Historiens lange skygger

Primært i Klassekampen, men også i Aftenposten, har det den siste tiden rast en debatt om tidligere politiske holdninger på den ekstreme venstresiden. Den direkte bakgrunnen for denne debatten – som ikke er ny – var noen spesielle uttalelser av forfatteren Dag Solstad i forbindelse med at han for ikke lenge siden fylte 80 år. I et av de mange intervjuene som ble ham til del, proklamerte han med åpenbar stolthet at han ennå var kommunist, og at det «var synd at ikke Mao vant». Bernt Hagtvet tok så for seg disse uttalelsene i Aftenposten. I sin artikkel angrep han selvsagt jubilanten, men han var vel så opptatt av alle nikkere og skjønnånder som stilltiende bøyde sitt hode i respekt for den feterte forfatteren, uten å problematisere de politiske synspunktene hans. Debatten spredte seg forutsigbart nok til Klassekampen, der den i en periode raste i spaltene.

Anger på ytterste venstre fløy

Dag Solstad nedlater seg selvsagt ikke til å stige ned fra Parnasset for å forsvare seg. Men det er neppe så mange andre her i landet som er lei seg for «at Mao ikke vant». Mer representativt for dagens ytre venstre er sannsynligvis dette innlegget fra det godt voksne Rødt-medlemmet Kristin Falck i Klassekampen 6. oktober. Hun skriver blant annet: «Jeg ser på min ungdoms oppfatninger som kunnskapsløse, naive og til dels helt bevisst unnfallende når det gjeldt Sovjet og Kina. Det er åpenbart livsfarlig når folk kommer i totale maktposisjoner. (...) Ettpartistaten var et livsfarlig eksperiment, som kostet millioner livet.»

Kristin Falck tar et kortfattet, men ordentlig oppgjør med sin tidligere politiske holdninger. Det er på sin plass. Har man trådt feil, bør man innrømme det, slikt gjelder i alle livets forhold. Men mer interessant enn det individuelle «oppgjøret», er spørsmålet om organisasjonsmessig relevans. Hvor interessant er det å rote rundt i partiers og organisasjoners mer eller mindre grumsete fortid? Hvor relevant er det til stadighet å konfrontere bevegelser som i dag bekjenner seg til demokratiet – definert som frie valg, en regjering som holdes ansvarlig av en folkevalgt nasjonalforsamling, ytrings- og organisasjonsfrihet, samt et selvstendig rettsvesen – for synspunkter de målbar, mange tiår tilbake?

Et sideblikk på Sverige

I Sverige preges hele det politiske landskapet av det faktum at de borgerlige partiene ikke har ønsket å samarbeide med Sverigedemokratene. Mye av grunnen til dette er en helt reell uenighet om innvandrings- og integreringspolitikken, men et argument som ofte brukes i tillegg, er partiets problematiske fortid. Sverigedemokratene er en direkte etterfølger av et svensk naziparti. Men Sverigedemokratene er hverken fascistisk eller nazistisk i dag, og ledelsen har faktisk gjort mye for å luke ut brune elementer.

Selv om de politisk står milevidt fra hverandre, er det visse paralleller mellom Rødt og Sverigedemokratene. Begge har en belastet fortid. Begge bekjenner seg i dag til demokratiet, selv om de befinner seg på hver sin ytterfløy i det parlamentariske landskapet. Og begge har ledere som man gjerne kan mislike, men som faktisk har gjort en innsats for å rydde opp i gamle synder. De to partilederne har for øvrig det til felles at de begge er unge menn, som ikke kan lastes personlig for det partiene deres tidligere sto for.

Så hvor relevant er fortiden da?

