Norge er et av verdens mest egalitære samfunn – men vil det vedvare?

Ifølge Khrono var det i 2021 123 studieretninger som opererte med kjønnspoeng. 113 av disse gav kjønnspoeng til kvinnelige søkere, 10 til mannlige søkere. Kjønnspoeng er poeng som blir lagt til automatisk ved noen typer studier, og de skal både gi et insentiv for å søke og et konkurransefortrinn for å komme inn på studier som ser en stor skjevhet i kjønn.

Som mann kan du få både ett og to kjønnspoeng, som kvinne kan du bare få to. Det ene kjønnspoenget mennene kan få er innenfor psykologi(profesjon) ved de største universitetene i landet. Kvinner får på sin side 2 kjønnspoeng for de fleste STEM-fag og byggfag ved høyere utdanning. STEM står for Science, Technology, Engineering og Mathematics. Dette er et tiltak som klart skal engasjere flere kvinner og menn inn i områdene man ser de største skjevhetene.

Spørsmålet er: Er dette de riktige tiltakene? Og er de rettferdige?

Kvinnelig dominans og skjevhet i skjevheten

Et spørsmål man må stille seg når man ser på denne problemstillingen, er ikke hvorvidt det er nok kvinner og menn som kommer inn på studiene, men om det er nok av dem som faktisk søker seg til disse studiene. Og om det ikke er nok som søker, hjelper det da å gjøre det lettere å komme inn – eller er det andre underliggende grunner man må se nærmere på?

Et faktanotat fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som tar for seg «Søking om opptak til høyere utdanning ved universiteter og høgskoler fra opptaket i april 2022», viser hovedsakelig til interessen for de ulike studiene – målt gjennom søkertall – og ikke til hvilke studieplasser som ble fylt.

I faktanotatet kan man se trender som stemmer med det som ellers formidles i samfunnet:. Flere kvinner enn menn søker seg til helsefag, og motsatt søker flere menn enn kvinner seg til tekno- og ingeniørfag. På studieretningen der kvinner dominerer mest, nemlig helsefag – veterinærutdanninger, finner vi 92,2 prosent kvinnelige søkere og bare 7,8 prosent mannlige. I den andre enden finner vi tekno-maritim, hvor det er 81,2 prosent menn og 18,8 kvinner blant søkerne. Her kan vi altså se en skjevhet i skjevheten: Det er en større andel kvinner i de studieretningene som er mannsdominerte, enn det er menn der kvinnene dominerer.

Skjevheten i skjevheten henger kanskje sammen med forskjellen mellom kvinnelige og mannlige søkere totalt: I 2022 var 59,8 prosent av alle søkere til høyere utdannelse kvinner, og 40,2 prosent var menn.

Problematisk likestillingspolitikk

Dette er en ganske sentral kontekst når vi ser på de viktigste politiske utslagene av likestillingsønsket i høyere utdanning: studieprogrammer med kjønnspoeng for kvinner.

For det spørsmålet som da ikke blir stilt nok – eller som i hvert fall ikke får noen tydelige politiske svar – i dagens samfunn er: Hva er det vi kan gjøre for å få flere menn til å søke seg til høyere utdanning – herunder til de studieretningene der de underrepresenterte? Hvis kjønnspoeng eller kvotering er svaret, må det vel være de mest underrepresenterte gruppene vi må rette tiltakene mot?

Det er rett nok ikke åpenbart om slike tiltak generelt er gode. Ifølge Khronos artikkel har kjønnspoeng fungert flere steder – men bare på en viss type utdanninger. Ved NTNU har tiltaket fungert ved studier det har vært sett på som vanskelig å komme inn på, som ved sivilingeniørstudier eller ved profesjonsstudiet i psykologi. Effekten er mindre synlig ved studier hvor menn typisk er underrepresenterte.

Det neste spørsmålet er i hvilke tilfeller det er viktig for samfunnet å sørge for jevn kjønnsbalanse. Handler det om muligheten til å få prestisjefylte jobber? Om sektorens behov for arbeidstagere av begge kjønn? Det er ikke åpenbart ut fra norsk politikk: Et av de skjeveste feltene i dag er det prestisjetunge medisinstudiet, med 71,3 prosent kvinner som ble tatt opp i 2022. Helt uten at staten gir noen kjønnspoeng eller har store programmer for rekruttering av menn.

I hvilken forstand er det da maktpåliggende å få flere kvinner til STEM-fagene? Er det fordi vi er særskilt sikre på at det er noen urimelige strukturer som hindrer kvinner i å forfølge sine drømmer? Man skulle egentlig tro det var tvert i mot: Mange nordmenn har i hvert fall siden Hjernevask i 2010 hørt om det såkalte likestillingsparadokset – et utbredt forskningsfunn om at menn og kvinner i likestilte samfunn velger mer ulike utdannelser enn i mindre likestilte samfunn. Annen forskning viser at allerede i tidlig alder viser jenter og gutter interesser for forskjellige ting. Dette eksisterer altså i hvert fall en debatt om hvorvidt det ligger en biologisk komponent for interessene vi har – og valgene vi tar – når vi er eldre, eller om det bare er et resultat av samfunn og miljø vi vokser opp i.

Seriøse forskere fremmer disse perspektivene. Det betyr ikke at de er uomstridte. Men norsk politikk synes iblant å legge til grunn det motsatte, at det skulle være uomstridt at en sentral grunn til at det er færre kvinner ved STEM-fag, er urimelige kulturelle eller strukturelle forhold.

