Et løgnaktig monument

For omkring ti år siden raste debatten om det såkalte Osvald-monumentet. I flere år hadde en håndfull radikale i Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB arbeidet for å anlegge et monument som skulle hedre innsatsen til den kommunistiske motstandscellen Osvald-gruppa under den andre verdenskrig.

Etter at kunstneren Bjørn Melbye Gulliksen vant konkurransen om utformingen av monumentet og etter lange runder med kommunens instanser og en del saftig kritikk, ble det gitt grønt lys for oppføringen av den nitten tonn tunge kolossen som i dag står utenfor Oslos sentralbanestasjon.

Kritikken mot monumentet gikk på både utforming og ideologisk innhold. Noen mente at Gulliksens arbeid var stygt og brutalt, inspirert av sovjetisk propaganda. Andre, herunder denne skribenten, mente at det største problemet var at Osvald-gruppas leder, stalinisten Asbjørn Sunde, ble fremstilt på usant vis som en frihetselskende demokrat og patriot.

Det var den gang som nå viktig å understreke at kritikken mot monumentet ikke skal stå til forkleinelse for all innsats Osvald-gruppa gjorde under krigen. Mange av «medlemmene» var oppriktige antifascister som slåss for et fritt Norge, og ikke demagogiske Stalin-kommunister, slik ledelsen var. De fortjener oppreising. Det er egentlig helt ukomplisert. Mange kommunister var rett og slett produkter av sin tid. Det kommer ofte til kort å bruke nåtidens briller på gode mennesker som i desperasjon og uvitenhet så sitt håp i Stalin mens brunskjortene marsjerte i Europa.

Asbjørn Sunde, sjefen sjøl, er derimot en helt annen historie. Han visste. Vi er nå inne i det tredje året av Russlands fullskala angrepskrig mot demokratiet i Ukraina. Med det har Osvald-monumentet fått ny aktualitet, og ikke til det bedre. Derfor er det på tide å igjen snakke om hva vi bør gjøre med Osvald-monumentet.

Men først, litt om minnekulturens utfordringer.

Minnesmerker er – og vil antagelig alltid være – en kilde til kontrovers. En av de mest omtalte kontroversene foregikk i USA for fem-seks år siden, og handlet om en rekke statuer av soldater, befal og generalstab fra sørstatshæren (konføderasjonen), som ble fjernet eller foreslått fjernet, med den begrunnelse at de representerer rasisme og slavedrift fra et mørkt kapittel i amerikansk historie. Spørsmålet om statuer smittet også litt over i den tross alt ganske avdempede norske kulturkampen.

Ikonoklasme (ødeleggelse av religiøse eller politiske symboler) er vanskelig å forholde seg prinsipielt til. Praktisk talt ingen vil hevde at det alltid er galt å fjerne minnesmerker av politiske eller moralske årsaker. Det er en grunn til at vi ikke finner Hitler-byster i Berlin. For mange ukrainere har kommunisttiden et like katastrofalt ettermæle som den nazistiske okkupasjonen. Du finner ikke lenger Lenin-statuer i Kyiv. Noen historiske epoker er åpenbart verre enn andre. Det sovjetiske koloniveldet og den kommunistiske diktaturtiden var ille. Det er selvsagt ingen selvfølge at veinavn og statuer av gamle diktatorer og folkemordere blir stående etter at regimene har falt.

Spørsmålet er altså ikke om det er galt å rive minnesmerker, men heller hvilke minnesmerker som eventuelt bør rives, herunder også, selvsagt, hvilke minnesmerker som bør oppføres i vår egen tid.

Debattene i USA, om konføderasjonsmonumentene, var mer sammensatt enn det vi fikk inntrykk av her hjemme. For mens noen mente at alle sørstatsmonumenter måtte ned, hadde andre en mer pragmatisk tilnærming. Statuene måtte vurderes i sin historiske kontekst; når ble de reist og hvorfor? Noen statuer ble reist under og like etter borgerkrigen. Foruten å ha en klar historisk forankring, har disse statuene også noe tvetydig og flerfoldig over seg, som historiske levninger fra en tragisk epoke, der hundretusener av sørstatssoldater mistet livet i en krig som tross alt ikke utelukkende handlet om slaveriet.

Andre monumenter ble reist lenge etter borgerkrigen, på begynnelsen av 1920-tallet og på 1960-tallet, i tider preget av borgerrettighetsbevegelsene. Slike monumenter ble reist med tvilsomme motiver, til og med som provokasjoner motivert av rasisme. Disse statuene kan derfor mer betraktes som rene ytringer, for ikke å si hatytringer, uten egentlig historisk forankring.

