Vi kan og vi må!

Norge går tøffere og mer urolige tider i møte. Autokratiene er på fremmarsj, de liberale demokratiene har blitt svakere og konkurransen globalt vil bli hardere og mer uforutsigbar. Olje- og gassalderen er på hell, Forsvaret må styrkes, eldrebølgen kommer for fullt og uten betydelige endringer vil det i nær fremtid ikke være store nok yrkesaktive årskull til å makte alle utgiftene og alle oppgavene.

Fremtiden vil kreve en vesentlig blåere politikk for å sikre et tilstrekkelig robust Norge!

Hva er problemet?

Vi må være ærlige og si at vi nordmenn nå har latt oss «oljedope» mer enn nok over lang tid. Det er tid for forandring, men den gode nyheten er at vi kan skjerpe oss og forbedre situasjonen hvis vi vil. Selv om vi som er i arbeidsfør alder i dag er de bortskjemte generasjonene der mange av oss ikke en gang husker hva det kostet tidligere generasjoner å forsvare og bygge opp det vi har, er jeg overbevist om at vi har det i oss å mestre mer og prestere bedre. Jeg tror til og med vi vil bli lykkeligere av det. Den eneste ekte indre glede er den som kommer av mestring. Og altså; bedre prestasjoner vil bli stadig mer påkrevet i årene som kommer.

Måten vi driver Norge på er nemlig ikke bærekraftig. Vi skyver problemene foran oss og betaler oss ut av dem med verdier skapt av generasjonene før oss. Slik dekadense er det første tegnet på en nasjons forfall. Her må vi virkelig passe oss! Vi har ligget og ligger i verdenstoppen både for høye skatter og trygder, men å holde oss med et forsvar som er relevant opp mot den sikkerhetspolitiske situasjonen, det har vi ikke evnet til d.d. Det brede, tverrpolitiske flertallet som nettopp samlet seg om en ny og ambisiøs langtidsplan for Forsvaret lover heldigvis bedre, men pengene skal bevilges hvert eneste år i årene som kommer – også dersom det viser seg at kostnadsoverslagene har vært for optimistiske. Tross advarsler og oppfordringer fra mange hold, har det politiske flertallet de siste 20 årene dessverre vært mer reaktive og defensive enn proaktive og offensive, både når det gjelder sikkerhet og verdiskaping. Ingen andre OECD-land kan gjøre opp 20 prosent av sine statsutgifter med rene finansinntekter fra et gedigent flaks-basert «lotto-fond», endog til på toppen av verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå pr innbygger. Skulle disse «lotto-inntektene» falle bort eller reduseres kraftig, får vi tidenes blåmandag der vi vil møte veggen ubehagelig hardt.

Jo lenger frem vi fortsetter å sy stadig flere puter under armene på oss selv, jo tøffere og mer ubehagelig blir det den dagen vi ikke lenger har noe valg og blir tvunget til å omstille oss. Omstilling, innstramming og reformer er derfor helt nødvendig.

Den kloke ser hva som kommer, og evner å justere kursen i tide!

Hva er løsningen?

Vi trenger en holdningsmessig, kulturell og strukturell samfunnsendring. Vi må få mer ut av hver enkelt borger. Flere nordmenn må (få) mestre mer, til beste for seg selv og for fellesskapet. God selvfølelse og selvtillit, kommer ikke av almisser og overføringer fra fellesskapet, det kommer av personlig vekst gjennom utdanning, trening, mestring og arbeid. Å tjene sine egne penger fremfor å få dem fra fellesskapet gir deg følelsen av verdi og verdighet. Nasjonen må bygges sterkere med jevnt over mer hardføre og mer kapable enkeltmennesker, velfungerende familier, et sterkere og mer konkurransedyktig næringsliv, en større privat produktiv sektor og en tilsvarende mindre og vesentlig mer effektiv offentlig sektor som løser sine kjerneoppgaver bedre enn i dag.

Staten må sikre næringslivet forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår og staten må gjøre det viktigste først slik at den fullt ut kan finansiere og sikre

• et troverdig, avskrekkende og krigsklart militært forsvar
• pålitelig samfunnssikkerhet og høy beredskap
• strategisk, proaktiv og effektiv kriminalitetsbekjempelse
• utdanning og forskning i verdensklasse
• gode og raske helsetjenester
• en trygg og verdig eldreomsorg.

