Høyesterett angriper ytringsfriheten

Høyesterett avsa 29. januar to interessante og viktige dommer om grensene for retten til fri meningsutveksling om politikk og religion på Internett.

Dommene omtales som «Hatefulle ytringer på Facebook 1 og 2», og de dreier seg om hvordan straffelovens forbud mot hatefulle ytringer setter grenser for den grunnlovfestede retten til ytringsfrihet. Straffelovens § 185 forbyr ytringer som truer eller forhåner noen, eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.

Høyesteretts dommer er dårlig nytt for de av oss som mener at alle borgere i et liberalt demokrati – inkludert radikale og upopulære ekstremister – bør ha en rett til å ytre, høre og vurdere ethvert synspunkt i offentlige debatter om samfunnets organisering og kultur.

Dommene illustrerer med all ønskelig tydelighet hvor svakt vernet av retten til ytringsfrihet er i Norge, når det gjelder ytringer av ekstreme politiske og religiøse synspunkter. De viser også at det i Norge er et behov for en mer prinsipiell debatt om retten til ytringsfrihet og dens grenser. På dette området har norsk Høyesterett mye å lære av USAs føderale Høyesterett og denne domstolens interessante prinsipielle diskusjoner om ytringsfriheten i nærmere hundre år.

Grovt krenkende ytringer

Hovedbudskapet i Høyesteretts dommer er at retten til ytringsfrihet ikke omfatter diskriminerende eller hatefulle ytringer selv om disse er en del av en offentlig meningsutveksling om politikk og religion – både på Internett og i andre fora for debatt.

I dommen «Hatefulle ytringer på Facebook 1» slår Høyesterett fast at «Straffeloven § 185 også rammer grovt krenkende ytringer fremsatt mot noen i det som i utgangspunktet er en politisk debatt». Grovt krenkende ytringer viser til ytringer av synspunkter eller meninger som har en «kvalifisert krenkende karakter». Dette inkluderer synspunkter som uttrykker «en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd», og synspunkter som «oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser».

Høyesterett konkluderer med at de tiltalte hatsprederne har fremsatt synspunkter som er grovt krenkende. Det er gode grunner til å anta at det er grovt krenkende å fremsette synspunkter om at visse offentlige personer eller medlemmer av visse etniske eller religiøse grupper er «kakerlakker», «rotter» eller «steppebavianer» og at de bør fjernes fra jordens overflate.

Selv om det kan synes som om det skal lite til å krenke mange personer, så ville det ikke vært rart om den somaliske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali opplevde det som grovt krenkende å bli kalt «fandens svarte avkom» og en «korrupt kakerlakk» i forbindelse med en meningsutveksling på Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug».

Man kan også være enig med Høyesterett i at slike synspunkter gir uttrykk for at de som angripes «ikke anses som likeverdige medborgere», og at dette utgjør «en grov nedvurdering av deres menneskeverd». Det er dessuten mulig å argumentere for at det er moralsk sett galt å spre denne typen meninger, og at de bidrar til å «forurense» konstruktiv offentlig meningsutveksling om politikk og religion i et demokrati.

Skal ekstreme ytringer sensureres?

Mange vil mene at de synspunkter Høyesterett vil forby er både umoralske og irrasjonelle grove krenkelser. Det er likevel gode grunner til å vurdere spørsmålet om hvorvidt hatefulle synspunkter, som har til hensikt å krenke andres menneskeverd eller integritet, bør forbys og straffeforfølges. Bør liberale demokratier forby eller sensurere ekstreme politiske og religiøse synspunkter i offentlige debatter om samfunnets organisering og kultur?

Mitt svar på dette spørsmålet er negativt, og det er inspirert av den amerikanske Høyesteretts såkalte doktrine om synspunktnøytralitet. Denne doktrinen krever at alle personer har en grunnleggende rett til å ytre, høre og vurdere ethvert synspunkt i offentlige debatter.

Med tanke på ekstreme politiske og religiøse ytringer, har doktrinen om synspunktnøytralitet to viktige aspekter: (1) Radikale ekstreme dissentere, som rasister eller muslimhatere, har en rett til å ytre og forsvare sine politiske overbevisninger – uavhengig av hvor umoralske og idiotiske andre eller det store flertallet måtte mene at disse synspunktene er. Dette betyr at de har en rett til å bidra til offentlig diskusjon og overveielse, selv om de forsvarer provoserende synspunkter, som uttrykker en grov nedvurdering av andre personer eller gruppers menneskeverd og deres status som likeverdige borgere.

(2) Resten av oss – ekstremisters potensielle publikum – har en rett til å høre og gjøre oss opp en egen oppfatning om de synspunktene og ideene som fremsettes. Vår rett til tankefrihet krever at vi har en grunnleggende rett til å vurdere og ta stilling til hva andre mener og tenker. Dette inkluderer en rett til å diskutere disse ideene og synspunktene med dem vi ønsker – både på Internett og i andre fora.

I et liberalt demokrati bør ikke staten eller flertallet ha en rett til å sensurere politiske synspunkter og derigjennom bestemme hvilke meninger og ideer vi skal ha lov til å høre og vurdere i offentlige debatter. Slik synspunktbasert sensur utgjør en form for tankekontroll og moralsk miljøvern.

Forbud mot hatefulle ytringer har gjerne som mål å kontrollere (a) hvilke politiske eller religiøse ideer og synspunkter vi skal bli eksponert for; (b) hvilke ideer som skal få lov til å påvirke samfunnets «moralske miljø» hvor vår karakter og våre holdninger formes; og (c) hvordan vi skal tenke om visse politiske og religiøse saker, ideer og mål.

Respekt for personer

Liberale demokratier og deres politiske institusjoner bør vise respekt for borgere som tenkende aktører. Dette krever respekt for personers evne og rett til å gjøre seg opp egne oppfatninger om politikk og religion. Synspunktbasert sensur utgjør en utøvelse av statlig tvangsmakt som i betydelig grad undergraver respekten for personers status som tenkende aktører.

Selvstendig tenkende personer kan med god grunn klage på uverdigheten eller respektløsheten ved å bli fortalt av staten eller folkeflertallet hvilke politiske og religiøse ideer de offentlig skal få lov til å ytre og høre (gjennom forbud eller kriminalisering av slike synspunkter). Synspunktdiskriminerende sensur innebærer at voksne kompetente personer blir behandlet som umyndige barn, og dette er uforenlig med å vise respekt for borgere som tenkende aktører.

Grove krenkelser bør tillates

Synspunktnøytralitet innebærer at det ikke er tillatelig å begrense ytringsfriheten for å forhindre at personer eller grupper blir krenket – uavhengig av hvor grov krenkelsen måtte være. Ingen personer eller grupper har en moralsk rett til ikke å bli krenket. De bør heller ikke ha en juridisk rett til at andre personer skal avstå fra å ytre og diskutere synspunkter som er krenkende.

I et liberalt demokrati må jeg akseptere at andre personer har en grunnleggende rett til å forakte meg og uttrykke sin forakt i offentlige diskusjoner om samfunnets organisering og kultur. Dette gjelder oss alle uavhengig av hvilken gruppe vi tilhører. I denne sammenhengen spiller det ingen rolle om vi er muslimer, svarte, hvite, rasister, sosialdemokrater, kommunister, libertarianere eller alkoholikere.

I en liberal stat krever retten til ytringsfrihet at rasister må tåle grove krenkelser som nedvurderer deres menneskeverd og deres status som borgere i et demokrati. Det samme gjelder oss samfunnsdebattanter – enten vi er etniske nordmenn eller somaliere.