Konfutse-institutter: Kommunistpartiets forlengede arm

«Konfutse-instituttet er det vennlige smilende ansiktet til et parti som står ansvarlig for flere dødsfall enn noe annet regime i historien.» Dette uttalte utdanningsminister Dominic Cardy i New Brunswick i Canada nylig i forbindelse med at delstaten nå avslutter sitt mangeårige samarbeid med den kinesiske stats Konfutse-institutt. «Vi ønsker ikke å ha noen form for begrensninger på ytringsfrihet ved våre utdanningsinstitusjoner», sier han videre. Uttalelsene har bakgrunn i at Konfutse-instituttene, under dekke av å ville lære verden om kinesisk kultur og historie, allikevel forbyr eller forvrir all diskusjon om Tibet, Taiwan, Xinjiang, Hongkong, massakren på den Himmelske Freds Plass og nå historien om Covid-19-utbruddet. Det er også blitt hevdet at instituttene fungerer som overvåkingsorganer på fremmed jord og som spionsentraler for kinesiske myndigheter. Amerikanske myndigheter gikk nylig til det skritt å kategorisere instituttene som «foreign missions», altså forlengede armer av en fremmed statsmakt.

Konfutse-instituttet i Beijing ble etablert i 2004 for å fremme samarbeid mellom kinesiske og utenlandske utdanningsinstitusjoner. Internasjonalt etableres sentrene gjerne som egne avdelinger ved større internasjonale universiteter, og har som overordnet mål å promotere og lære kinesisk kultur og språk. Et typisk samarbeid vil innebære at vertsskolen tilbyr nye fag innen kinesisk språk, kultur og historie, mens det sentrale Konfutse-instituttet bidrar med penger og læringsmidler, samt at de sender et fåtall lærere til vertsskolen. De finnes i dag ved over 500 universiteter og høyskoler verden over.

5,5 millioner kroner til institutt i Bergen

I Norge har Universitet i Bergen (UiB) hatt det tetteste samarbeidet. Deres Konfutse-institutt ble etablert allerede i 2007. Dette samarbeidet er siden forlenget til å inkludere Høgskolen på Vestlandet og en håndfull videregående skoler på Vestlandet og i Nord-Norge. Leder for Konfutse-instituttet i Bergen Rune Ingebrigtsen har tidligere uttalt til universitetsavisen ved UiB at kinesiske myndigheter bidrar med 5,5 millioner kroner årlig til samarbeidet, og dekker lønn og reiseutgifter for seks lærere og syv frivillige. Samarbeidet har vært tett nok til at Bergen i 2019 var vertskap for European Confucius Institute Joint Conference, med deltakelse fra 61 kinesiske og europeisk ledere for ulike Konfutse-institutter fra 17 europeiske land.

I lys av det økende globale presset mot Konfutse-instituttene og fortløpende beskyldninger om dets angrep på ytringsfrihet verden over, er det betimelig å lese fraser på UiBs nettsider som høres ut som de er hentet rett fra kommunistpartiets propagandalektyre.

Lands apart, sky shared, China University of Political Science and Law donates masks to the Confucius Institute in Bergen to fight against the Coronavirus

Denne setningen er hentet fra en artikkel på senterets hjemmeside i Norge som priser og hedrer kinesiske myndigheters snarrådige forsendelser av masker til universitetet under Covid-19-utbruddet i våres. Det er dermed tatt rett ut av manualen for det såkalte «maskediplomatiet», hvor kinesiske myndigheter har søkt å fornekte og forlede egen skyld i utbruddet, med heller å sette søkelys på Kina selv som redningen og på sitt system som løsningen.

Tyst om sensitive temaer

Det man dog ikke ser noe av på Universitet i Bergens nettsider, er artikler, innlegg, eller setninger av noe slag, som utfordrer eller diskuterer Kinas ekspropriasjon av Hongkong, eller påbegynte kulturelle utrenskning i Xinjiang – to av årets største nyhetssaker internasjonalt. Dette har trolig å gjøre med at Konfutse-instituttene som en del av sine rammeavtaler med læringsinstitusjoner forbyr diskusjoner ved sine institutter som rører ved temaer som er sensitive for kommunistpartiet.

Er dette kanskje prisen for at UiB i godt over 10 år har tatt imot penger fra kinesiske myndigheter? Og er den manglende kritikken av dette forholdet fra norske politikere et resultat av den ydmykende avtalen Norge inngikk med Kina i 2016? Hvor norske myndigheter unnskylder at Fredsprisen ble tildelt Liu Xiaobo i 2010, og påtar seg at Norge totalt og komplett respekterer Kinas kjerneinteresser og ikke vil støtte noe forsøk på å undergrave disse.

