Hvor mange prestisjestudier trenger man for å skru inn en lyspære?

Et sikkert vårtegn er det årlige opptaket til høyere utdanning i Norge. Og med Samordna opptak følger den årlige kåringen over hvilke utdanningsinstitusjoner som gjorde det aller vanskeligst for studentene å komme inn – en rangert liste over Norges prestisjestudier. Gjerne etterfulgt av et hyggelig intervju med noen som gikk ut av videregående med toppkarakterer og kunne velge fritt fra øverste hylle. Spørsmålet man blir sittende igjen med er hva som skjedde med alle de andre studentene.

Det er altså slik vi velger å definere «prestisje» i høyere utdanning. Ikke om vi fikk rekruttert nok studenter til studiene som skal dekke samfunnets kompetansebehov. Ikke om vi klarte å tilby det store flertallet muligheter om en givende karriere. Men at man klarte å skape et eksklusivt utdanningsprodukt for de få.

Den stygge hemmeligheten

Streng seleksjon har absolutt en plass i høyere utdanning. Det ville eksempelvis vært ekstremt kostbart å tilby Forsvarets jagerflygerutdanning (Norges dyreste utdanning) til alle som ønsket å friste lykken bak spakene, vel vitende om at de færreste kom til å gjennomføre. Høyt frafall er dyrt. Og preseleksjon kan absolutt ha en verdi.

Den stygge hemmeligheten blant mange av universitetenes utdanninger er dessverre at det ikke er noen direkte sammenheng mellom eksklusiviteten i seleksjonsprosessen og eksklusiviteten i selve utdanningen som tilbys. Kommer man eksempelvis inn på NTNUs studium i Industriell økonomi, plasseres man faktisk inn i de samme forelesningene som alle andre på skolen. Man får ikke tilgang til noen form for «eksklusiv» kompetanse eller begrenset læringsressurs. Bøkene man leser er de samme man leser over hele verden. Og de beste forelesningene finner man uansett på YouTube, publisert av MIT eller liknende.

Merverdien til mange studieprogram ligger derfor kun i selve seleksjonsprosessen, lenge før man engang har møtt opp på campus. Studentene og universitetene lever i en slags symbiose hvor studentene kan signalisere at de er flinke og smarte fordi de kom gjennom et trangt nåløye, og universitetene kan kalle seg en eksklusiv institusjon fordi de kun tar inn de flinke og smarte studentene. Dette tiltrekker igjen dyktige ansatte, som får mer tid til å forske fordi studentene i praksis kan overlates til seg selv.

Det egentlige problemet

Kjerneproblemet dreier seg egentlig ikke om prestisjestudier, seleksjon eller forskning i seg selv. Konkurransen om å smykke seg med høyest inntakskrav er først og fremst et alvorlig symptom på et utdatert utdanningssystem som er mest opptatt av å dekke sine egne behov. Å motivere og undervise allerede motiverte og dyktige studenter må kanskje sies å være en av verdens enkleste jobber. Men hvem skal gjøre den virkelig vanskelige jobben? Hvem skal støtte og veilede de middels motiverte som først og fremst ønsker å bli ferdige? Hvem skal løse samfunnets kanskje viktigste behov – nemlig å gi flertallet tilgang til rask, oppdatert og yrkesrettet utdanning? Høyere utdanning har rett og slett ikke fulgt med i timen.

Folk flest jobber ikke

I dag lever vi i et land hvor over halvparten av befolkningen ikke er i full jobb. Tenk litt på det. Det er altså flere mennesker som er barn, elever, studenter, arbeidsledige, deltidsansatte, pensjonister eller på trygd enn det finnes heltidsansatte skattebetalere. Samtidig mangler næringslivet mer kompetanse enn noen gang, ifølge NHOs kompetansebarometer. Det hele er et stort paradoks.

Det begynner heldigvis å bli åpenbart for flere at noe må gjøres. Nylig leverte Regjeringen sin «utsynsmelding» for høyere utdanning, og prioriteringene er krystallklare. Utdanningssystemet skal satse på utdanninger som samfunnet har behov for, og utdanningene skal i større grad tilgjengeliggjøres. Å gjemme ettertraktet kompetanse bak kunstig inflaterte opptakskrav gir kun verdi for de få. Prestisjen fremover må ligge i å løfte de mange.

NB: Forfatteren har selv gått på et prestisjestudium og går en usikker fremtid i møte.