Et ønske om et mer omfordelende Høyre

Mye av det vi ser i verden i dag, gir grunn til skuffelse og stor bekymring. I et langt historisk perspektiv har det jo skjedd mange imponerende framskritt, men brutale kriger har vi ikke blitt kvitt. Det har heller ikke funnet sted noen demokratioppblomstring, slik som mange trodde var mulig for en del år siden. Utviklingen har tvert imot gått i motsatt retning i en del land. Det er også svært trist at vi ikke har kommet enda lenger i fattigdomsbekjempelsen: I store deler av verden er det stadig mange som ikke får helt grunnleggende materielle behov dekket, noe som ikke minst bidrar sterkt til store helseproblemer og tidlig død. Samtidig står vi foran langsomme klimaendringer som vil kreve omfattende tilpasninger hvis ikke folks levekår skal forringes kraftig. Denne tilpasning vil være spesielt vanskelig i land med stor fattigdom og vanstyre.

Situasjonen i Norge er selvsagt lysere enn i de fleste andre land, men de ventede klimaendringene vil ha en direkte innvirkning også på oss. Vi må dessuten bruke mer ressurser på å beskytte oss mot et mer aggressivt og ondsinnet russisk regime, og i det landet som i militær forstand er vår viktigste støtte – USA – har det gjennom noen år skjedd en samfunnsutvikling som på mange måter er skremmende. Ikke minst kan man frykte at USAs demokrati er truet. Vi har heller ingen garantier mot at den tilliten folk generelt har til hverandre her i Norge, blir redusert, eller at vårt eget demokrati av andre grunner svekkes. Spesielt kan dette skje som resultat av økonomisk ulikhet.

Det å være fattig er åpenbart et stort problem for dem det gjelder, men fattigdom trekker dessuten ned gjennomsnittsinntekten i en befolkning, som er til ulempe for alle. Et tilleggsproblem oppstår hvis det er mange fattige samtidig med at mange er svært rike: De som er dårligst stilt, kan føle at deres behov blir oversett og at deres interesser ikke blir ivaretatt. Da kan det være kort vei til å mene at styreformen ikke fungerer på en rimelig måte, og at det kanskje finnes et godt alternativ til dagens demokrati. Følelsen av fellesskap og den tilliten man har til andre, kan dessuten svekkes i alle lag av befolkningen når folk lever veldig ulike liv på grunn av store forskjeller i økonomiske muligheter – og dermed kan man få en ekstra sterk undergraving av demokratiet. En slik idé om at økonomisk ulikhet er en trussel mot «limet i samfunnet», tilliten og demokratiet er ofte trukket fram av framtredende fagfolk innenfor økonomi, sosiologi og tilstøtende fagfelt, og er understøttet av statistiske analyser. Ikke minst har stor økonomisk ulikhet blitt sett på som en grunn (blant flere) til at anti-demokratiske holdninger har vokst fram i USA de siste årene. I Norge er det riktignok mindre økonomisk ulikhet enn i USA og i de aller fleste andre land, men det er tegn til at ulikheten blir større, og vi er i alle fall utvilsomt inne i en periode med økende fattigdom – riktignok av en annen type enn den man ser i land der gjennomsnittsinntekten er langt lavere. Legger man til at det sannsynligvis også er en voksende politikerforakt på grunn av atferden hos et skuffende stort antall norske toppolitikere de siste årene, er det grunn til å være engstelig for demokratiets framtid.