Nøkkelen finnes i hver enkelt av oss, og i egenskaper, vaner og dyder som initiativ, ansvar, trening, mestring, disiplin, verdighet og tilhørighet. Vi må lære, trene og arbeide så mye vi kan og så lenge vi kan. Alder er bare et tall, men selvsagt alt med måte.

Men klarer vi å ta oss sammen? Ja, vi kan og vi må – for det finnes egentlig ikke noe alternativ, med mindre vi vil møte fremtiden med økende risiko for fiasko, forfall, nederlag og ufrihet.

Ansvar og mestring

På samme måte som alle vellykkede organisasjoner ser de ansatte som sin viktigste ressurs, må Norge se borgerne og hvert enkelt menneske som landets viktigste ressurs. Alle kan ikke bidra like mye, men alle kan gjøre sitt beste!

Det er hver og en av oss som må skape de verdiene i det volumet og den kvaliteten som trengs for å sikre fred, frihet, sikkerhet, utdanning, velstand og både privat og offentlig velferd for oss selv, våre barn og våre barnebarn.

Hver og en av oss må (få) bygge opp kompetanse, mental og fysisk styrke og ressurser til å stå på egne bein, i så stor grad som mulig. Dette må starte og vedvare i foreldre-hjemmet, fortsette i barnehagen og skolen og lede frem til arbeid og inntekt som innebærer evne til selvforsørgelse og personlig og sosialt ansvar med full deltakelse i – og bidrag til – samfunnet, nesten livet ut.

