På nytt handler det om hvor høyt vi verdsetter friheten, demokratiet, rettssikkerheten og menneskeverdet

Rett før påsken i 1947, for 75 år siden, holdt president Harry Truman en tale for begge kamre i den amerikanske Kongressen som handlet om viktigheten av å yte hjelp til den frie verden for å demme opp mot nye faretruende former for totalitær omvandling i Europa. Den gang var det Stalins kommunistregime med imperialistiske hensikter som utgjorde den nye store trusselen.

Året før uttalte Winston Churchill sine profetiske ord om jernteppet som han forestilte seg var i ferd med å senke seg over Europa. Verdenssamfunnets hovedoppgjør med Nazi-Tysklands største krigsforbrytere i Nürnberg-domstolen var bare seks måneder gammelt.

I denne situasjonen lyktes det så vidt for den britisk-østerrikske økonomen og politiske filosofen Friedrich Hayek å få til et internasjonalt seminar 1.-10. april 1947, ved foten av fjellet Mont Pèlerin, like ved Genèvesjøen i Sveits. Seminaret skulle vise seg å bli det første møtet i et intellektuelt liberalt nettverk som fortsatt eksisterer og som fikk navnet sitt fra stedet hvor det første møtet fant sted: Mont Pèlerin Society.

Ideer får konsekvenser

Flere av møtedeltagerne hadde gjennom flere år jobbet med konsepter for et multilateralt og regelbasert internasjonalt handelssamarbeid. Likevel var det ingen av dem som kunne forutse at forhandlinger i Genève, som startet samtidig som Mont Pelerin-seminaret ble avsluttet, skulle lykkes med å etablere frihandelsorganisasjonen GATT seks måneder senere.

Langt mindre kunne de forutsi at det den 20. juni 1948 skulle lykkes Ludwig Erhard å få det allierte administrasjonsrådet med på å gjennomføre en avgjørende valuta- og prisreform i Vest-Tyskland. Dette skulle vise seg å bli startskuddet for det liberalt inspirerte økonomiske reformprogrammet som ble kjent som den sosiale markedsøkonomien. Dette reformprogrammet var inspirert og veiledet av flere av møtedeltagerne, spesielt Walter Eucken og Wilhelm Röpke. Eucken ble også senere kjent som inspirasjonskilden til EUs konkurranselovgivning (og dermed indirekte også til den norske).

En annen viktig person på invitasjonslisten var den italienske økonomen Luigi Einaudi, som i 1948 ble valgt som den første presidenten i den nye italienske republikken, med støtte fra sosialistene. Men Einaudi hadde ikke tid til å delta på det første møtet i påsken 1947, av forståelige grunner. Han stod da på spranget mellom å være både sentralbanksjef og medlem av den grunnlovgivende forsamlingen, til å bli finansminister og visestatsminister i de Gasperis regjering. Paneuropeeren Einaudi ble også senere kjent som den som først foreslo et felles indre marked med en felles valuta i Vest-Europa.

Men seminaret i 1947 handlet ikke primært om økonomi, selv om flertallet av deltagerne var økonomer. Det handlet først og fremst om et dypt følt ansvar for å ta del i gjenreisingen av liberalismen som en relevant og levende idékilde i arbeidet med å fremme frihet, demokrati og et menneskeverdig samfunn. Dette var da også en gruppe som virkelig forstod at frihetens pris noen ganger er høy. Flere hadde blitt drevet i landflyktighet på 1930-tallet, og opplevd livstruende møter med nasjonalsosialismen.

Fra Paris 1938 til Mont Pèlerin 1947

Om lag en tredjedel av deltagerne hadde det til felles at de også hadde deltatt på et lignende møte i Paris i august 1938, det såkalte Colloque Walter Lippmann, som endte opp med å etablere et «institutt for fornyelse av liberalismen» (CIRL). Dette møtet var også omgitt av mørke skyer og et dyptfølt alvor, tidsmessig plassert mellom Hitler-Tysklands innlemmelse av Østerrike og den infame Münchenavtalen som ga Hitler ryggdekning til å innlemme Sudet-områdene i Tsjekkoslovakia i det tyske riket.

Hitler-Stalin-pakten ga senere grønt lys for angrepet på Polen høsten 1939, som innvarslet andre verdenskrig. Det i utgangspunktet lovende CIRL-initiativet lot seg ikke videreføre etter krigsutbruddet. Det skulle vise seg å ta hele ni år før noe lignende ble mulig å gjennomføre, ved foten av Mont Pèlerin i 1947.