Bryter samarbeid

Mange i den vestlige verden har nå begynt å våkne opp til hvordan det kinesiske kommunistpartiet utfordrer og undergraver, ikke bare for ytringsfrihet og pressefrihet, men også demokratiske systemer, menneskerettigheter og religionsfrihet verden over. Canada og New Brunswick er ikke alene om å avslutte samarbeidet – listen over land og læringsinstitusjoner som nå er i ferd med å legge ned sine Konfutse-institutter er lang og voksende.

• Universitetet i Hamburg annonserte i slutten av juli at de avslutter sitt institutt innen utgangen av 2020, og oppgir at grunnene er risiko for politisk innflytelse og lekkasjer av forskningsmateriale.
• I Danmark har Dansk Folkeparti og Venstre denne sommeren satt i gang en granskning av danske universiteters tilknytning til Konfutse-institutter etter en lengre artikkel i Jyllandsposten om utidig innflytelse og knebling av akademisk frihet.
• I Australia er det nå en nasjonal debatt på gang etter at University of New South Wales for to uker siden tok ned en artikkel som uttrykte støtte til Hongkong etter press fra det kinesiske konsulatet og kinesiske studenter.
• I Storbritannia har en gruppe politikere i det konservative partiet i sommer satt ned en kommisjon for menneskerettigheter som gransker Konfutse-institutters rolle i «å spre kinesisk propaganda langt utenfor Kinas grenser».
• I USA har en tverrpolitisk gruppe av demokratiske og republikanske kongressmedlemmer nå i juli introdusert en lovtekst som søker å begrense Konfutse-institutters tilgang til amerikanske læresteder, grunnet «deres angrep på ytringsfrihet, akademisk frihet og andre demokratiske verdier».
• Stockholms universitet stengte Sveriges siste Konfutse-institutt allerede i 2017, etter at rektoren der stilte spørsmålstegn ved prinsippet om å motta midler og pensum fra en fremmed stat.

Hvorfor ta imot penger fra et diktatur?

Norges bruttonasjonalprodukt er per person cirka åtte ganger høyere en Kinas, og vi har mer penger på bok enn et land med mer enn 250 ganger flere innbyggere. I lys av det er det betimelig å spørre hvorfor statlige norske universitet og høyskoler trenger å ta imot pengegaver fra et diktatur. Det er slik at ingenting i livet er gratis. Om du får tilskudd til noe, ligger det gjerne en agenda bak. Kinas ambassade, om de blir spurt, vil hevde at det eneste som ligger bak er et ønske om kulturutveksling, folkeopplysning og språkformidling. Det stemmer nok, men det de aldri vil innrømme er at en av kjerne intensjonene er å få større internasjonal kontroll over informasjonsflyten i saker og anliggende som omhandler og angår Kina.

Det politiske Norge, som tross alt eier, betaler for, og står som premissleverandør for et fritt og uhildet utdanningssystem, bør søke å bevare og styrke systemets evne og tilby en faktabasert utdannelse. Få ting er mer skadelig for et demokrati på lang sikt enn å la elever i videregående skoler og studenter ved universiteter utsettes for propaganda fra en fremmed stat. Ikke minst i en tid hvor det ukentlig kommer frem nye skrekkhistorier om den pågående kulturelle utryddelsen av uighur-kulturen i Xinjiang. Konsentrasjonsleirene som er bygget der, er det største menneskerettslige tilbakeskrittet på flere generasjoner. Ingen bør stå i veien for barn og unges forståelse av dette.

Heldigvis er det nå noen norske politikere som viser tegn til ryggrad. Både Michael Tetzschner (H) og Trine Skei Grande (V) har i sommer våget å ta til orde for demokratiske rettigheter i Hongkong, og også meldt seg inn i Inter-Parliamentary Alliance on China, en internasjonal tverrpolitisk gruppe med lovgivere, som skal jobbe for å reformere hvordan demokratiske land nærmer seg Kina. En god start på en slik ny tilnærming for Norge vil være å avslutte samarbeidet med Konfutse-instituttet.

De som har lest boken In the Garden of the Beast av Erik Larson, om en amerikansk ambassadørfamilies liv i Berlin på slutten av 1930-tallet, vil kjenne igjen veldig mye av kinesiske myndigheters taktikker, pressmidler, retorikk, og voldsomme fornektelser av den påbegynnende forfølgelsen av minoritetsgrupper. Togskinnene og infrastrukturen til dødsleirene bygges ut nå, om noen år vil vi kanskje se tilbake og undres over at statseide norske universiteter brukte uttrykk som «lands apart, sky shared», når vi kanskje kunne burde holdt oss til «lands apart».