Samtidig er ikonoklasme en autoritær tradisjon. De fleste kjenner til nazistenes kulturelle herjinger. Mao ødela fundamentale deler av den tibetanske og buddhistiske kulturen. Russerne snakket om at man ville være ingeniører også for sjelen: ikono­klasme sto sen­tralt i den russiske revolusjonen. Rødegardistene ødela kulturelle symboler som minnet om det gamle regimet og den gamle kulturen.

Ellers er det nesten like interessant å se hvordan det reises statuer og i hvilken kontekst, for eksempel i Ungarn og Polen, der det settes opp massevis av statuer av ekstremt tvilsomme høyreautoritære og antisemittiske historiske størrelser.

Oppsummert: Kontekst er viktig, og det er slett ikke slik at alt skal stå eller fortjener sin plass i solen. Hva så med Osvald-monumentet? Bør det stå?

Historie meg her, historie meg der

Mastodonten på 19 tonn som står utenfor Oslo S kommuniserer ganske åpenbart noe mer enn minnet om falne patrioter. Skulpturen kunne for eksempel fremstått som et naturlig innslag i det sovjetiske krigsminnesmerket i Treptower Park som ble oppført av Stalin i DDR, men virker fremmed og anakronistisk i vår tid.

Men vi må tenke prinsipielt også. De av oss som har kritisert den mest ivrige ikonoklasmen blant progressive kulturkrigere, må tåle at byrommet preges av minnesmerker som vi ikke liker. I alle fall når det er snakk om historiske artefakter.

Skjønt historisk? Hva betyr egentlig «historisk» når vi snakker om minnekultur? Osvald-monumentet ble verken oppført nært i tid eller nært i en meningsfull betydning av historisk kontinuitet. Det er også ganske tydelig, gjennom utformingen av monumentet, at det kommuniserer noe bredere og mer ideologisk enn det rent historiske. Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB besto av en gjeng gamle radikalere, flere av dem tidligere AKPere, som ønsket omkamp og definisjonsmakt. De drev en form for moralpolitisk utpressing av upolitiske (og ahistoriske?) offentlige instanser. Det er altså mulig å argumentere for at Osvald-monumentet like mye er et samtidspolitisk statement som et minnesmerke.

Likevel er det å reise en statue ikke det samme som å rive en statue. En kan jo mene at Osvald-monumentet aldri skulle stått der, men å rive det ned igjen er noe ganske annet og mer problematisk enn en politisk debatt i forkant. Det er plausibelt nok å argumentere for at monumentet, når det først er besluttet oppført, bør få stå, i ytringsfrihetens og mangfoldets navn.

Det ville jeg også ment, hadde det ikke vært for at monumentet også er grovt historieforfalskende og, i vår samtid, en hån mot mennesker som dør i en krig mot en type styresett som Asbjørn Sunde var tilhenger av og som dør i krig for et styresett som Sunde var motstander av.

En kan argumentere for at praktisk talt alle minnesmerker målbærer ettertidens forenklinger og forskjønnelser av historien. Men igjen handler det om både kontekst og grensedragning. Osvald-monumentet er oppført i en helt annen tid, der kjennskap til det kriminelle Stalin-regimet er allmennkunnskap. Den grove historieforfalskningen er konkret og er å finne på søylen til Osvald-monumentet, nærmere bestemt på en plakett med et sitat fra Asbjørn Sunde. Teksten er innlemmet mot bedre vitende, av folk som har åpenbar interesse av både å forfalske historien og av å drive ideologisk interessekamp. Her er sitatet:

Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle klasser, for alle mennesker.

La oss angripe teksten pedagogisk og systematisk.

Siden dette er et sitat fra Sunde selv, bør vi kunne anta at han ikke bare snakker på vegne av gruppen, men også seg selv.

Frihet: Stemmer det at Sunde kjempet for frihet? På et nivå må vi anta at han snakker om en negativ frihet, altså frihet fra nazistisk okkupasjon av Norge. Men her er det rimelig å anta at ordet frihet er ment i en videre betydning, altså frihet i som å være et fritt menneske i et fritt samfunn. Der står Sunde helt åpenbart til stryk. Sunde var ikke tilhenger av frihet i en meningsfull betydning av ordet. Sunde var Stalins fotsoldat og ønsket proletariatets diktatur og at Norge skulle innlemmes i det sovjetiske imperiet, altså det stikk motsatte av et fritt, demokratisk og selvstendig Norge.

