Russlands tragiske historie

Russland har for lengst gjort seg skyldig i det som kalles forbrytelse mot menneskeheten i Ukraina. Hvis Putin ender i Haag (tvilsomt), er det nok denne jussen han vil dømmes for. Slik det var i Nürnberg. Det mange spør seg om, er hvordan Russland og diktator Putin er i stand til å begå så uhyrlige ting i Ukraina. I 2022. Det er jo ufattelig, absurd. Bryr ikke Russland seg om menneskeliv? Spørsmålet er helt legitimt, og svaret er: «Ikke så mye». Hvis vi ser historisk på det.

Russland er utvilsomt et langt mer kollektivistisk samfunn enn det vi finner i liberale demokratier. Mange forestiller seg at Vestens individualisme betyr egoisme, at vi er vår egen lykkes smed. Det stemmer nok noe, men individualisme fører også til større respekt for det enkelte liv. I de vestlige demokratiene er individet den viktigste minoritet. Vi har lovverk som speiler individets ukrenkelighet, vi har menneskerettigheter og mindretallsvern, og vi har sosiale og etiske normer der respekt for den enkelte videreføres gjennom generasjonene: På seg selv skal man gjenkjenne andres smerte eller lidelse.

I et kollektivistisk samfunn, eller i en kollektivistisk ideologi, er begrepet solidaritet som oftest forbundet med samhold innad i en gruppe, slik som klasse, nasjon eller etniske og religiøse grupper. Her er individet underordnet et større (forestilt) gode, eller et større mål. I de mest radikale og autoritære varianter er solidaritet som gruppetenking innrettet slik at individualisme blir betraktet som svik eller forræderi. Slike samfunn vil alltid ende i forråelse og elendighet. I slike samfunn legitimeres rå maktbruk av at den ene gruppens overlevelse betinger at en annen gruppe truer dens eksistens og derfor må nedkjempes med alle midler.

Mennesker som biomasse

Stalin beseiret Tyskland under den andre verdenskrig fordi han ikke nølte med å sende et vanvittig antall elendig utrustede soldater til slakterbenken. Mens de allierte dannet egne avdelinger (GR-units) for å fjerne sine døde og hente dem hjem, ble døde sovjetiske soldater liggende igjen på slagmarken for å råtne. Mens en vanlig amerikansk bataljon (400 menn) besto av rundt 30 sanitetssoldater, måtte en russisk soldat sette sin lit til Vårherre, hvis han ble såret (selv om Vårherre var en forbudt tanke).

Russerne slaktet sine krigsfanger, eller lot dem sulte til døde eller stryke med av sykdom og slavearbeid. De fleste er kjent med hvordan russerne gikk frem i felttoget mot Berlin. Millioner av sivile ble myrdet, to millioner kvinner ble voldtatt. De allierte tallene på lignende overgrep er minimale til sammenligning.

Det er en lang historie bak forråelsen av det russiske samfunnet. De har alltid oppfattet seg som et skjebnefolk, bundet til historien. Den historisismen Putin gir uttrykk for, går langt tilbake i tid. Men det er liten tvil om at bolsjevismen på mange måter beseglet denne skjebnen. Lenin ville skape Det sosialistiske mennesket, en ny type skjebnefolk, ribbet for individets autonomi. Lenin skapte et ideologisk monster, og bolsjevikene myrdet hundretusener. Verst gikk det utover andre revolusjonære, som sosialister og anarkister, som ønsket et mindre dogmatisk Russland.

I unge år foraktet Lenin forfatteren Lev Tolstoj og andre som ville hjelpe folk i den store hungersnøden i Volga i 1891: Jo flere som sultet i hjel, desto bedre for den revolusjonære glød, mente Lenin. Sult var historisk unngåelig, en slags sistefase for føydalisme og kapitalisme. De fattige bøndene skulle lære klassebevissthet gjennom sult.

Stalin ga Russland nådestøtet. Vold var Stalins språk og register. Stalin brukte hungersnød som virkemiddel i sin krig mot bøndene, med andre ord en bevisst sultpolitikk, et bindeledd mellom Lenins holdning og Stalins påførte hungersnød i Ukraina i 1932-33 (tre millioner døde). Mennesker var biomasse, statens fyllmasse, slagget ble sendt i GULag, millioner sultet eller frøys i hjel. Individet var en abstraksjon, mente Stalin, mannen som Putin har som sitt store forbilde.

Det post-stalinistiske Sovjetunionen var mindre drakonisk, men like fullt totalitært og forbrytersk. Man regner med at 20 millioner mennesker strøyk med under det sovjetiske kommunistpartiets ledelse – i fredstid. Helt frem til systemets sammenbrudd måtte den jevne sovjetborger underkaste seg et regime tuftet på trusler om vold, fengsling og død. Da kommunismen kollapset, forsvant hele det ideologiske rammeverket ut i tomme lufta. Bedrageriet og alle de tomme «kamerat»-flosklene, solidariteten som egentlig var angiveri, slikt som hadde vært åpenbart for de aller fleste i flere tiår, var stein dødt. Det nye Russland var duket for endring, men bare for å bli overtatt av nye bedrag, av nye voldelige banditter.

