Er vi ikke konservative?

«Er det slik at vi ikke lenger vil fremstå som et konservativt parti?»

Dette skrev nylig en fortvilet bruker på Høyres internforum. Reaksjonene var blandet.

Replikken er symptomatisk for den kløften som er i ferd med å oppstå mellom forskjellige konservative grupper internt i partiet. Dette er grupper som vektlegger konservativ tankegang på litt forskjellig måte.

Så lenge vi er enige om å la realpolitikk styre debatten, bør det være mulig å forsone ståstedene og fremme mer forståelse.

Den kløften jeg tenker på er mellom de som er «jordklode-konservative» i klima- og miljøspørsmål og de «samfunnskonservative» i styring av samfunnsspørsmål.

Noen legger konservativ vekt på sine motforestillinger mot å tillate store klimaendringer. De fortrenger kanskje at veien mot dette målet krever suksess med ganske radikale samfunnsendringer. Dette er endringer som bryter med manges konservative intuisjoner.

Andre legger mest vekt på forsiktig samfunnsstyring. De fortrenger heller at dette kan innebære ganske radikale klimaendringer på jorden, iallfall gitt en realistisk forståelse av utsiktene for miljøteknologi.

Slik styringen av samfunnet er nå, fremstår det å være de «jordklode-konservative» som står ved roret. De «samfunnskonservative» fortviler over den ukuelige interessen for stadig mer radikale klimatiltak. Man ser med bekymring på pengebruken, viljen til regulering og tilbøyeligheten til store endringer i fundamental infrastruktur i samfunnet. Man ser med uro på den sterke korrelasjonen mellom inkrementell klimasatsing og økte kostnader for den enkelte borger.

Det handler selvfølgelig ikke om at intensjonene bak den pågående radikale omstillingen er dårlige, men om at de historiske erfaringene med forsøk på radikal omstilling av forskjellige samfunn i globalhistorisk sammenheng er sørgelig dårlige.

Akkurat som klimaet, med temperatur, økosystemer og værmønstre, er svært komplekst, er også det indre samspillet, med økonomien, kulturen, institusjonene og de positive funksjonelle rammene i et sosialt samfunn, uhyre komplekse. Ikke minst er trivsel målt som individuell vekst og velstand nært knyttet opp mot kollektiv vekst og velstand.

Den klassisk konservative innsikten er at spesielt radikale endringer ofte får uforutsigbare, irreversible og problematiske konsekvenser. Dette gjelder både for et samfunn og for klima- og miljøspørsmål på kloden.

Forsøk på urealistisk radikal omstilling av et samfunn risikerer å gjøre vondt verre på mellomlang sikt også på klimaområdet. For meg er dette utslagsgivende. Et samfunn som mislykkes med radikal omstilling vil mest sannsynlig destabiliseres politisk. Dette vil ikke bare være generelt uheldig, men også gi lavere vilje og evne til å løse klima- og miljøproblemer for det samfunnet på sikt.

Gitt at vi skal forbli et demokratisk samfunn må derfor de samfunnskonservative prinsippene med avvisning av radikal omstilling utgjøre en ganske streng rammebetingelse for politikken. Det man gjør lokalt, nasjonalt og globalt for å dempe klimaproblemer må tilpasses samfunnsrammen på en realistisk måte. Vi møter kanskje ikke ambisiøse klimamål, men vi oppnår sannsynligvis mest mulig for flest mulig på den måten.

Det er ikke der vi er i dag. Målene er for urealistiske og absolutte. Ambisjonsnivået er for radikalt. Uviljen mot å utrede og drøfte de samfunnsmessige sårbarhetene som oppstår i klimatiltakenes kjølvann er påfallende.

Skal vi fortsette å ha et relativt høyt ambisjonsnivå på klimapolitikken er det veldig viktig å ha oss samfunnskonservative med på laget som kvalitetssikrere. En god praksis for fremtiden vil derfor å være å nedsette utvalg og lage utredninger som får som mandat å se på ulempene. La oss i det minste få et «worst case» rundt problematiske sårbarheter, beredskapsutfordringer og risiko på bordet før vi gjør betydelige strukturelle og kanskje irreversible grep i samfunnet. Sørg for at folk aksepterer endringer med forståelse og åpne øyne, og forkast de endringene som folk ikke vil ha.

Problemet med klimapolitikken er ikke at den er for lite ambisiøs, men at velmenende politikere og journalister har vært for naive og tause om konsekvenser. Det at vi ganske uforberedt har endt opp med en stor og pågående strøm- og energikrise i Europa er i seg selv et godt argument for å legge om tilnærmingen.