Regjeringspartiets brune røtter

Spørsmålet blir særlig interessant i disse dager, hvor vi nå har fått et regjeringsparti som historisk sett har adskillige svin på skogen. I 1931 dannet Peder Kolstad den første, og hittil eneste, rene Bondepartiregjeringen (eller Senterpartiregjeringen, partiet skiftet navn i 1959) i Norge. Forsvarsministeren het Vidkun Quisling. Hans holdninger var allerede da velkjente, det var nettopp derfor han ble utnevnt. Oppfatningene hans reflekterte dype strømninger i norsk bondebevegelse og i Bondepartiet på denne tiden. Ved Stortingsvalget i 1933, etter at regjeringen var blitt felt, stilte da også Bondepartiet felleslister med det nystiftede NS i flere valgdistrikter. Jon Sundby, en av partiets mest sentrale politikere, propaganderte i 1934 for etableringen av et såkalt «næringsting», etter mønster av Mussolinis korporativisme. Og da Jens Hundseid, som ble statsminister etter Kolstads død i 1932, prøvde å kvitte seg med sin omstridte forsvarsminister, rykket mange av Bondepartiets ledende menn ut til Quislings forsvar. Quislings kanskje ivrigste supporter var Jon Leirfall, en av partiets mest kjente og populære politikere i etterkrigsårene. Jens Hundseid gikk for øvrig inn i NS sommeren 1940, sammen med flere andre fremtredende Bondepartipolitikere. Under landssviksaken mot ham etter krigen hevdet han at han fryktet Quislings hevn, og sa at det var derfor han hadde blitt medlem. Men leser man hans uttalelser fra mellomkrigstiden om raserenhet og fremmede folkeslag, får man nok inntrykk av at han også hadde mye ideologisk til felles med NS.

Igjen: Hvorfor rippe opp i dette? Dagens Senterparti er dypt forankret i norsk demokrati, og dagens ledere var ikke engang påtenkt på Kolstads, Hundseids og Quislings tid. Skal de overhode måtte forholde seg til gårsdagens grove feilvurderinger?

Demokratisk beredskap

Hvis historie overhode er relevant, så er dette relevant, på samme måte som Rødts eller Sverigedemokratenes fortid er det. Ikke fordi gårsdagens synder skal hjemsøke Trygve Slagsvold Vedum eller Marit Arnstad, men fordi diskusjoner om fortidige kommunistiske/fascistiske/sågar nazistiske holdninger kan være med på å utvikle nåtidig demokratisk beredskap. For vi har lært mye om demokratiets sårbarhet de siste årene. Og vi ser urovekkende tendenser også hos oss, når for eksempel representanter for miljøbevegelsen foreslår å opprette et slags «vokterråd», som skal kunne overprøve demokratisk fattede vedtak dersom de mener det kan skade klimaet. Fremtiden er utrygg.

Dessuten er det jo faktisk slik at det ennå finnes et slags slektskap, om enn fjernt, mellom datidige og nåtidige politiske holdninger. I partiet Rødts program finner vi ennå «K-ordet», (definert som Marx’ visjon om det klasseløse samfunn) rett nok i en moderert og utvannet form. Senterpartiet fremstår fremdeles som Norges mest nasjonalistiske parti, selv om Vedums nasjonalisme er en ganske annen enn Hundseids. Partiet forholder seg primært til de samme velgergruppene, i de samme delene av landet, og fikk, artig nok, samme oppslutning ved årets valg som ved valget i 1933.

Krype opp av skyttergravene?

Drømmen kunne selvsagt være at man, i en diskusjon om fortid, våget å krype opp av skyttergravene, og ta for seg egne, og andres, gamle synder i et noenlunde rolig toneleie. For det er vel faktisk slik, at alle de partiene som nå er representert i den norske nasjonalforsamlingen, har det parlamentariske demokratiet som en bunnplanke? Hva er det da å være redd for, når man snakker om egen og andres fortid? Problemstillingene kan være mange og interessante. For eksempel: Hvilke mekanismer var det den gangen som gjorde at så mange sterke krefter innen bondebevegelsen var tiltrukket av fascismen? Hva er forskjellig nå? Hva skjer i et ungt menneskesinn når velmenende, godt oppdratte, gutter og jenter gir seg hen til en totalitær ideologi, i et stabilt og trygt samfunn, slik Norge faktisk var på 1970-tallet? Kan det skje igjen? Er det i ferd med å skje igjen?

Og, for å avlegge våre to største partier en avsluttende visitt: Hva betydde en sterk og dominerende leder som C.J. Hambro for at partiet Høyre klarte å holde sin sti noenlunde ren på 1930-tallet? Og selv om det er forsket mye på, kan det ennå være grunn til å ta for seg Arbeiderpartiets vandring fra et revolusjonært klassekampparti til et reformistisk folkeparti i perioden fra den russiske revolusjon og frem til tidlig på 1930-tallet. For vi må alltid se historien i lys av vår egen epoke, og de utfordringer vi lever med.

Alt dette bør man kunne gjøre uten at man skriker til hverandre.