Sovjetunionen var altså selv med på å forme den internasjonale folkeretten, som under Nürnberg-prosessene fikk fremtredende nazister dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Selv om de selv var skyldige i omfattende krigsforbrytelser, befant Sovjetunionen seg på anklagebenken, mens Tyskland måtte stå til rette for sine gjerninger. Sovjetiske krigsforbrytelser var naturlig nok heller ikke tema i etterkrigstidens Sovjetunionen. De vestlige landene forsøkte heller ikke å presse frem noen innrømmelser fra Kreml. Av politiske grunner, men også fordi det ville fremstå uhørt, gitt at det var Sovjetunionen som tok de største tapene under andre verdenskrig.

I stedet ble Den store fedrelandskrigen dyrket som skjebnefolkets titaniske kamp mot fascismen i den sovjetiske propagandaen. Den kalde krigen ble i tillegg betraktet, i forlengelsen av dette, som en evig kamp mot fascismen i Vesten (det er heller ikke tilfeldig at Berlin-muren fikk tilnavnet Den antifascistiske beskyttelsesmuren).

Derfor var det symboltungt da den tyske forbundskansleren Willy Brandt knelte og ba om unnskyldning ved minnesmerket for Warszawa-ghettoen i Polen i 1970. På dette tidspunktet var Polen en sovjetisk vasallstat. Noen unnskyldning for massakrene i Katyn eller den tysk-sovjetiske voldtekten av Polen i 1939 kunne polakkene den gang, som nå, se langt etter.

Den som har besøkt det velkjente sovjetiske krigsminnesmerket i Treptower Park, Berlin, vil gjøre seg noen tanker om minnepolitikk. Det er ganske guffent å være der. Den gigantiske monumentparken ble åpnet i 1949 med DDRs og Sovjetunionens partitopper til stede. Formålet var å hedre de sovjetiske soldatenes heroiske innsats under frigjøringen av Berlin. Anslagsvis 100 000 tyske kvinner ble voldtatt av russiske soldater i Berlin. 10 000 av dem døde, hovedsakelig av selvmord. Dødsraten ble antatt å ha vært mye høyere andre steder i Tyskland. To millioner tyske kvinner antas å ha blitt voldtatt, og en betydelig minoritet ble utsatt for flere voldtekter. 600 000 sivile ble myrdet.

Behandling av krigsfanger kan fortelle oss en hel del om totalitær anatomi og dens kollektivistiske menneskesyn. Nazistene, keiserdømmets Japan og kommunistene hadde umenneskelig behandling av krigsfanger som varemerke: Tyske soldater flyktet hals over hode mot slutten av den andre verdenskrig for å slippe unna Den røde hær. Nazistenes behandling av sovjetiske krigsfanger er godt kjent: Nærmere tre millioner ble myrdet eller omkom av sult eller sykdom i fangeleirer, tilsvarende 50 til 60 prosent. Sovjetunionen holdt tre millioner tyske krigsfanger. Én million døde, tilsvarende 42 prosent. Etter krigen tok de vestlige allierte fem millioner tyske krigsfanger. 50 000 døde, altså tilsvarende én prosent.

En viktig årsak til disse forferdelige forbrytelsene var selvsagt hevn over de tyske soldatenes enda grusommere fremferd i østområdene. Men like viktig var Stalins carte blanche til grusom behandling av fangene. Sett i sammenheng med at russiske soldater, de fleste av dem fattige analfabeter fra bygda, hadde stilltiende samtykke til voldtekter under marsjen mot Berlin, at Stalin brukte sine egne soldater som kanonføde i et omfang som verden aldri tidligere hadde opplevd, og at hjemvendte russiske krigsfanger ofte ble sendt rett til Sibir og den sikre død, fordi Stalin mente de var forrædere som hadde valgt å overgi seg i stedet for å kjempe til siste blodsdråpe, dannet det seg et bilde av hemningsløs brutalitet.

Heller ikke etter kommunismens sammenbrudd, inkludert i den korte perioden der krigsarkivene ble åpnet, viste Russland offisielt noen særlig interesse for å granske sin egen fortid. Under Putin ble forskning på området etter hvert umulig og forbudt (undergraving av det russiske folks heltemodige historie). Den jevne russer er flasket opp med en historie om et tappert og edelt og mektig imperium, hvis forehavender, for eksempel Stalins herjinger, som sultedøden i Ukraina (et regelrett folkemord), og annekteringen av Øst-Europa, utelukkende blir fremstilt som en frigjøring av områder med fascisme og folkefiender, som de mener å ha historisk rett på.