• Flere må (få) mestre mer og bedre i skolen! Vi må sørge for en skole der den enkelte fullt ut kan utvikle sine evner og talenter. Flere elever må i større grad mestre basisferdighetene lesing, skriving og regning, som fundament for bedre utvikling i alle fag. Utdanningsmålene må være klare og tydelige. Lærerne må gis frihet til å nå dem og skoleeier må sjekke og følge opp at læringsmålene nås. Plikt til å møte frem og delta i en skattefinansiert skole med rett til videregående opplæring, er en selvfølge. Og læreren skal selvsagt være sjefen i klasserommet.
• Vi må få mange flere fra trygd til arbeid! Over 600.000 eller ca 21% i arbeidsfør alder lever i dag på trygd eller sosialhjelp. I tillegg har vi til enhver tid et jobb-fravær på rundt 7%, det høyeste nivået i verden. Da er nær 30% av befolkningen i arbeidsfør alder, rett og slett ikke på jobb. Dette er en fiasko for samfunnet og det er nedbrytende og uverdig for den enkelte som ikke mestrer arbeidslivet. Slik har det vært alt for lenge, men slik kan vi rett og slett ikke akseptere å ha det. Vi nordmenn er selvsagt ikke sykere, svakere eller dårligere enn svensker, dansker, finner og andre nasjoner som alle har langt færre i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet og langt lavere sykefravær. Vi kan selvsagt mye bedre enn dette, men vi må ville og vi kommer ikke utenom insentiver som virker. Alle under 40 år som lever på trygd, må underlegges aktivitetsplikt i form av opptrening og kompetanseheving som kan føre frem til selvforsørgelse og skatteevne, og det må selvsagt innføres en egenandel både på egenmeldt og legemeldt fravær fra jobb. For hvilken bjørnetjeneste er det ikke å gi folk rettigheter uten plikter? Frihet uten ansvar finnes ikke! Du kan ta deg friheter, men om du ikke selv tar ansvar for disse, må noen andre gjøre det. Den tiltagende gratispassasjerpolitikken undergraver samfunnsmoralen og svekker nasjonen. Vi må se realitetene i øynene og agere deretter. Dagens bekvemelighetsdrevne unnvikende selvbedrag der vi unnlater å henge bjella på katten, må rett og slett ta slutt.
• Det må bli mye lettere å leve av egen arbeidsinntekt! Skatt på inntekter under det som er et nødvendig minimum for selvforsørgelse er meningsløst når vi samtidig ligger i verdenstoppen i trygd, og bør derfor avvikles. Grensen for å starte å betale skatt på arbeidsinntekt bør trolig ikke ligge lavere enn kr 250.000 (2024). Har du 20.000 kroner å leve for i måneden, klarer du deg. Det er ikke fett, men du står på egne bein og kan bygge videre på dette grunnlaget. Sammen med aktivitetsplikt for trygd vil en slik ny skattepolitikk for lavtlønnede flytte 10-tusener fra trygd til arbeid. Provenytapet for statskassen trenger derfor ikke bli så stort (kanskje tvert imot?), i alle fall ikke litt frem i tid.
• Det må lønne seg å jobbe! Du skal alltid tjene på å jobbe fremfor å leve på trygd. Derfor skal det ikke være toppskatt på vanlige inntekter. Gjennomsnittlig årsinntekt i 2024 kommer til å ligge på rundt 700.000 kroner[1]. For å unngå toppskatt på vanlige inntekter, bør innslagspunktet heves fra dagens 670.000 til minst 800.000 kroner. En sykepleier skal ikke måtte betale toppskatt!
• Vi må slutte å skyte oss selv i foten! Den urettferdige, sosialistiske og destruktive ekstraskatten på norskeide bedrifter og norskeid eiendom som tas inn gjennom den årlige årelatingen av bedriftenes egenkapital og nordmenns møysommelig oppsparte verdier – og med det ganske misvisende navnet «formuesskatten» – må avvikles. Det er undergravende for nasjonen å gi utenlandske eiere bedre rammebetingelser for å eie bedrifter og eiendom i Norge, enn vi som faktisk bor her, er født her og har arvet landet fra tidligere generasjoner. Skatten må selvsagt være lik for nordmenn og utlendinger, med mindre ambisjonen er å bli husmenn i eget land. Dessuten undergraves personlig ansvar, moderasjon, måtehold og sparing når staten grafser til seg av allerede beskattede midler som du har lagt til side for å sikre alderdommen, møte livskriser eller hjelpe barnebarna. Også derfor må denne skrullete selvskuddskatten («formuesskatten») avvikles!
• Det må bli slutt på aldersdiskriminering i arbeidslivet! Du skal kunne arbeide så lenge du er arbeidsdyktig, og heller enn å måtte slutte – skal du kunne få nye/andre oppgaver tilpasset ditt funksjonsnivå. Det er en uverdig nedvurdering å «bli parkert i garasjen», så lenge man fortsatt har «drivstoff igjen på tanken». Pensjonister og uføre skal selvsagt ikke avkreves å måtte jobbe, men vi skal heller ikke legge hindere i veien for innsats og deltakelse. I tillegg må vi nok se på de mange særaldersgrensene som tiden bokstavelig talt har løpt fra. Mer om det lenger ned.
• Vi må leve ansvarlige liv! Vi trenger en konstruktiv og positiv kultur preget av konservative verdier som moderasjon, måtehold, flid, sparing og mosjon, heller enn fråtsing, sløsing, slurv, slendrian og slapphet. Gjennom å justere vår egen livsstil i retning måtehold, selvvedlikehold og moderasjon, kan hver enkelt av oss redusere sin etterspørsel etter helsetjenester og vi kan øke vår arbeidslyst og arbeidskapasitet i betydelig grad. Da kan vi bedre og raskere hjelpe de som er virkelig syke, den enkelte kan i større grad ta ansvar for seg og sine og flere vil kunne få gleden av å stå lenger i arbeid og/eller yte frivillig innsats. Dette blir vinn-vinn der langt flere vil belaste mindre og heller bidra mer. Den største gevinsten vil imidlertid hver og en av oss få, fordi den største glede er mestring og det å kunne hjelpe andre. Det hele starter selvsagt med å kunne lede sitt eget liv og hjelpe seg selv.

Staten kan, bør og må slankes

Offentlig sektor må levere bedre resultater. Vi må både sette grenser for politikk, gjøre det viktigste først og få mer igjen for pengene. Det er flere grunner til dette:

• Økonomi, inflasjon og renter: Når offentlige utgifter og offentlig sektor eser ut – slik vi ser nå, faller produktiviteten (tilbudssiden) i samfunnet og vi får samtidig økt offentlig etterspørsel og prispress. Dette er som å helle bensin på inflasjonsbålet. Denne utgiftspolitikken, som dessverre både Ap og Høyre har unnlatt å avstå fra, gir altså høyere renter – lenger, hvilket svekker alle aktørene i det sivile samfunnet, altså enkeltmennesker, familier, bedrifter og frivillige organisasjoner. Det blir da en ond sirkel, ettersom finansieringen av offentlig sektor er helt avhengig av en sterk og lønnsom privat sektor med solid konkurranseevne og langsiktig skatteevne. Det er synd å si det, men Høyre har utviklet seg til å bli et utgiftsparti av den typen Kåre Willoch på 80-tallet kritiserte de daværende mellompartiene for å være. Det er dårlig medisin for landet og det må ta slutt! Det er viktig å vinne valg, men hvis vi hele tiden skal sette taktikken foran politikken, ender vi med å kjøre landet i grøfta. Hvis vi vet og mener at en for stor offentlig sektor og økende offentlige utgifter er skadelig for landets verdiskaping, så må vi ha i oss nok politisk lederskap til å si at det er slik det er, og vise en vei ut av uføret.
• Opplevelse av verdi: Mennesker motiveres av å se at de bidrar og at det de driver med er viktig, nyttig og positivt både for seg selv og for samfunnet. En offentlig sektor som sløser og ikke godt nok utnytter de menneskelige ressursene i sektoren, er demotiverende og nedbrytende. En offentlig sektor som leverer bedre resultater vil være viktig for samfunnet, men også svært viktig for de ansatte som jobber der.
• Samfunnskontrakten: Det sivile samfunn – som tjener pengene, leverer skattbare overskudd og skattbare lønnsinntekter til finansiering av offentlig sektor og bidrar med frivillig (gratis) arbeid, må se at innsatsen og oppofrelsen respekteres og fører frem til gode resultater for landet. En offentlig sektor som sløser eller bruker penger på «tøv», vil føre til en mindre motivert og i ytterste konsekvens desillusjonert privat sektor. Da vil verdiskapingen falle. Det taper vi alle på, og med ressurssterke nordmenn som flykter til Sveits ser vi tendensen allerede. Det er ubeskrivelig dumt å jage bort sine beste og sterkeste verdiskapere.

Mer igjen for pengene

I kommunevalgkampen 2003 gikk Høyre til valg på slagordet «Mer igjen for pengene». Slagordet ble begjærlig grepet av venstresiden, som søkte å stemple Høyre som et kaldt «kalkulatorparti», men sannheten er at det ligger mye omsorg i å beregne hvor og hvordan alle våre skattepenger best kan brukes, slik at vi får mest mulig ut av dem. Behovet for å ta frem kalkulatoren og effektivisere offentlig sektor var modent allerede i 2003. Og det overmodent nå.

Som verdensledende i offentlig forbruk per innbygger, skatter og avgifter, offentlig sektors andel av BNP og med inflasjonsdrivende og kronesvekkende økning i offentlige utgifter, er både behovet og potensialet åpenbart.

Men hvordan får vi det til?

Jeg tror svaret er «mennesker, ikke milliarder»: Ja, faktisk. Den største feilen vi gjør når vi diskuterer offentlig forbruk er at alt handler om budsjetter og penger. Det er feil fordi fokuset da ligger på symptomet, mens det vi jakter på er årsaken(e). Det er bruken av realressursene (input) som teller. Arbeidskraft/årsverk, bygg og anlegg og infrastruktur. Det er dette pengene går til. Vi må altså bruke kalkulatoren til å regne på den verdien av input vs. verdien av output, altså volum og kvalitet på offentlige tjenester. Og er samfunnsverdien lav, ja da bør vi omprioritere.

Vi må reorganisere driften og ta i bruk teknologi, slik at færre årsverk kan produsere flere og bedre tjenester enn i dag. Det er kanskje ikke mulig i alle deler av offentlig sektor, men alle ledere i stat og kommune bør testes og få følgende utfordring og oppdrag:

«Neste år skal den virksomheten du leder forbedre resultatene med 10% samtidig som du reduserer staben med 10%. Kom opp med en konkret løsning og plan for dette. Dersom planen krever investeringer i ny teknologi, må dette påpekes tydelig, og du må vise hvordan effektiviseringen av driften skal kunne dekke kostnaden til investeringen.»

Ledere i offentlig sektor som ikke evner å ta en slik utfordring, må man bytte ut. Så mye som lederlønningene i offentlig sektor steg i perioden 1997-2020[2], bør det være mulig å rekruttere ledere med den nødvendige koblingen av de riktige holdingene og tilstrekkelig kompetanse.

Det vil åpenbart være mye bedre med en offentlig sektor med 10% færre ansatte som i sum er 10% mer produktive enn den situasjonen vi ser i dag. Det vil frigjøre enormt med arbeidskraft til privat sektor eller til andre offentlig oppgaver. Hvis vi så legger til alle de vi skal flytte fra trygd til arbeid, samt at flere kan få stå i arbeid lenger, vil arbeidsstyrken øke betydelig. Merk: Mer produktive ansatte betyr ikke at den enkelte skal «løpe» fortere eller ha lengre arbeidsdag, men at hele systemet skal jobbe smartere. Sosialistenes utopiske 6-timersdag vil det dog ikke være rom for! Så vil noen si at «dette er ikke mulig», men svaret må være at du kommer ingen vei uten å prøve og prøve skikkelig. Stikkordene her er teknologi, organisering, tydelige resultatmål, evaluering og kompetent ledelse.

Grenser for politikk

Staten verken kan eller skal være alt for alle fra vugge til grav, men den skal stille opp når du virkelig trenger det. Vi trenger det aller mest dersom landet blir angrepet av en fremmed makt, dersom vi blir utsatt for terror eller alvorlig kriminalitet eller dersom vi blir alvorlig syke og hjelpeløse. Da skal staten være der og da må staten være sterk!

På den annen side: Hvis staten går for langt inn i sfæren til det sivile samfunnet og engasjerer seg i å underholde og støtte friske, voksne mennesker, undergraves både personlig og sosialt ansvar. Kreativiteten hos hver og en av oss vil da gå med til å finne ut hvor mye vi kan få gratis fra fellesskapet og hvordan vi bør stikke vårt eget sugerør inn i statskassen, fremfor at den anvendes til å finne en idé som kan utvikles til et produkt man kan selge og tjene skattbare overskudd på. Produktiviteten i samfunnet svekkes også. For skattinnkreving er ikke gratis. På grunn av effektivitetstap, koster det antakelig rundt 150 skattekroner å produsere verdier i offentlig sektor for kr 100.[3] Da skal man selvsagt tenke seg svært nøye om, før man beslutter å øke skattene – ikke slik dagens regjering har gjort i enormt omfang og på en så lite forutsigbar måte at det knapt er en liberal rettsstat verdig.

I tillegg til at offentlig sektor må levere bedre resultater, bør derfor alle statens (kommunens) aktiviteter gjennomgås ut fra spørsmålene: Bør staten (kommunen) egentlig drive med dette? Er det lurt at dette er en offentlig oppgave? Hvor stor er verdien for samfunnet at staten (kommunen) driver med dette? Ville de skattepengene som brukes til dette formålet kastet mer av seg og gjort større nytte for samfunnet, dersom de hadde forblitt i privat sektor?

Her følger en liste med eksempler på formål staten i dag er engasjert i, som kan og trolig bør reduseres fordi samfunnsnytten av statens nåværende engasjement på området, er lav eller til og med negativ – målt mot alternativet som er å la de som betaler regningen (skatten) få beholde mer av sine egne penger til investeringer, vekst og velferd for seg selv, familien, ansatte og samfunnet:

• Fra trygd til arbeid: En vellykket reform med aktivitetsplikt og bortfall av inntektskatt på de laveste inntektene vil kunne flytte 10-tusenvis av mennesker fra trygd til arbeid. Jeg legger til grunn at slike insentiver vil få andel trygdede i Norge ned på øvrig nordisk nivå. Her nøyer jeg meg imidlertid med å anslå at slike sterke insentiver og støttetiltak vil kunne motivere og trene minimum 10%, altså 60.000 nordmenn i arbeidsfør alder fra trygd til arbeid. Årlig utgiftsreduksjon: Anslagsvis ca 15 mrd kroner, dvs ca 250.000 per person som går fra trygd til arbeid.
• Pensjonsreform 2: Vurdere å fjerne særaldersgrensene i offentlig sektor. Disse ble satt for mange år siden. Levealder og tilrettelegging av arbeidshverdagen er en helt annen i dag. Mange som går av mellom 57 og 62 år etter reglene om sær-aldersgrenser, fortsetter i samme stilling som innleid med eget firma. Dermed får de både full pensjon fra staten og lønn som innleid frem til ordinær pensjonsalder. Vi bør gå over til generell pensjonsalder på ca 70 år for alle. De som ønsker det kan gå av ved 65 år mot noe redusert pensjon, de som ønsker å jobbe lenger kan jobbe til 75 år og vil da motta både lønn og pensjon. Årlig utgiftsreduksjon: Alderspensjon utgjør 317 mrd kr i 2024, 5% reduksjon utgjør 16 mrd kr. Økt verdiskaping og økt skatteinngang fra de som fortsetter å jobbe etter fylte 70 år, kommer i tillegg.
• Sykelønnsreform: Innføre 20% egenandel på alt egenmeldt fravær og 10% egenandel på alt legemeldt fravær. Effekten i privatøkonomien blir lavere på grunn av bortfall av reisekostnader til jobb-stedet. Sykelønn utgjør 63 mrd kr i 2024. Årlig utgiftsreduksjon: Anslagsvis ca 10 mrd kr både som effekt av lavere utbetalinger og redusert fravær.
• Nedtrapping av støtten til religiøse organisasjoner og trossamfunn: Religion bør være en privatsak og ingen statlig oppgave. Trossamfunnene bør finansiere virksomheten privat og gjennom alternative inntekter. Årlig utgiftsreduksjon (når avviklet): Ca 5 mrd kr.
• Produktivitetsforbedringer i helsevesenet: Ingen sektorer har fått økt sine budsjetter mer enn helsesektoren de siste 20 årene. Jeg har utført egne beregninger som viser at KPI har økt fra 100 i 2002 (året da sykehusene ble overfør til staten) til 165 i 2023. Altså +65% på drøyt 20 år. I samme periode har utgiftsindeksen for helsesektoren økt fra 100 til 313 pr innbygger. Altså + 213% på drøyt 20 år. Så kan vi spørre oss: Har vi vesentlig bedre resultater i helsesektoren (bedre folkehelse og kortere helsekøer) i dag enn i 2002? Neppe. I alle fall ikke mer enn tre ganger bedre. Det bør være mulig å hente ut minst 20% produktivitetsforbedring i helsevesenet. Hvis vi lar 50% av dette gå til å få ned helsekøene og øke kvaliteten, kan 50% gå til reduserte utgifter. Helsebudsjettet i 2024 er på 234 mrd kr[4]. Årlig utgiftsreduksjon: Anslagsvis minst 23 mrd kroner.
• Produktivitetsforbedringer i kommunesektoren: Kommunene har fått økt sine budsjetter nesten like mye som helsesektoren. Kommunene bør klare å drive 10% mer effektivt og produktivt. Hvis vi lar halvparten gå til kvalitetsforbedring, kan den andre halvparten gå til å reduserte utgifter. Kommunebudsjettet i 2024 er på 279 mrd kr. Årlig utgiftsreduksjon: Anslagsvis minst 14 mrd kr.
• Kutt av bistand som ikke virker: Vellykket bistand til fattige land er positivt og solidarisk, det bidrar til stabilitet og velstandsutvikling og motvirker uro, krig og flyktningestrømmer. Problemet er at svært, svært mye av bistanden ikke virker, antakelig minst 20%. En ny regjering må gjennomgå Norges engasjement på bistandsområdet og identifisere alt som ikke virker. Dette bør da avsluttes. Bistandsbudsjettet for 2024 er på nesten 52 mrd kr. Årlig utgiftsreduksjon på minst 20%: Anslagsvis minst 10 mrd kr.

Denne listen er ikke uttømmende. Det er mer å ta av, men den summerer seg likevel til drøyt 90 mrd kroner som bør brukes til å styrke forsvar, sikkerhet og beredskap, samt redusere destruktive og verdiskapingsfiendtlige skatter og avgifter.

Skal det gå bra for Norge og nordmennene i årene som kommer, må vi begynne å ta tak i oss selv. Vi må styrke det personlige ansvaret, gjøre offentlig sektor mer produktiv, redusere skatter og avgifter slik at vi kan få de 1000 blomster til å blomstre og vi må sette grenser for politikkens omfang samtidig som vi styrker politikkens ansvar for landets sikkerhet og langsiktige skaperkraft.

Vi trenger en vesentlig blåere politikk og et blåere Høyre for å sikre et mer robust Norge!

**

[1] https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/artikler/hva-er-vanlig-lonn-i-norge

[2] https://www.forskning.no/finans/minst-300-ledere-i-staten-tjener-mer-enn-statsministeren-ifolge-ny-undersokelse/1926244

[3] https://www.dn.no/innlegg/skatt/revidert-nasjonalbudsjett/verdiskaping/skatt-koster-mer-enn-det-staten-tar-inn/2-1-1641867

[4] Statsbudsjettet, gul bok, side 211: https://www.regjeringen.no/contentassets/3a5bbc8bfbf54ead9b6a44f84a964dbb/no/pdfs/prp202320240001guldddpdfs.pdf