Det gir trøblete politikk. Norge og Norden er det området i verden hvor man har størst frihet til å velge hvilke studier man tar, og hva man vil jobbe med. Uansett årsak til skjevheten synes den da i hvert fall å speile ulikheter i interesser fra en tidlig alder. Skal kjønnspoeng – i all hovedsak til kvinner – være løsningen på dette? Hvis man virkelig vil gjøre noe med en slik interesseulikhet, vil det ikke da være bedre å engasjere barn fra tidlig alder innenfor de retninger man ser det er større skjevhet? Flere universiteter i landet har satt igang initiativ for å engasjere både kvinner og menn til de underrepresenterte studiene, som «guttedager» for helsefag og teknologidager for jenter. Dette er bare en av flere tiltak som kan være med på å minske de synlige skillene i samfunnet.

Hvem jobber strukturene mot?

I Brennpunkts dokumentar om likestilling fra 2019, Kjønnskampen, konstaterer Thomas Nordal, som har forsket på gutter i skolen i 20 år, at jenter får omtrent 10 prosent bedre karakterer enn det gutter gjør. Ifølge Nordal er dette mest sannsynlig grunnet i at sosiale ferdigheter gjenspeiles i prøver som blir rettet av lærere. Stoltenberg-utvalget om kjønn i utdanning finner lignende resultater fra andre studier, både internasjonalt og i Norge. La gå – dette er ikke sikker viten. Men det er et vel så godt belegg for en urimelig struktur som vi har når det gjelder kvinner og STEM-fag. Men her rammer det altså gutter. Faren er at flere gode og kanskje til og med mer kompetente studenter og arbeidere blir etterlatt på bakgrunn av kjønn.

I stedet for å adressere en slik potensiell strukturell urimelighet, går likestillingsverktøyene stort sett i samme retning: Også de vil innebære at en del menn forbigås. Som Kristin Skogen Lund, som er konsernsjef i Schibsted, sa i den samme Brennpunkt-dokumentaren: «Skal du aktivt forsere kvinners vei inn i disse rollene, så kan det hende det er riktig å gjøre, men da må vi være åpne om at det går på bekostning av en del menn.» Skal flere generasjoner med menn da vike for at kvinner skal kunne bli prioritert i utdanning og arbeidslivet? Det er kanskje rimelig hvis vårt eneste fokus er toppledere. Men hvis vi ser på viktige og prestisjetunge utdannelser som medisin og psykologi, eller bare på høyere utdanning generelt – som vi vet korrelerer med en rekke gode livsutfall – er det fortsatt rimelig? Er det dette vi kan kalle likestilling?

Tilbake til kompetanse

Hva har det å si for samfunnet når vi gir visse eksplisitte fordeler til en del av samfunnet? Kan vi noen gang bli likestilte hvis vi gir fordeler til et kjønn, men ikke et annet når det befinner seg i samme situasjon? Skal likestilling komme på bekostning av kompetanse? Streber vi etter samfunn hvor vi blir målt etter hvilket kjønn vi er, og ikke hvilke meritter vi har?

Det er en stor enighet om at et samfunn fungerer bedre når begge kjønn får delta aktiv i alle aspekter av samfunnet. Hvis selve yrkesutøvelsen krever kjønnsrepresentasjon, eller hvis det er systematiske skjevheter som bare går en vei og som med troverdighet kan knyttes til urimelige strukturer, kan det være rimelig med noen tiltak. Men mange av tiltakene for likestilling i dag synes å ha glemt litt hva som er målet med å få likere representasjon. Noen ganger kan det se ut som tiltakene er blitt mål i seg selv.

Og selv om representasjon er viktig, er det også slik at samfunnet fungerer bedre når det bygger på kompetanse.

Det finnes allerede noen eksempler som kan vise til en negativ trend hvor man ser at kompetanse må vike på bakgrunn av kjønn. Et eksempel er håndball-EM for kvinner i 2020 hvor det hadde blitt tatt et bevisst valg om bare å bruke kvinnelige dommere i mesterskapet. Konsekvensen ble at kvaliteten på mesterskapet ble betraktelig lavere, og opplevelsen for mange spillere ble negativ. Dette problemet ble observert av flere seere og eksperter.

President for Norges Håndballforbund Kåre Geir Lio kalte dette en omvendt likestilling, og mente det ikke var ønskelig i kommende turneringer. Det er viktig å nevne at denne kritikken ikke kommer på bakgrunn av at dommerne er kvinner. Problemet er snarere at kompetansen blant kvinnelige dommere på internasjonalt nivå ikke ennå er sterk nok for å kunne prestere på nivået man må gjøre i en slik turnering. Som presidenten sa: De beste dommerne, uavhengig av kjønn, må dømme mesterskap både på dame- og herresiden.

Det er jo egentlig selvsagt. Men likestillingspolitikken har havnet i et spor der målsettingene ikke lenger husker hva som var begrunnelsen, og der virkemidlene er blitt mål i seg selv. Det er i hvert fall ikke så lett å finne andre gode forklaringer på at vi gir masser av kjønnspoeng til kvinner i et høyere utdanningssystem der de allerede dominerer stort, og attpåtil kanskje har med seg strukturelle fordeler fra skolen.

Så da kan man spørre seg: For å rette opp i flere år med undertrykkelse, er det riktig å behandle halve samfunnet slik i likestillingens navn?