No man is an island

Vi er alle produkter av det samfunnet vi vokser opp i. Normer er ikke medfødt. I et velfungerende og velstående liberalt demokrati som Norge har vi både lover og normer som gjør at vi for eksempel har veldig lav toleranse for vold, sykdom og lidelse.

Det er ikke nødvendigvis slik mange intuitivt tror; at et korrupt, voldelig samfunn der borgerne lider, vil føre til en befolkning som søker seg mot opprør, et bedre lederskap og dermed mindre undertrykkelse. Jo mer et folk kan blir undertrykt, desto sterkere kan oppslutningen om undertrykkeren bli. I fagmiljøer kalles dette for reversert sosiologi.

Ofte ser det ut til at mennesker fornekter sin egen evne til å velge eller resonnere, slik at de handler på måter som er i strid med deres egen personlige frihet og egeninteresse. Store deler av Russlands befolkning er riktignok fattige med lav utdanning. Samtidig er det på bygda at fattigdommen og nøden er som størst. Russerne har «alltid» sluttet ring rundt sine undertrykkere. Om det var tsarveldet, kommunistene eller putin-fascismen. Det gjør noe med en befolkning som har levd i diktatur og har gjennomlevd en nesten sammenhengende systemisk voldsorgie de siste 120 årene (og lenger tilbake).

Etter 1991 hadde russerne en kort periode noe som lignet demokrati, men uten at dette førte til velstand for de mange – eller lykke. Tvert imot ble det etablert et system der all rikdom ble samlet på oligarkenes hender. Det politiske systemet ble raskt innrettet på en slik måte at korrupsjon og nepotisme skulle skjermes. Putins autoritære system hadde fra første stund som formål å kontrollere maktfordelende institusjoner som kunne gi den vanlige russiske borger innsyn i hvordan all rikdom ble stjålet fra dem, samt muligheten til å straffe økonomisk kriminalitet. I stedet skulle borgerne straffes, hvis de åpnet kjeften.

Mange russere kjenner på en form for resignasjon og skyld. Den praktisk talt sammenhengende tilstanden av vold, undertrykkelse og forbryterske statsformer har berørt nesten alle familier i Russland. Det kollektive minnet kan ikke viskes ut. Alle har en bestemor eller bestefar som har sett og gjennomlevd forråelsen. Mange har sett hvordan politiet banker opp folk på gaten, mange er fullstendig klar over at lederne deres beriker seg på borgernes bekostning. Men siden ingen har klart å gjøre noe med det, føler mange på en form for resignert avmakt med et solid innslag av skyldfølelse, til og med selvhat. Det finnes også en annen form for destruktiv solidaritet, nemlig den mellom alle som dypest inne forstår at de har stått og sett på, og dermed vært delaktige i noe galt og umoralsk. En form for solidaritet mellom medskyldige, om enn ikke direkte medskyldige. I denne solidariteten ligger en uskrevet kontrakt om ikke å si noe, om å vende blikket en annen vei. «Hvorfor skal man lære seg å skjelne mellom dette helsikes gode og onde når det koster så mye», skrev Dostojevskij.

Russland er en traumatisert nasjon. Da er det nærliggende å trøste seg med historien om skjebnen, om det russiske folks forutbestemte prøvelser, men også å kjøpe undertrykkernes forklaring på all elendighet: Det er de andres skyld!

Å gi andre skyld for egen, selvpåført miserere, er demagogens viktigste øvelse. I likhet med andre tyranner er Putin en kunstner i faget. Putin har gjort kort prosess og funnet nøkkelordet: Det er oss mot nazistene. Et slikt fiendebilde leder rett inn i et ganske konstant russisk narrativ som handler om sivilisasjonens overlevelse, om offerrollen, om en ytre trussel, men også en indre trussel i folkefiendene. Alt munner ut i umenneskeliggjøring av det som ifølge doktrinen truer Russland. Da er vi tilbake til den tragiske russiske historien, der regimer, uansett ideologisk innretning, har styrt etter prinsippet om at makt gir rett, at individet aldri er et mål, men et middel og at vold løser alle former for konflikt. Mange, antagelig flertallet av russiske borgere, oppfatter undertrykkelse som normalt. Det er skapt et samfunn der svært mange av borgerne har en forventing om at lederne deres skal være sterke menn med anlegg for rå maktbruk. Det oppstår et behov for Sovjetunionen, for Stalin-kulten, slik Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj har uttrykt det. Som kompensasjon for egen apati og fraværet av eget handlingsrom. Putin vil igjen få verden til å skjelve for Russland.

