Tidsånden som løp fra kommentatorene

Selve ordet «tidsånden» er et flyktig begrep. Mange bruker ordet for å analysere hva som rører seg i politikken, og i samfunnet ellers. Et eksempel er debattredaktør i VG, Hans Petter Sjøli, som har kommet frem til at «den provokative og kontrære ytre-høyresiden er blitt tidsåndens flaggskip». Som et eksempel på dette trekkes tv-serien Familien Nerdrum inn. Årsaken er at de, ifølge Sjøli, fører en krig mot «den store fienden; modernismen».

I en artikkel i Aftenposten sier debattredaktør i Morgenbladet, Ingeborg Misje, det samme. Hun mener det ligger i tidsånden å gjøre som Nerdrumene; dyrke fortiden og mislike nåtiden. Begrepet «tidsånden» brukes dermed som et slags stempel på hva som er i vinden, som om det er en trend som går over, helst i morgen.

Dette er en kortslutning, for det er mye som ikke går over med det første. Det må også nevnes at det ikke er noe galt med å være kritisk til modernisme, eller å leve slik Nerdrum-familien gjør – litt annerledes enn resten av oss – i hvert fall ikke innen rammen av et pluralistisk demokrati.

En neglisjering

I samme artikkel skriver Aftenposten at «For eksempel er klassisk arkitektur i vinden». Og her er det noe som skurrer. Klassisk arkitektur er ikke i vinden akkurat nå, det har alltid vært populært i befolkningen. Vakre, klassiske omgivelser er noe som gjør oss lykkelige, det er noe vi setter pris på. Dette viser undersøkelser som gjøres nå, for fem år siden, for femten år siden eller i bøker tilbake på 1960-tallet, slik som Jane Jacobs' The Death and Life of Great American Cities. Det er heller ikke noe reaksjonært ved å foretrekke én stilart over en annen.

Den såkalte tidsånden er med andre ord ikke alltid ny, men det den målbærer, har ikke stått sterkt i toppen av samfunnets ulike institusjoner. NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke illustrerer dette godt i en podcast hos NRK. Hun trekker frem at Odd Nerdrum er en stor og anerkjent kunstner i Norge, men slår også fast følgende: «Det han har rett i, er at han er neglisjert av de store institusjonene, og det er en skandale at Nasjonalmuseet ikke har skaffet seg noen av de helt sentrale verkene.» Det ligger med andre ord noe i det Misje og Sjøli mener er en offerfortelling fra Odd Nerdrums side. Det har foregått en viss neglisjering.

Holdningene er ikke nye, men konsekvensene er det

De nevnte eksemplene er symptomatiske. Det er nemlig slik at mange holdninger, som ifølge Sjøli var å regne som «eksentriske pussigheter», har vært utbredt lenge. Holdningene har imidlertid ikke vært til stede hos en del kommentatorer og sentrale meningsbærere, ei heller hos de fleste politiske partiene, men de står altså sterkt der nede, i folkedypet.

Mye er utbredte holdninger som stadig flere blir oppmerksomme på og ser ut til å være enige i. Det er ikke noe nytt at dyr og ineffektiv klimapolitikk er upopulært, dette har mange ment lenge. Det er ikke noe nytt at identitetspolitikk slår dårlig an i Norge. Det er heller ikke noe nytt at ineffektiv bruk av skattepenger oppfattes som dypt problematisk, ikke bare av såkalte sløseripopulister. Ikke bare er det problematisk, det oppleves av mange som en hån mot ståpåvilje og protestantisk ærgjerrighet.

Her kunne jeg listet opp mye mer. Poenget er at det som er nytt, er at disse holdningene kan få politiske konsekvenser. De er langt mer utbredt enn mange hadde trodd, og nå dominerer de, gjennom høyrebølgen, i stor grad det politiske ordskiftet. Tidsånden kan dermed sies å røske opp i en motsetning mellom en stor del av befolkningen på den ene siden og en rekke institusjoner på den annen.