Frihet for alle land: Dette utsagnet er ren historieforfalskning. Sovjetunionen okkuperte Øst-Europa og innsatte marionettdiktaturer som fungerte som rene vasallstater i det kommunistiske imperiet. Ingen land var frie bak jernteppet. Ukrainerne ble sultet ut og massakrert i millioner i et forsøk på å utslette deres nasjonale identitet. Dette visste Sunde uten å protestere, helt frem til sin død. Osvald-monumentet ble avduket i 2017. De som sto for utformingen visste godt hvor Sunde gikk etter krigen, og hadde derfor alle muligheter til å avdekke hva Sunde egentlig hadde til hensikt. Den muligheten grep de ikke, antagelig av ideologiske årsaker. En av dem var historiker og gammel AKPer Lars Borgersrud, som i forordet til nyutgaven av Sundes memoarer Menn i mørket i 2009 skrev at Sundes kamp var del av «en større sammenheng» i motsetning til den «borgerlige» motstandskampens «snevre nasjonale perspektiv.» I forordet heter det også at «det til slutt var det nasjonale symbolet, kongen, som seiret, ikke det internasjonale. Det var ikke slik han (Sunde) hadde tenkt, men det var slik det ble.» Dette kan «knapt tolkes annerledes enn at Sunde ville foretrukket å se Norge som en sovjetrepublikk», skrev Eystein Halle i Minerva.

Frihet for alle klasser: En slik påstand er mest latterlig. Siden Sunde var pådriver for et klasseløst samfunn, gir utsagnet null mening. Mer alvorlig er det selvsagt at kommunistene erklærte krig mot alle klasser, unntatt, på papiret, arbeiderklassen. Borgerskapet, som ofte var en eufemisme som egentlig betød «annerledes tenkende», ble fengslet, plyndret og myrdet, slik at partinomenklaturet kunne overta formuen og eiendommene deres. Kulakkene, altså i praksis bondeklassen, ble fordrevet og massakrert i millioner.

Ifølge gammel-AKPer (nå Rødt) Kurt Ben Nilsen i nettavisa Gnist, støttet Sunde «opp om sovjetstaten, som i 30-årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta.» Mon det?

Lenin hadde for lengst gjort kort prosess med sosialistene, sosialdemokratene og anarkistene. De var alle døde eller i landflyktighet. Sant å si ble arbeiderklassen komplett undertrykket i hele sovjetsfæren. Den ble etter alle praktiske formål forsøkt utslettet, siden de ikke hadde et fnugg av organisasjonsfrihet eller andre rettigheter. I marxistisk teori er det helt fundamentalt at arbeiderne organiserer seg. Det er i arbeiderrådene sosialismen skal bygges og dyrkes. Dette ble altså forbudt i de sosialistiske landene. I Norge og andre liberale demokratier sto organisasjonsretten til arbeiderne derimot klippefast, men det ville ikke Sunde vite noe av. Dette er noe fagbevegelsen kunne gruble litt over, når de har minnemarkering ved Osvald-monumentet hver 1. mai. Det er nær et mysterium at kommunismeapologetien som fremdeles omkranser deler av venstresiden ikke tar høyde for at frihetlige fagforeningsfolk i kommunistsystemene ble skutt, eller, hvis de var heldige, sendt til Sibir.

Frihet for alle mennesker: Dette er det største falskneriet. Antallet mennesker som ble drept under Lenin og senere Stalin er astronomisk høyt. Historikeren Timothy Snyder har kommet frem til at minst seks millioner mennesker ble drept med fullt overlegg under Stalin. Tallet vokser betraktelig hvis vi regner med Stalins villede politikk som førte til massiv sultedød. Så må vi selvsagt legge til det helt åpenbare: At ingen mennesker var frie i land som ble kontrollert av Sovjetunionen, simpelthen fordi alle disse landene var diktaturer. Dette visste Sunde, og det var det han kjempet for, proletardiktaturet, ikke det frie, liberaldemokratiske Norge.

«Asbjørn Sunde var først og fremst en soldat i Stalins hemmelige hær, noe han var stolt over», skrev Egil Ulateig i Aftenposten i 2010: «Sunde hatet fra ung alder 'det borgerlige Norge', og ville omdanne landet til en sovjetisk republikk. Noe av det mest hyklerske i hans uhyggelige bok Menn i mørke, er når han står og ser opp på Slottsbalkongen og kong Haakon: «Ham var det vi hadde kjempet for. Ham og friheten. Det var verdt å kjempe for ham.»»

