hegemoni blant jødene gjorde ideen om én stat urealistisk, og som derfor støttet en territoriell deling som del av en utviklingsstrategi vekk fra føydal underutvikling og klanvelde?