En avgrunn mellom folk og eksperter

Suksessen til boken Landet som ble for rikt er i så måte et interessant fenomen. Den har truffet en nerve hos mange, særlig i næringslivet, som kjenner seg igjen i historiefortellingen. Selv om presisjonsnivået til Bech Holte er kritisert, er budskapet både intuitivt og moderat, og ikke så veldig annerledes enn det som står skrevet i perspektivmeldingen. Vi trenger omstilling. Vi trenger disiplinerte politikere. Vi trenger måtehold. Boken ønsker å bidra til å få i gang en erkjennelsesprosess rundt disse spørsmålene. Boken er spissformulert, men viktig, nettopp på grunn av engasjementet den skaper.

Så hva er det med boken som gjør den så populær? Den er tilgjengelig, den er enkel å lese, den har klart å utbrodere et viktig budskap til langt flere enn den snevre boblen som lenge har engasjert seg i disse problemstillingene.

Igjen: den når frem til et langt bredere lag av befolkningen.

Dette sier ikke så mye om tidsånden i seg selv, men det sier litt om at det finnes en avgrunn mellom hvordan folk opplever at tingenes tilstand er, og hvordan kommentatorer, fagøkonomer eller andre forteller dem at verden faktisk er. Mikro mot makro, to utfyllende perspektiver som kolliderer med hverandre mer enn på lenge.

Hvordan forstå tidsånden?

Når den nevnte avgrunnen blir for stor, er det politiske fellesskapet ille ute. Etter at Trump ble valgt, skjedde det et mirakel i USA. Republikanske velgere mente plutselig at det stod veldig godt til med økonomien, mens demokratene hadde arvet svartsynet fra den andre siden. Dette er selvfølgelig en totalt irrasjonell tankegang, men et symptom på en dyp politisk mistillit som vi heldigvis er foruten i Norge.

Det er også en lærdom til dem som omfavner Landet som ble for rikt helt ukritisk, for den bidrar til en viss grad med å svartmale norsk økonomi. Harde fakta må ikke utelates for narrativets skyld.

Så hvor vil jeg med dette? Poenget er at når vi nå står i en konservativ bølge, og en rekke politiske saker fremstår som «modne» i høyresidens favør, er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er slik.

Når Tone Sofie Aglen spør; «Er det Sylvi Listhaug som har forandret seg eller alle andre?», stiller hun et interessant spørsmål som spiller opp til en utforskende analyse. Vi blir klokere på hva som skjer. Det vet jeg ikke om vi blir når Sjøli skriver i VG at «Ytre høyre er blitt mainstream». For når Sylvi Listhaug ikke provoserer lenger, er det verdt å forstå hva årsakene er, ikke å drive en runddans med merkelapper.

Om man ønsker å kritisere den såkalte tidsånden, burde man prøve å forstå hvor den kommer fra. Det innebærer å granske sine egne blindsoner. Har noe blitt oversett? Har noe blitt neglisjert?

For norske journalister er dette ekstremt viktig å erkjenne. Den siste medieundersøkelsen fra Nordiske mediedager viser at bare tre prosent av norske journalister ville stemt Frp. Blant redaktører er det bare én prosent. Til gjengjeld ville 18 prosent av journalistene stemt på Sosialistisk Venstreparti, størst blant norske journalister. Når fenomener som tidsånden eller høyrebølgen skal forklares blir det dermed, for mange, et spørsmål om hvorvidt man evner å forstå hvorfor det er en appetitt for noe man er uenig i. Det kan være en krevende øvelse.

Norsk Monitor, den store undersøkelsen til Ipsos som kartlegger nordmenns holdninger, slår fast at vi er blitt mer tradisjonelle og materialistiske de siste årene. Enkelt forklart er vi blitt mer opptatt av privatøkonomi, og vi er ikke så begeistret for woke. Selv vil jeg tilføye disse punktene, som kan peke tydelig på hva som ligger i tidsånden:

• Mange ønsker å sitte igjen med mer av egne penger enn før, blant annet fordi man har mer bruk for dem enn før.
• Flere ser innvandring og kriminalitet i sammenheng enn tidligere. De knytter innvandring til negative samfunnskonsekvenser, men mener også at det er en utfordring for samfunnslimet.
• Nordmenn er lei av identitetspolitikk, befolkningen er langt mer konservativ enn mange hadde trodd.

• Klimatiltak, bistand og andre offentlige utgifter som folk ikke direkte opplever at gagner dem, er ikke enkelt å få støtte til når nordmenn har et så negativt syn på økonomien som de har nå. Mye regnes som offentlig sløsing, og følgelig er det mye som faktisk er sløsing.