Pekefinger-politikk fra Høyre

Høyres næringspolitiske talsperson, Linda Hofstad Helleland, vil ha en «svarteliste» for selskaper som ikke oppfyller «FNs mål om likestilling i ledergruppen».

Det kan, mener Helleland, hjelpe folk til å bruke forbrukermakten sin mot slike selskaper, samtidig som det kan hjelpe selskapene til å bedre kjønnsbalansen i ledergruppene, slik at de unngår svekket omdømme som følge av svartelisting.

Hellelands utspill kommer etter at Dagsrevyen den 5. mai sendte et langt innslag om at det nå bare er menn i ledergruppen i Orkla. Både likestillingsministeren og to kvinnelige næringslivsledere nærmest skjelte ut selskapet for åpen skjerm.

Nå følger altså Helleland etter og foreslår sanksjoner mot selskaper som ikke har minst 40 prosent kvinneandel i ledergruppen.

Denne formen for moraliserende pekefinger-politikk har jeg veldig liten sans for.

Noen av de største likestillingsutfordringene i Norge finner vi i offentlig sektor, der det er politikerne som er «eiere» og arbeidsgivere. Men fremfor å gjøre mer for å løse disse problemene, velger politikerne å peke på og moralisere over andre. Det er ikke første gang det skjer.

Hellelands forslag er dessuten prinsipielt forkastelig. Med hvilken rett kan staten opprette en «svarteliste» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig? Er det borgerlig politikk?

La oss kikke litt på hva Orkla-saken gjelder:

For Orkla ASAs styre er det lovpålagt å ha minst 40 prosent av hvert kjønn. Dette er et pålegg som for tiden er overoppfylt. Blant de aksjonærvalgte styremedlemmene er det to menn og tre kvinner. Tar man med den fast møtende vararepresentanten, er det fire kvinner.

Det finnes ingen lover eller regler om kjønnsfordelingen i den administrative ledelsen i et selskap. Men Orklas eget mål er kjønnsbalanse. Pr. i dag er 42 prosent av lederne i selskapet kvinner, og andelen er økende.

Det som nå har utløst debatt, er at den nye konsernsjefen, Nils Selte, har valgt å redusere antall medlemmer av ledergruppen fra ti til seks personer som ledd i en strategisk omlegging av selskapet. Omorganiseringen har ført til at lederne av fire forretningsområder går ut av ledergruppen, mens fem andre blir. De fire, som består av to kvinner og to menn, er fortsatt ledere for sine forretningsområder, men de er altså ikke lenger medlemmer av ledergruppen.

Tilfeldighetene vil at de fem gjenværende medlemmene av ledergruppen (i tillegg til konsernsjefen) er menn. Men siden dette ikke er nye utnevnelser eller ansettelser, måtte Orkla eventuelt ha tilsidesatt eller «sparket» en eller flere av disse kvalifiserte mennene for å få inn en kvinne.

Orkla er altså et selskap som for tiden har en uheldig kjønnsbalanse i sin ledergruppe, men som ellers – helt uten å være tvunget til det – har svært god representasjon av kvinner i ledende stillinger. Den nye konsernsjefen bedyrer dessuten at selskapet aktivt vil jobbe for enda bedre kjønnsbalanse i tiden som kommer.

Likevel mer enn antyder Høyres stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland at selskapet bør «svartelistes» av staten, fordi det ikke oppfyller «FNs mål om likestilling i ledergruppen». Eller som «bærekraftsminister» Sigbjørn Gjelsvik (Sp) supplerer: «Likestillingen er kommet langt i Norge, særlig i politikken og i offentlig sektor. Næringslivet henger dessverre etter.»

Men er det sant?

Jeg er usikker på hva Helleland sikter til når hun viser til FNs mål for «ledergruppen». Selv finner jeg ingenting i FNs bærekraftsmål om ledergrupper.

Det Helleland muligens sikter til, er bærekraftsmål 5, delmål 5.5, der det heter: «Sikre kvinner fullstendig og reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i beslutningsprosessene i det politiske, økonomiske og offentlige liv.»

FN fremhever kvinner, fordi kvinner har en dårligere stilling enn menn i store deler av verden. Men FN mener selvsagt ikke at det er likestilling, hvis menn får en like dårlig stilling som kvinner nå har. Det handler om likestilling både for kvinner og menn.