Partiet Høyre er bygd på en liberalkonservativ ideologi som ikke minst innebærer at man prøver å bevare det som har fungert rimelig godt over lang tid. Finnes det noe som er viktigere å bevare i Norge enn den sterke tilliten folk har til hverandre og følelsen av fellesskap? Disse trekkene ved landet vårt – som også er viktige forutsetninger for det (tross alt) velfungerende demokratiet vi har – setter de fleste av oss svært stor pris på, og vi innser at vi på dette området har en stor fordel i forhold til de fleste andre land. Jeg har et sterkt ønske om at Høyre, som et bredt folkeparti, går over i et annet spor i den økonomiske politikken, og gjør langt mer for å hjelpe dem som er dårligst stilt økonomisk – helst mer enn det Arbeiderpartiet ser ut til å være villig til. Slikt kan for eksempel oppnås gjennom de signaler som sendes før lønnsoppgjør, utvikling av mer sjenerøse stønads- og trygdeordninger, eller innføring av en enda mer progressiv beskatning (som kanskje også vil koste noe for «vanlige folk» med litt over middels inntekter som i dag slipper unna skatteøkning). Det er bred politisk enighet om at skattesystemet og andre ordninger skal være omfordelende, samtidig med at det må være sterke insentiver til egen innsats, men hvorfor er det akkurat dagens balanse mellom disse hensynene – oppnådd litt tilfeldige gjennom årelang politisk tautrekking – som er den beste? Kan ikke Høyre tillate seg en endring av kursen på dette området? Ja, det er en viss mulighet for at den totale verdiskapningen (og dermed gjennomsnittsinntekten) kan gå litt ned på grunn av endrede insentiver til innsats, men det er også mulig at en bedre økonomisk situasjon for de dårligst stilte vil skape impulser som vil øke den totale verdiskapningen, og ville ikke en eventuell liten reduksjon uansett være en akseptabel kostnad for å bidra sterkt til å bevare noe av det aller beste ved det norske samfunnet?

Det finnes også en annen type argument for å overføre ressurser fra de relativt rike til de relativt fattige: For det første er det sannsynlig at den totale velferden i befolkningen går opp fordi utbyttet av å få, la oss si, 50 000 kroner mer å rutte med per år når utgangspunktet er lavt, langt overstiger velferdstapet ved et fall på 50 000 hos de som har en langt høyere inntekt. På tilsvarende måte kan en bedre økonomisk situasjon hos de med lav inntekt skape en helsegevinst i denne gruppen som klart overstiger en eventuell motsatt utvikling hos de som opplever en tilsvarende reduksjon av kjøpekraften. (Dette bygger på en antakelse om at den sterke statistiske sammenhengen mellom en persons inntekt og hans eller hennes helse og dødelighet i alle fall delvis avspeiler en kausal effekt av inntekt.) En slik utvikling kan redusere det totale behovet for helse- og omsorgstjenester, som i vårt land stort sett dekkes av fellesskapet. Gjennom endret helse kan altså overføring fra rike til fattige være til fordel også for de sistnevnte, og det blir en total økonomisk gevinst som både liberalkonservative og alle andre bør ønske velkommen.

Selv med en dreining mot et mer positivt syn på omfordeling vil Høyre framstå som forskjellig fra de sosialistiske partiene (og fra andre «grønnere» eller «blåere» partier). For eksempel er det betydelig avstand til ett eller flere av partiene på venstresiden når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk, Europa-politikk, innvandrings- og integreringspolitikk, klimapolitikk, skolepolitikk, familiepolitikk og kriminalpolitikk. Høyre er vel også mindre positiv til «woke»-bevegelsen enn det SV og Rødt (og særlig MDG) er, uten dermed å være motstander av grunnidéen om at minoriteter bør møtes med mer respekt og forståelse, og at de vestlige land har en historie som vi ikke bare bør være stolte over (selv om man ikke må glemme at det også er veldig mye som det er verdt å kjempe for å bevare). Sist, men ikke minst har Høyre mer sans for privat virksomhet og initiativ enn partiene til venstre.

For å oppsummere kan Høyre være et moderat og jordnært liberalkonservativt parti – med distanse til de «røde» partiene (og til andre partier) – selv om det tilsynelatende tas et skritt til venstre når det gjelder fordelingspolitikk. Jeg skriver «tilsynelatende», for som sagt er et slikt trekk faktisk i veldig god overensstemmelse med en liberalkonservativ ideologi. Kanskje en slik ny politikk også kunne gi partiet vesentlig flere velgere – selv om det ikke er det viktigste?