Det var aldri meningen at detaljer fra møtene i Paris i 1938 og Mont Pèlerin i 1947 skulle bli gjort offentlig tilgjengelig for allmennheten. Men et referat fra Paris-møtet forelå på fransk allerede tidlig i 1939, ført i pennen av den senere kjente franske statsviteren og sosiologen Raymond Aron. Referatet ble deretter sirkulert i en liten krets. Ett av eksemplarene fant også veien til Oslo, til økonomen og Farmand-redaktøren Trygve J. B. Hoff. Hoff refererte flere ganger til innholdet i referatet i sitt store verk Fred og Fremtid – Liberokratiets vei, som ble publisert av Aschehoug kort tid etter frigjøringen i 1945. Hoff var den eneste fra Norge som ble invitert (av Hayek) og som deltok på det første møtet i Mont Pélerin Society.

To viktige idéhistoriske dokumenter

Takket være innsatsen til idéhistorikerne Serge Audier og Jurgen Reinhoudt ble referatet fra møtet i Paris i 1938 publisert offentlig på engelsk i 2018, sammen med tilhørende dokumenter og et utførlig og perspektivrikt introduksjonskapittel. Det var på dette møtet begrepet nyliberalisme, riktignok noe nølende, ble lansert som et begrep som var ment å favne behovet for en mer sosialt ansvarlig og institusjonelt forankret liberalisme, en motsetning til 1800-tallets gammelliberalisme og laissez-faire. I dag bruker mange liberalismekritikere begrepet «nyliberalisme» i stikk motsatt betydning.

I forbindelse med årets 75-årsjubileum for det første møtet i Mont Pèlerin Society er også det opprinnelige stenograferte referatet fra 1947 nylig publisert på engelsk med en utfyllende introduksjon, tilført flere arkivfunn og allerede kjente dokumenter, redigert av idéhistorikeren Bruce Caldwell. Det har blitt skrevet og spekulert i mange retninger, noen ganger i form av konspirative fortellinger, om hva som egentlig foregikk på dette myteomgitte møtet i påsken 1947. Derfor er det også av idéhistorisk verdi at også dette omfattende materialet nå er blitt gjort tilgjengelig for allmennheten, slik at alle kan danne seg et informert inntrykk. Heretter blir det vanskeligere å slippe unna med ideologiserte røverhistorier. For de finnes nemlig, også på norsk, i både mer og mindre avansert innpakning.

Et alvorstynget påskemøte

Spesielt nå, over en måned etter at Putin har tydeliggjort for en hel verden hvilket menneskeforaktende ødeleggelsespotensial hans retro-fascistiske imperialisme besitter, er det også lettere å forstå hvorfor deltagerne på det første møtet i 1947 innledet sin felleserklæring med følgende ord, ført i pennen av Lionel Robbins: «De sentrale verdiene som ligger til grunn for vår sivilisasjon står i fare. Over store deler av jordens overflate har de grunnleggende betingelsene for menneskeverd og frihet blitt borte.» På nytt forstår vi hvor veiene, herunder silkeveiene, til ufrihet ender opp.

Også i 1947 lå vitnesbyrdene fra den tids Mariupol og Butsja igjen som åpne sår, signert Hitler. Og Stalin brøt raskt løftene fra Jaltakonferansen om å sikre demokratiske valg i de sentraleuropeiske landene og gjorde seg klar for å gjennomføre en sovjetisk underkastelse av hele Øst-Europa. Filosofen Karl Popper, forfatteren av The Open Society and its Enemies (1945) var en av deltagerne på møtet ved Mont Pélerin. Under en møtesesjon om den nye trusselen fra Russland uttrykte Popper følgende: «Jeg er temmelig sikker på at Russland kun forstår ett språk – trusselens språk.» Han var like sikker på at Stalin ikke la noen som helst vekt på verken samtaler eller løfter. I dag er det lett å tenke i samme baner om Putin.

Men, hva var det egentlig som ble startet ved foten av et fjell ved Genèvesjøen i påsken i 1947? Aller først er det viktig å registrere at det eneste gjeldende og forpliktende dokumentet som sier noe konkret om dette er den samme formålserklæringen som deltagerne selv formulerte i påsken i 1947, ført i pennen av den britiske økonomen Lionel Robbins.