Så la oss ta en kikk på offentlig sektor, der Gjelsvik mener at det står bedre til enn i næringslivet. Det er en sektor som politikerne selv har ansvaret for, fordi de – på våre vegne – er eiere og arbeidsgivere.

Bør vi for eksempel opprette en svarteliste for barnehager og skoler som ikke oppfyller FNs mål om likestilling?

I Norge er det et uttalt mål at vi skal etterstrebe kjønnsbalanse i barnehagene og skolene – omtrent slik Orkla har satt seg som mål å ha kjønnsbalanse blant selskapets ledere.

Men det står mye dårligere til i barnehagene og på skolene i Norge enn det gjør i Orkla:

Det er bare 25 prosent mannlige lærere i grunnskolen i Norge. Det er kun 35 prosent mannlige ledere. Bare 10 prosent av de ansatte i barnehagene er menn (flere i de private barnehagene). Mer enn 550 grunnskoler hadde i 2018 mindre enn 15 prosent mannlige lærere. Det fins antagelig en god del skoler hvor det ikke fins menn overhodet. 17 av 17 rektorer i Lier kommune er kvinner.

Og utviklingen går ikke i riktig retning: For ca. 25 år siden var andelen mannlige lærere i grunnskolen 35 – 40 prosent, og nå er den 25 prosent. Andelen mannlige lærere i videregående skole synker også. Og dette forplanter seg selvsagt videre til ulike lederstillinger.

Likestillingsminister Trettebergstuen (Ap) og Hofstad Helleland mener å vite at det er skadelig at Orkla i en periode har en ledergruppe bestående av bare menn. Likestillingsministeren vet til og med at Orkla kommer til å tape økonomisk på det, fordi det ikke er lønnsomt.

Men hva mener de to om den ekstremt skjeve kjønnsfordelingen i barnehagene og i skolen? Taper vi, det vil si elevene, på den? Og hvorfor gjør de ikke mer med det? Hofstad Helleland mener at det er «den enkleste ting av verden» å sørge for god kjønnsbalanse i ledergruppen i selskaper som Orkla. Hvis det er sant, kan det vel ikke være umulig å gjøre noe med skjevhetene i skolen?

Jeg tror de fleste av oss vil si at det er positivt med mer og med ulike typer mangfold. Men det er vanskelig å påstå at det økonomisk sett lønner seg med kjønnsbalanse i styret eller i ledergruppen – eller at elevene lærer mer og trives bedre med mer kjønnsmangfold i skolen.

Riktignok spriker forskningen, men samlet sett kan den ikke si noe sikkert om effektene av skjev kjønnsfordeling hverken i skolene, i styrerommene eller i ledergruppene. Det blir litt som med mangelen på politisk mangfold i forskningen: Vi vet at det betyr noe, men vi vet for lite om den nøyaktige virkningen.

Intuitivt virker det likevel viktigere, syns jeg, at barn møter et mangfold av voksne i barnehagen og på skolen enn at ledergruppen i Orkla er preget av mangfold. Når så få menn søker seg til lærerutdanningen eller faller fra utdanningen og yrket, kan jo det ha sammenheng med det de har sett og erfart fra barnsben av, nemlig at skolen er en «kvinnearbeidsplass», og at menn derfor bør gjøre noe annet.

Heldigvis står mannsbastionene i næringslivet for fall lenge før mange av kvinnebastionene i offentlig sektor gjør det. Da jeg gikk på Handelshøyskolen på 1970/80-tallet (der kanskje også de mannlige lederne i Orkla gikk), var vi cirka 10 prosent kvinner. Blant dem som fikk tilbud om opptak på NHH i 2021, var det ca. 44 prosent kvinner. Utviklingen på juss er enda mer markant: Der er nå flertallet kvinner.

Det er vanskelig å gjøre noe med inngrodde mønstre. Politikere på både lokalt og nasjonalt nivå har en stor oppgave, dersom de skal greie å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i store deler av offentlig sektor.

Men siden de ikke greier det, bør de heller ikke rette pekefingrene mot andre, som tross alt gjør en bedre jobb enn de gjør selv.

Og de bør slett ikke bruke skjellsord og statlige sanksjonsmidler for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig.