Det uferdige demokratiet

Tidligere denne uken kom rapporten som evaluerte forsøket med stemmerett for 16- og 17-åringer. Kristian Tonning Riise og jeg er like lite overrasket av konklusjonen i rapporten. Forskjellen er at jeg mener det har en verdi i seg selv at ungdom i større grad tar del i demokratiet.

Argumentene om at 16- og 17-åringer ikke er modne eller ansvarlige nok til å ta aktiv del i demokratiet, er jeg glad for at Tonning Riise ikke tillegger særlig vekt. De samme ungdommene tar allerede i dag del i politiske prosesser innad i partiene, for eksempel nominasjon. Det er ingen holdepunkter for å si at ungdom ikke kan uttrykke seg om hva som er viktig i sine liv på en vel så god måte som for eksempel pensjonister. Skulle man hatt et system hvor kun de som er tilstrekkelig opplyst får stemme, nærmer man seg en form for elitistisk demokrati som er veldig fjernt fra de grunnleggende liberale verdiene demokrati som styreform er bygget på. Folk må ha friheten til å ta egne valg. Noen ganger kan de virke mindre gjennomtenkte og opplyste. Det er ikke unikt for 16- og 17-åringer.

For meg er debatten om 16-årig stemmerett forankret i prinsippet om representativitet. Vi lever i et representativt demokrati. Det vil si at vi gir politikere tillit til å ta beslutninger på vegne av oss som borgere. Da må det være et mål at en størst mulig andel av befolkningen faktisk blir representert.