Russisk demagogi er en merkelig miks av stormannsgalskap og omfavnelse av egen tragedie, et folk dømt til elendighet, der det nesten ligger trøst i katastrofe som selvoppfyllende profeti. At den russiske hær ser ut til å være inkompetent kan på merkelig vis flettes inn i slike selvoppfyllende profetier, for selvforskyldt er det ikke.

Putin-fascismen har også kolportert spenglerianismens aftenlandsvisjoner, om en sann kultur som fortæres av liberal dekadanse, noe som ikke minst er tydelig hos en av Putins hoff-filosofer, den rabiate nasjonalbolsjeviken Alexandr Dugin. Under invasjonen tordnet Putin mot ukrainerne som ikke kan skille mellom mann og kvinne, altså at kjønnsforvirring og LHBT utgjør en sivilisatorisk trussel som smitter over på Russland. Diskrepansen mellom Ukraina som et woke og Ukraina som et nazireir er påfallende, men spiller ingen rolle i en stat uten sannhet. Likeså den russiske nasjonalismens forestillinger om Vesten som falskt, feminint, svakt og degenert, og Russland som autentisk, maskulint, potent og tidløst, mens faktum er at Russland er et økonomisk, sosialt, militært og politisk havari.

Historikeren Christopher Browning stilte spørsmålet om hvordan vanlige, fredelige folk kan begå de grusomste krigsforbrytelser. Det er et ubehagelig spørsmål, fordi forskning antyder at vi lettere kan ty til grusomheter enn vi ønsker å forestille oss. Men vi tar også med oss den vi er – og samfunnet vi lever i – inn i krigen. Det er ingen som helst tvil om at grusomme systemer skaper de grusomste krigerne. Det er ingen som helst tvil om at tyranniske samfunn skaper massiv elendighet der de går til krig. Derfor kan vi snakke om at det Russland gjør i Ukraina i dag, er standard russisk krigføring.

Derfor kunne Putin iscenesette bombing av boligblokker i Moskva og drepe 300 mennesker. Derfor kunne han legge Groznyj i grus, i en tid der terrorbombing og utslettelse av byer er bannlyst i internasjonal rett. Derfor kunne han terrorisere Georgia. Derfor kunne han beordre stormingen av Dubrovka-teateret i Moskva og barneskolen i Beslan med over 600 døde som resultat. Derfor kan han forgifte sine politiske motstandere, eller myrde dem på andre måter. Derfor har Russland et politi som slår folk helseløse. Selv om Putin nå har re-stalinisert Russland, er det ikke slik at den jevne russer ikke vet at Putin er voldelig, og at han ikke eier respekt for menneskeliv. Derfor Mariupol og Butsja i 2022.

Slik kan Putin fyre opp befolkningen til bitterhet og revansjisme, til hypernasjonalisme og til great again-syndromet – rett og slett til hat. Putin behøver bare å peke på et broderfolk – vips så er de legitime mål for vilkårlige drap. Det er dem eller oss. Nazismen skal utryddes. I praksis altså det samme som opptakten til Srebrenica og mange andre steder. Slobodan Milošević og Vladimir Putin, to alen av samme stykke. Førstnevnte også en folkemorder. Der er ikke russerne i Ukraina ennå, men det gjenstår å se, for eksempel i Donbas, der forholdene ligger mer til rette for at mindre enklaver av ukrainere kan forsvinne fra jordens overflate for å gjøre plass til etniske russere.

Slik situasjonen er nå, står Russland i fare for helt eller delvis å tape krigen. I Russland er det forbudt å kalle krigen ved dens rette navn. Hva blir sanksjonene mot russere som åpent hevder at Russland taper? Det er bare å anta at dette vil betraktes som ettergivenhet for nazisme, som defaitisme, og dermed landssvik, som kan straffes med døden.

Mange setter sin lit til at mange nok russere vil våkne, hvis de får høre sannheten om Ukraina og de store forbrytelse som Putin og Russlands væpnede styrker gjør seg skyldig i. Meningsmålinger, som man ikke skal stole på, men som likevel gir en indikasjon, viser at en overveldende majoritet av russerne støtter både krig og Putin helhjertet. Statspropagandaen er massiv, men særlig blant de eldre har oppslutningen om Putin vært konstant, selv når brutaliteten var oppe i dagen. Blant de unge er nok holdningene langt mer delt. Samtidig flykter middelklasse som har fått nok av galskapen ut av landet i store antall. Russland opplever brain drain av dimensjoner.

Det er langt fra sikkert den groteske volden i Ukraina vil gjøre inntrykk på mange nok, om de i det hele tatt ønsker å høre om det, enn si tro på det. Russerne er godt vant med å leve et sted der makt gir rett, der vold er språk og der ingenting er sant og alt er mulig. Sagt med historikeren David Satters ord i hans bok om russisk beabeidelse av fortiden: «It Was a Long Time Ago, and it Never Happened Anyway.»