Takk Olsok for 17. mai!

Det ligger en klar tanke bak Nasjonaljubileet i 2030: Fortellingen om det som skjedde på Olsok for snart tusen år siden, bidro på avgjørende måter til å skape Norge. Dette har vist seg vanskelig å formidle. Hvorfor snakke om et nasjonaljubileum, når det opplagt er kristningen man vil feire? Det er lett å havne i mer eller mindre konspirasjonslignende teorier. Dess mer kristningen holdes skjult, jo tydeligere avsløres det at arrangørenes plan er å snikkristne landet.

Eller motsatt: Et flerkulturelt Norge tør ikke feire kristningen.

Reaksjonen er forståelig. Det er vanskelig å finne læremidler eller populærvitenskap som oppgir Stiklestad i 1030 som viktig for at Norge ble en nasjon. I stedet pekes som oftest i en annen retning og til en annen tid, til Harald Hårfagre på slutten av 800-tallet, lenge før Olav Haraldsson. Dermed er det kristningen mange forbinder med Olsok 29. juli 1030. Blant historikere ser vi imidlertid en annen fortelling. Kristningen var en lang prosess og mye skjedde lenge før Stiklestad. Dermed ble kristningsjubileet godt markert med en tusenårsfeiring allerede i 1995, høytidelig åpnet av kong Harald. Hans tale på Moster 3. juni det året viste til at det ifølge sagaene var 1000 år siden Olav Tryggvasson gikk i land og lot holde messe, den første gudstjenesten på Moster.

Dette var et vendepunkt som «innebar et nytt menneskesyn, en ny etikk og en ny tro».

Selvsagt er det vanskelig å sette et presist årstall på en så gjennomgripende endring. Vi finner spor av kristningen også lenge før Tryggvasson, til og med før Håkon den gode to generasjoner tidligere.

Men nettopp denne lange historien gjorde det realpolitisk mulig for Olav Haraldsson i 1024 å tro han kunne få gjennomslag for kristenretten på tingene rundt om i landet. For kristenretten var et radikalt brudd med norrøn gudsdyrkelse og ville ha vært umulig å innføre på 900-tallet. I stedet for å ofre dyr og mennesker for å få gudenes gunst, skulle vi nå be «Kristus om fred, at landet skulle være bebodd og landsherren uskadd». Han skulle til og med «være vår venn og vi hans», og Gud «alles venn».

At treller skulle frigis hvert år, gjorde slutt på slaveriet etter noen tiår. Alle barn skulle få vokse opp, ingen skulle settes ut i skogen. Vi fikk lovpålagte helligdager der alle – også treller – hadde fri. At lovverket krevde at menn måtte holde seg til sin ene hustru, ga økt trygghet for kvinner.

Men hva så med Olsok? Hva har dagen å gjøre med Norge som det vi tenker – positivt – om nasjon?

På mange måter alt. For det gir feil inntrykk å si at en hedensk nasjon ble kristnet. Begrepet nasjon var fremmed i en kultur med lokale høvdinger og tradisjoner, og i det hele tatt lite brukt før ulike former for nasjonsdannelser i nyere tid.

Selv om deler av det som ble kalt Nordveien ble samlet med Harald Hårfagre, var det stort sett områder i Sør-Norge det handlet om. Disse og andre regioner ble i varierende grad styrt av Hårfagres etterkommere, danske konger og deres støttespillere.

Det som skulle vise seg mest samlende, var likevel ikke en konge som klippet håret, men en som led martyrdøden.

Som Norges evige konge ble Olav den hellige et avgjørende symbol. For det var bokstavelig talt ikke naturgitt at landet ikke skulle ende opp som småriker eller fortsette som del av danskekongenes Nordsjørike.

Hvordan kunne regionene i den langstrakte nordveien se seg som en grunnleggende enhet, og ikke bare fordi de var styrt av samme konge? Hvorfor oppstod ikke et stort nordisk rike når det for så mange praktiske formål var samme språk, religion og kultur?

Når Norge skal feire et nasjonaljubileum, er det vanskelig å komme forbi fortellingen om martyrkongen som helt til sist la ned våpnene og – som Kristus – lot seg drepe. Som ble så velsignet av en livgivende Gud at ikke bare hår og skjegg fortsatte å vokse, men det skjedde mirakler ved hans lik.

At vi har god grunn til å spørre hvor mye av fortellingene som er faktisk historie, betyr ikke at vi kan undervurdere virkningshistorien. Når Norge kunne oppfatte seg som ett rike, og etter hvert som det litt vanskelige ordet nasjon, er kristningen og mange generasjoners feiring av Olsok sentral.

Senere konger brukte Olav som et samlende symbol, også i legitimeringen av det viktigste lovverket fra middelalderen: Magnus Lagabøters landslov i 1274. Tanken var ikke at Magnus innførte nye lover, men at han reparerte – bøtet – på Olavs kristenrett.

Reformasjonen tok avstand fra katolske helgener, men Olavs posisjon var så sterk at feiringen av Olsok fortsatte som en folkelig festdag, selv om den forsvant som kirkelig minnedag og det var forbud mot å feire dagen. Symbolet var så bærekraftig at nordmenn tross dansk motstand stadig hentet det frem i unionstiden og gjenopplivet det i et nasjonalromantisk 1800-tall.

En katolsk helgen ble et symbol for en protestantisk nasjon.

Man kan leke med alternative historier og andre symboler, men det er vanskelig å se noe som kunne hatt like stor effekt. Eidsvollsfedrene tenkte nok lite på Olsok, men hvor opplagt ville de sett Norge som nasjon uten den lange arven fra Olav den hellige?

Kanskje vi skal takke Olsok for 17. mai?

Les også:

Pluss

Kong Olavs øks

Teolog Gyrid Gunnes vil fjerne Olavs-øksene i Den norske kirkes logo. Med dette foreløpig siste utslaget av «kirkelig wokeness» vil hun løse et problem som ikke finnes, på vegne av døde mennesker hun ikke kjenner.

Nils August Andresen