Syltynt Lenin-forsvar

My favourite definition of an intellectual: Someone who has been educated beyond his/her intelligence.

– Arthur C. Clarke

Ytre venstre har enkle svar på kompliserte spørsmål, men kompliserte svar på enkle spørsmål. Omtrent det sa tidligere redaktør Per Egil Hegge en gang.

I forrige uke skrev Klassekampens redaktør Mari Skurdal en leder der hun både forsvarte tildelingen av den svenske Lenin-prisen til Karl Ove Knausgård, og forsøkte å nyansere bildet av «sovjetlederen Vladimir Lenin». Onsdag kom en ny kommentar. Det er så mye rart i den korte oppfølgerkommentaren at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Skurdal er litt opprørt over at kritikerne ensidig fordømmer Lenin og forkleiner hans minne. Hun understreker flere ganger at Lenin ikke var helt god, bevares, men han var viktig. Samtidig understreker Skurdal at de autoritære i dag er på høyresiden og at det knapt finnes venstresidefolk som forsvarer Sovjetunionen lenger (og dermed også Lenin, må man anta). Joda, den autoritære høyresiden er i bevegelse og er farlig, men like fullt er begge påstandene feil, noe som ikke minst merkes godt på Klassekampens egne debattsider, når debatter som denne med ujevne mellomrom dukker opp. Og uansett hvor mange ganger Skurdal understreker at Lenin var problematisk, så henfaller hun til eufemismer når hun sveiper over historien:

«Venstresida rommer mange retninger, som med litt ulikt utgangspunkt har utdannet, organisert og kjempet for arbeideres rettigheter. Kommunister, sosialister, anarkister og sosialdemokrater sto iblant samlet i opprør mot eierklasser og koloniherrer, mens de andre ganger kranglet seg imellom. Når vant de fram og skapte gode samfunn? Når gikk det galt?»

Kranglet seg imellom?

Ja, når gikk det galt, egentlig? Hva med sånn omtrent med én gang?

Kritikken av Lenin-prisen handler ikke om at Lenin var en kranglefant. Kritikken av Lenin handler (blant mye annet) om regelrette slakterier av den politiske venstreopposisjonen. Lenin fikk sosialister, anarkister og sosialdemokrater henrettet i tusentalls, og de var sjanseløse. Hele den realsosialistiske historien var en formidabel katastrofe for venstresiden, som ble hugget ned for fote hvis de ikke underkastet seg partiets jernstøvel. Det høres grotesk ut, men det er verd å stille spørsmålet om ikke kommunistene over tid tok livet av flere venstreorienterte enn fascistene. Historien er som kjent kompleks.

Legg til de mange hundre tusener av sosialister, sosialdemokrater og anarkister som sluttet å være sosialister, sosialdemokrater og anarkister for å redde livet i kommunistiske ettpartistater, herunder den til sovjetlederen Vladimir Lenin.

At hele den ikke-kommunistiske venstresiden ikke har lagt Lenin og kommunismen for evig hat er nesten surrealistisk. For noen år siden pludret den gamle SV-traveren Hallgeir Langeland på radio om at han var en anarkistisk leninist, tilsynelatende uten at det påkalte noe annet enn humring. Dette romantiserende paradokset slutter aldri å forbløffe meg.

Men aller leiest er Skurdals fortvilte argument om «kompleksitet». Skurdal har i likhet med Knausgård selv gjentatt dette ordet, kompleksitet, som et mantra.

Det gjentas også i denne teksten: «Kanskje henger det sammen med nettopp erkjennelsen av sosialismen og kommunismens smertefulle historie. Og den lærer vi ingenting av om vi ikke også forsøker å forstå den i all dens kompleksitet.»

I den grad det er mulig å trekke en logisk slutning av Skurdals kompleksitet-argument, så må det være at det er i orden å dele ut priser oppkalt etter komplekse historiske skikkelser. Av dette utledes følgende spørsmål: Hvilke historiske skikkelser er ukompliserte?

Ordet «kompleksitet» er altså i denne sammenhengen non-argumentativt.

En annen sak er om man lærer noe særlig om «sosialismen og kommunismens smertefulle historie» ved å opprette priser som er oppkalt etter autoritære massemordere? Skulle det bidra til kritisk tenking om sosialismens feilslag blant for eksempel unge venstreradikale? Skulle et tvisyn om denne massemorderens forehavender være det første man kommer i hu når den utdeles? Er det slik navngitte priser fungerer?

«Vi oppretter Idi Amin-prisen. Ikke fordi han var et forbilde, men fordi han var (mye?) mer grusom enn bra.» I så fall måtte det jo uansett være en tvilsom ære å få den tildelt? Men blant Lenin-prisens mottagere er det få, om noen, som har gitt uttrykk for at de synes det er en tvilsom ære.

Alt dette minner meg om de rundene jeg tidligere har hatt med Klassekampen og omland om Bertolt Brecht. Den gang ble jeg blant annet beskyldt av daværende redaktør Braanen for å ville fjerne Brecht fra norske teatre, fordi jeg hadde påpekt ganske iherdig at Brecht ikke bare var antifascist, men også en kynisk stalinist. Selvsagt ville jeg ikke fjerne Brecht fra plakaten. Det som var haram, var at jeg løftet frem Brechts kompleksitet ...

Skurdals forsvar av Lenin(prisen) er syltynt. Her eltes tre ulike forhold sammen til ett. Hun skriver om hvor viktig det er å forstå sosialismens virkningshistorie, og at Lenin er viktig å forstå nettopp fordi det gikk galt. Det er fint. Samtidig er Skurdal opptatt av en debatt som har pågått i Klassekampen en stund, nemlig om hva som skal være venstresidens litterære kanon (herunder tekster av både Marx og Lenin?), som om det skulle være relevant for denne debatten. Men joda, disse to forholdene fremstilles som begrunnelser for at det er helt i orden å dele ut en pris i tyrannens navn. Det henger ikke på greip.

Det er vanskelig å forstå hvorfor rest-AKP må være så barnslige. Eller kanskje ikke? Kanskje det hele egentlig bare er surr? For i veldig grove trekk tror jeg vi kan dele inn Lenin-apologetene i to stammer (her unntatt de som fremdeles er sterkt bokstavtro marxist-leninister, de er ikke så mange).

Den ene stammen består av gamle og nye, mer eller mindre, kommunister (mange i Rødt, enkelte i SV). De aller fleste av dem har for lengst gitt avkall på Stalin og Mao i familien av reelt eksisterende sosialisme (før-kommunisme). Da er det strengt tatt bare Lenin (og for noen få Trotskij) som gjenstår av de store. Å skrote Lenin sitter langt inne, det blir som å skrote så å si hele det real-ideologiske prosjektet. Dessuten: For noen av de mer profilerte traverne vil det innebære en kjensgjerning om at ens intellektuelle liv helt eller delvis har vært bortkastet.

Den andre stammen er en broket forsamling av en løst sammensatt venstreside eller venstresidesympatisører, samt en del av våre kontrære fritenkere og intellektuelle. Dette er folk som egentlig ikke kan noe som helst om Lenin, han er en slags poster boy, og de bryr seg fletta om Lenin, bortsett fra når Lenin blir forsøkt detronisert, særlig av høyresiden. Her kan man se for seg at mange i dette segmentet kunne tilbringe en hel dag i et massivt kildebelagt femetasjes museum som grundig dokumenterte Lenins forbrytelser. Vel ute på gaten vil de riste lettet på hodet: «Puh ... dette var ille ... men likevel ...».

For det handler om troens nostalgifellesskap, ikke kunnskap.

Kompleksitet? Not so much.