Det internasjonale liberale selskap

Det nærmeste jeg kommer i et forsøk på å finne et dekkende begrep om hva Mont Pèlerin Society (MPS) var tenkt å være og fortsatt tilstreber å være, så må det være et liberalt studieselskap. Et studieselskap som kun er til for at medlemmer fra ulike land kan møtes årlig for å dele, utforske og diskutere utfordringene og mulighetene for en bredt forstått liberalisme, innenfor en akademisk ramme. Og som det står i siste setning i formålserklæringen handler det hele om «å bidra til å bevare og forbedre det frie samfunnet».

Helt i tråd med den grunnleggende forståelsen fra 1947, som også ble eksplisitt nedfelt i formålserklæringen, skal MPS aldri ha noen felles vedtatte meninger eller standpunkter i politiske saker, ei heller være alliert med noen bestemte politiske partier eller interessegrupper. I ettertid kan man trygt si at MPS ikke ville eksistert i dag hvis det ikke var for denne frie og åpne uavhengighetslinjen. Det skyldes ikke bare at MPS gjennom tidene har rommet mange sterke akademiske personligheter, i alt ni nobelprisvinnere og noen viktige statsledere som Luigi Einaudi og Ludwig Erhard. Det skyldes først og fremst det enkle faktum at et bredt anlagt liberalt studieselskap med en akademisk tilnærming ganske enkelt ikke lar seg forene med forsøk på ensretting og strømlinjeforming. MPS er sånn sett vel så mye et uenighetsfellesskap som et enighetsfellesskap, innenfor en bred liberal idétradisjon.

Seks studieområder

Derfor er det ikke overraskende at grunnleggerne i 1947 nøyde seg med å antyde en foreløpig skisse på seks områder «hvor det var ønskelig med ytterligere studier». De handlet om forståelse av kildene til den aktuelle samtidskrisen, tydeliggjøring av statens roller i et liberalt kontra et totalitært samfunnssystem, reetablering av rettsstaten og beskyttelse av individet mot frihetsundertrykkelse og vilkårlige maktovergrep, sosialpolitikk og sikring av en minstestandard for alle uten å undergrave markedets funksjonsmåte, hvordan historien kan misbrukes for å fremme frihetsundertrykkende politikk, samt utvikling av en internasjonal orden som «sikrer fred, frihet og harmoniske internasjonale relasjoner».

Som beskrivelsen av de nevnte studieområdene reflekterer har MPS aldri utelukkende handlet om den økonomiske liberalismen, slik en del kritikere vil ha det til. Samtidig er det forståelig at enkelte kritikere lett kan ha fått det inntrykket, spesielt siden den internasjonale markedsvendingen på 1970- og 80-tallet. Toneangivende medlemmer på den tiden, som Chicago-økonomene Milton Friedman, James Buchanan og Gary Becker, hadde en stund stor innflytelse på den økonomiske politikken, særlig i USA og i Storbritannia, helt uavhengig av MPS. Deres tilnærming til liberalismen var imidlertid så økonomisk smalsporet at de ofte ble kritisert av mer humanistisk orienterte europeiske medlemmer for å bedrive en form for virkelighetsfjern økonomisme, basert på et kunstig innsnevret perspektiv på mennesker og samfunn.

Ånden fra 1947 lever videre

I oktober arrangeres et stort internasjonalt møte som markerer 75-årsjubileet for Mont Pelerin Society i Oslo. Dette møtet vil ta opp igjen den brede og humanistiske liberale ånden fra både Mont Pèlerin i 1947 og fra Paris i 1938. Hovedtemaet for Oslo-møtet er Liberal Institutions and International Order, med tydelig inspirasjon fra det sjette «studieområdet» i Robbins liste fra 1947, om fred, frihet og internasjonalt samarbeid.

Nok en gang er det alvor. Nok en gang står de sentrale verdiene som ligger til grunn for vår sivilisasjon og verdensorden i fare. I en slik situasjon trenger verden flere liberale sjeler som vier seg seriøst til å ta del i vår tids liberale dugnadsinnsats. De har i det minste én særdeles god grunn til å være optimister, og den grunnen ble en gang uttrykt på denne måten av Karl Popper: «Optimisme er en plikt. Fordi fremtiden er åpen.»

Naiv er den som tror at fremtiden er forutbestemt og som nekter å forstå at ideer faktisk har konsekvenser.

______________________________

Artikkelforfatteren er leder av organisasjonskomiteen for Mont Pèlerin Societys 75-års jubileumsmøte i Oslo i oktober i år.