Konservative må finne tilbake til Willochs kritikk av de rike

Til tross for at det ble registrert rekordmange mennesker på flukt 2022, var det hverken de ukrainske, syriske eller afghanske flyktningene som stjal oppmerksomheten i norsk offentlighet. De måtte nemlig se seg slått av samfunnets nyeste sårbare – og det som burde ha vunnet årets nyord – nemlig «skatteflyktningene».

I 2022 var det 34 norske rikinger som flyttet utenlands. 28 av dem flyktet til Sveits, som har blitt rangert som verdens femte største skatteparadis av Tax Justice Network. Nøden var rett og slett blitt for stor i Norge etter at Støre-regjeringen hadde hevet formuesskatten. Eller som eiendomsmilliardær Torstein Tvenge uttalte: «Det er helt forferdelig å bo i Norge nå.»

Det er imidlertid verdt å spørre seg hvor mye verre det har blitt å være rik i Norge de siste ti årene. Torvik-utvalget, som i desember leverte sin lenge etterlengtede utredning om det norske skattesystemet, konkluderte med at «i sum er den samlede skatten på kapitalbeholdning relativt lav i Norge sammenlignet med andre land». Utvalget foreslo å beholde – om enn redusere – formuesskatten, og attpåtil gjeninnføre en arveavgift og å øke boligbeskatningen.

Siden 2009 – da Stein Erik Hagens utflytting ble møtt med tilnærmet unison fordømmelse – har selskapsskatten blitt drastisk redusert fra 28 til 22 prosent, og arveavgiften blitt fjernet. Formuesskatten er endret – satsene ble først satt ned, siden opp, og verdsettelsesrabattene har gått opp og ned – og utbytteskatten er økt. I sum er likevel skattebyrden neppe dramatisk mye større for de fleste. Når fløyten nå har fått en annen lyd – med øredøvende klagesang fra de rike –- er det mulig det rett og slett er de rikes samfunnsmoral det skal rettes en pekefinger mot.

Det ville i så fall vært i Kåre Willochs ånd.

Svekket samfunnsmoral

For spørsmålet her er ikke først og fremst om man mener samlet kapitalbeskatning er for høy, eller om innretningen er god. Det er mulig å forstå utfordringene behovet for høye utbytter påfører enkelte bedrifter. Poenget handler om rike menneskers forpliktelse overfor sitt samfunn også når det koster dem noe mer enn de synes er rimelig.

Høyres gamle statsminister lot nemlig sjelden sjansen gå fra seg til å påpeke nettopp hvilken forpliktelse rikdom medførte, og var ikke redd å ta til motmæle når rike mennesker tydde til overflødig luksusforbruk. Da Stein Erik Hagen valgte å flytte til Sveits i 2009, sa Willoch: «Det er trist at folk som blir vellykkede i Norge ikke vil betale skatt til det norske samfunnet. En må være oppmerksom på hvilket samfunn som har gjort en til den man er, og hva man skylder dette samfunnet».

Det underliggende konservative poenget handler ikke om at rikdommen er dårlig i seg selv, slik en sosialist ville argumentert for. Tvert imot påpeker Willoch helt riktig at samfunnet trenger rike folk. Poenget er imidlertid at de som har mye, også har et ekstra stort ansvar. Det er en samfunnsmoral som heldigvis har preget norsk filantropi gjennom historien. Enten det gjelder Olav Thons prisverdige bidrag til norsk frivillighet, eller Johan Andresens innsats for norske entreprenører, har norske milliardærer vært viktige bidragsytere for norsk samfunnsliv.

Når norske milliardærer nå flytter på løpende bånd til skatteparadiser, og mener meningsmotstandere har «babyhjerner», er det imidlertid grunn til å rope varsku. Det bør være et tankekors at Norge altså er et land hvor noen har klart å bli så rike at de ikke lenger har råd til å bo her.

Sunn konservativ skepsis

Selv om venstresiden stadig vekk svartmaler Høyre som et «interesseparti for de bedrestilte i samfunnet» – slik det misbrukte sitatet fra historikeren Francis Sejersted lyder – har konservatismen historisk sett hatt tydelige trekk av skepsis mot næringsdrivende. For eksempel advarte kapitalismens far, Adam Smith, politikere om ikke å la seg påvirke for mye av arbeidsgiverklassen. Han påpekte at deres interesser ikke alltid samsvarte med fellesskapets, og at de fort kunne bli for kortsiktige og selvopptatte. Det var derfor grunn til å være mistenksomme til lovforslaget som kom fra den kanten.

På samme måte skal man ta velstående menneskers kritikk av skattesystemet med en klype salt. Det ville være hverken særlig demokratisk eller spesielt klokt dersom rike mennesker får for mye politisk makt i utformingen av det norske skattesystemet. Tvert imot må vi kunne skille mellom dem som faktisk har fellesskapets beste i mente, og dem som i realiteten kun snakker for sin kanskje ikke egentlig så veldig syke mor.

Det er dessuten verdt å huske på at konservatismen alltid har fremhevet viktigheten av fellesskap. Enten det gjelder familien, arbeidsplassen eller kirkesamfunnet, har de små og store fellesskapene en tydelig plass i konservatismen. Ikke minst gjelder det nasjonalstaten. Mennesker har ikke forpliktelser bare overfor hverandre, men også overfor staten og nasjonen. Enhver rettighet må også nødvendigvis inneholde en tilsvarende plikt.

En av disse pliktene er å betale skatt. Velferdsstaten vår er ikke bare bygget opp av velferdsgoder, men er også betinget av et forholdsvis høyt skattenivå. Eller som Petter Stordalen så godt sa det: «Skatt er sivilisasjonens kostnad.»

Det er nettopp derfor det er så kritikkverdig at rike mennesker flytter utenlands for å unngå skatt. Deres velferd skyldes nemlig ikke bare hardt arbeid og tilfeldigheter, men også norske samfunnsforhold. Rike mennesker som har opparbeidet seg store formuer, har selvsagt vært prisgitt en kompetent arbeidsstyrke, den norske modellen og våre felles naturressurser. Å bruke skatt som et utpressingsmiddel er derfor et grunnleggende brudd på samfunnskontrakten. Det bør skatteflyktningene møte mer kritikk for.

Også fra andre steder enn SV.