Ulateig legger til noe som flere burde merke seg. Bakteppet er at Stalin og Hitler hadde inngått en pakt, som i praksis betød at demokratiene sto alene mot Hitler i 1940: «Den 9. april, helt fra morgenen, var Wollweber [Ernst Wolleweber, Sundes tyske mentor som etter krigen ble sjef for østtyske Stasi, min anm.] og Sunde intenst opptatt med å planlegge deres egen flukt ut av Oslo. Stalin var ikke det minste interessert i å legge hindringer i veien for en rask okkupasjon av Norge», skrev UIateig, hvilket betyr det man har visst veldig lenge, nemlig at kommunister som ville slåss mot nazistene før pakten ble brutt med Tysklands overraskelsesangrep i juni 1941, måtte trosse ordrene fra Moskva. Sunde fulgte selvsagt også her Moskva, stikk i strid med norske interesser og den norske friheten.

Sunde svek Norge i 1940 (Molotov-Ribbentrop-pakten). Under krigen var han motstandsmann, men også femtekolonist i en totalitær stats tjeneste. I 1954 ble han dømt for landssvik og spionasje mot Norge til fordel for Sovjetunionen.

Fornyet aktualitet

Osvald-monumentet, slik det ser ut i dag, speiler seg i en grusom krig som utspiller seg i hjertet av Europa. Hundretusener har mistet livet i den antifascistiske kampen mot russisk imperialisme. Hva Sunde ville ha sagt og gjort i dag kan vi ikke vite, selv om vi kan ha en klar anelse. For vi vet hva han mente om frihet og demokrati og om den sovjetiske kolonialismen.

Historikere som Anne Applebaum og Timothy Snyder, som begge har skrevet standardverker om Ukraina og Stalin, viser oss hvordan det går en rød tråd fra Stalins politisk skapte sultedød (Holodomor) i Ukraina, til Putins genocidale angrepskrig mot Ukraina. Applebaum skriver:

«Stalin var redd for kontrarevolusjon og han var spesielt redd for Ukraina. Han husket at under borgerkrigstiden hadde det vært et stort bondeopprør i Ukraina. Og i 1932 visste han at det hadde vært et væpnet opprør imot kollektivisering i Ukraina. Og han visste også at det var mange mennesker i Moskva som var mer opprørt over kollektiviseringen og dens virkninger.»

Stalin var altså redd for ukrainsk frihet og smitteeffekten dette kunne ha på den russiske befolkningen. Derfor lot han aktivt flere millioner mennesker gå til grunne. Den som ser en ganske slående likhet mellom Putins og Stalins brutale forsøk på å tilintetgjøre ukrainsk egenart, ser ikke feil. Holodomor er et spørsmål som opptar ukrainerne av gode grunner: historien er sjelden et lukket kapitel.

I den sammenhengen er det skingrende umusikalsk med et Stalin-apologetisk monument i hjertet av en liberaldemokratisk hovedstad. Ordene til Sunde, «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle klasser, for alle mennesker», er en hån mot mennesker som blør for den friheten Sunde jobbet aktivt mot.

Det er litt rart at ikke Osvald-monumentet er blitt fanget opp av norske wokere, for her har både de og antifascistiske aktivister virkelig en sak. Osvald-monumentet har alle ingredienser som skal til for å diske opp med en femretters kanselleringsfest. Her finner vi imperialisme og kolonialisme. Grusomheter og dobbeltmoral i fleng. Et monument som er drapert med fullt synlig, skamløs løgn. Et monument som er oppført i en helt annen tid og uten egentlig kjernehistorisk verdi, mot bedre vitende og med en ideologisk, for ikke å si kynisk historierevisjonistisk agenda, omtrent som med de omtalte konføderasjonsmonumentene.

Noen ganger har det kommet ønsker om at vanskelige monumenter bør utstyres med kontekstualiserende tekster, som for eksempel at personen på sokkelen hadde nevneverdige skraper i lakken. I dette tilfellet er en tekst allerede på plass. Problemet er at den verken kontekstualiserer eller forteller noe som er sant.

Vi bør ikke kreve at Osvald-monumentet skal saneres, det er for drastisk og til det finnes det menneskeskjebner som virkelig fortjener å bli hedret. Men Sunde-sitatet må bort. Eventuelt kan det suppleres med en like synlig plakett, for eksempel med ordene:

«Ingenting av det som står her er sant. Selv om Asbjørn Sunde var antifascist, var han også antidemokrat og landssviker.»