Lærerkall og reform

De som har valgt lærerutdanning og læreryrket, har gjort et godt valg. Det finnes neppe noen jobber som gir så mye, når forholdene er lagt godt til rette.

Dessverre vil færre bli lærere. Kanskje ikke så rart, gitt utstrakt uro, mobbing og vold i skolen. Mange lærere og elever gruer seg til skolehverdagen, hvor klasserommene preges av ufaglærte – som det eneste profesjonsyrket hvor dette tillates. Hvordan kan dette snus?

La oss med en gang si at enkeltløsninger neppe er nok, det må større ting til. Det kreves en ny type reform, som tar utdanningshistorien på alvor. Det betyr to ting. For det første må reformkomité og politikere unngå å bli forført av markedsorientert innovasjonstenkning. Den ene skolereformen etter den andre ønsker å være innovativ, i betydningen at nytt er bedre enn gammelt. For det andre må vi forvalte. Det betyr at vi må ta vare på det som har fungert, altså må vi hente tilbake noe av det som var bra, og som kan tilpasses dagens samfunn og fremtidens utfordringer.

La oss skru tiden tilbake til midten av 80-tallet med en studentfortelling. På onsdagskvelder var det «kjør på lærerskolekroa» rundt omkring i landet, der hvor det var lærerhøgskoler. I Halden var kroa i kjelleren på det ærverdige Arbeidersamfundet midt i byen. Her møttes lærerstudentene, som det var mange av, og de fleste bodde på hybel i byen. De gikk på den nye 3-årige lærerutdanningen, for både grunnskolelærere og førskolelærere. Hit kom også studenter ved den 2-årige Disktrikshøyskolen (DH) som også holdt til i Halden.

Som fast innslag ble det faglige diskusjoner på bordene mellom lærer- og DH-studenter. Utfallet ble som regel et kompromiss, selv om inngangen til diskusjonene ofte hadde en undertone: DH-studenter hadde mer «harde» fag – fordi de skulle bli ledere, gjerne administrerende direktører (som mange selv uttrykte det) – mens «vi» hadde «myke» fag fordi vi skulle bli lærere. En annen, vesentlig forskjell var at vi kunne slå i bordet med «lærerkallet». Å bli lærer var et slags «kall», som vi skulle vie vårt liv til.

Dette endret stemningen og atmosfæren, fordi vår profesjonsbevisstehet var soleklar og preget av stolthet. På grunn av dette «kallet» øynet vi misunnelse fra DH-studentene. Vi hadde noe som ikke de hadde. Alle opplevde likevel en tilhørighet til den utdanningen og profesjonen som de hadde valgt. Ikke minst følte lærerstudenter ved en høgskole fellesskap og tilhørighet også med lærerstudenter ved andre høgskoler.

Her er vi ved kjernen til hva en ny reform bør ta innover seg. Den må se inn i norsk tradisjon, ikke bare ut til andre tradisjoner. Det er relativt kjent at den nye lærerutdanningen fra 2017, som ble forlenget til et 5-årig studium, hentet inspirasjon fra den finske lærerutdanningen, som hadde vært 5-årig i over førti år.

En vesentlig baktanke med den nye lærerutdanningsreformen var at Finland, et nordisk land som Norge, alltid skåret høyt på PISA-testene som måler og sammenligner skoleungdoms prestasjoner i spesifikke fag i mange land i verden. Norge, som aldri har skåret særlig bra på disse PISA-testene, fikk byråkratene til å ta grep for å bedre resultatene på denne internasjonale undersøkelsen.

Et av grepene var altså å gjøre som Finland. Lærerutdanningen skulle bli en 5-årig masterutdanning. Dessverre har dette grepet vist seg å være feil. Færre studenter søker seg til læreryrket nettopp fordi den er for lang og teoretisk orientert, og fordi bruken av ufaglærte er stor. Det er heller ingenting som tyder på at PISA-resultatene vil bli bedre. I henhold til omfattende studier av den newzealandske utdanningsforskeren, John Allan Clinton Hattie, vil ikke lengre lærerutdanning gi bedre læringsresultater i skolen.

I de livlige diskusjonene med DH-studentene, hadde vi som lærerstudenter alltid et ess i ermet. Det var «pedagogikkortet». I lærerutdanningen hadde vi lært at pedagogikk ikke bare var «limet» som kunne binde de ulike skolefagene sammen, men det var også en motstemme til antagelser og tro («doxa») med krav om solide og vitenskapelige begrunnelser. Med hjelp av pedagogikkortet kunne vi ofte irritere DH-studentene, som fikk en anledning til å tenke seg om.

Dette kortet har ikke byråkratene forvaltet. De har, tro det eller ei, tatt fra lærerne det eneste faget som handler om oppdragelse og undervisning – pedagogikk. Etter lærerutdanningsreformen i 2010, er det ikke et eget pedagogikkfag i lærerutdanningen. Studentene må nøye seg med en tverrfaglig variant som går under navnet PEL-faget.

Dermed er det fritt fram for å splitte opp skolefagene, uten at noen ser verken helhet eller sammenheng. Skolen er ikke lenger pedagogisk legitimert og lærerne har mistet pedagogikken som sin viktige identitetsmarkør.

Her er det også verdt å se litt ut, og merke seg at pedagogikk er ansett som den vitenskapelige grunnmuren i den finske lærerutdanningen. I henhold til professorkollega i Finland, Michael Uljens, er det en vitenskapelig, pedagogisk begrunnet undervisning som er med på å gi de gode PISA-resultatene i Finland, ikke en «PISA-politisert-pedagogikk» som Norge forfekter.

Gitt denne bakgrunnen tror vi at den 3-årige lærerutdanningen, med mulighet for videreutdanning til gode titler som adjunkt og lektor, begge med muligheter for opprykk, samt et klart fokus på pedagogikk og et underliggende «kall» med et bunnsolid lærerfellesskap, var bedre enn den nåværende 5-årige lektorutdanningen.