Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?

Kløften i stemmegivning mellom unge kvinner og menn er velkjent. I noen land er utviklingen ekstrem, i andre er den til stede, men langt mer moderat. Hva kan egentlig de norske tallene fortelle oss, og hva kommer forskjellene av?

Den rådende fortellingen nå er at unge kvinner har blitt mer liberale, mens unge menn har blitt mer konservative. Denne observasjonen er i all hovedsak riktig. Kløften mellom unge kvinner og menn i vestlige land er økende, og den er større enn i befolkningen ellers.

Noen ubesvarte spørsmål er det likevel. I tillegg til årsaker og langvarige implikasjoner er det et viktig underliggende spørsmål som må adresseres: Er det jentene som har blitt veldig liberale, eller er det guttene som har blitt veldig konservative?

La oss se hva vi vet, og hva vi ikke vet.

Hva viser tallene?

Data for ulike vestlige land viser at trenden er økende. En fersk meningsmåling fra New York Times viser for eksempel at Donald Trump og Kamala Harris splitter unge kvinner og menn i det amerikanske presidentvalget.

Unge kvinner i alderen 18 til 29 år foretrekker Kamala Harris som president med 38 prosentpoeng. Menn i samme alder foretrekker Donald Trump med 13 prosentpoeng. Dette er en enorm forskjell, på 51 prosentpoeng, mellom kjønnene. Kløften er større enn i noen annen generasjon.

Lignende trender kan vi se når de unge i andre land blir spurt om hvorvidt de er liberale eller konservative. I Tyskland er forskjellen mellom kjønnene 30 prosentpoeng, i Storbritannia er det 25 prosentpoengs forskjell. I Polen stemte nesten halvparten av unge menn i alderen 18 til 21 år på det høyreradikale Konføderasjonspartiet, mens bare en sjettedel av unge kvinner gjorde det samme.

Progressive kvinner eller tradisjonelle menn?

Det som er interessant er at de unge kvinnene har endret seg mest i en rekke land. De har blitt merkbart mer progressive, og de har blitt det i perioden fra rundt 2015 og frem til nå.

Om det er kvinnene eller mennene som har «endret» holdninger mest er imidlertid landspesifikt. I Sør-Korea, for eksempel, har mennene tatt en kraftig konservativ sving. Landet er blitt et skrekkeksempel for kjønnspolarisering; stadig færre gifter seg og fruktbarhetstallene i landet er så lave som 0,72 barn per kvinne, verdens laveste.

Kjønnsforskjeller finnes, og kan ofte – til en viss grad – forklare hvorfor kvinner og menn tradisjonelt sett har stemt litt forskjellig. At kjønnene oppfatter hverandre som motstandere, eller til og med fiender, er en skremmende utvikling, slik som i Sør-Korea. En overdreven kjønnssegregering i samfunnet er destruktivt.

Norske tall viser at det er de unge mennene som har tatt en høyresving de siste årene. Om vi ser på tall fra skolevalgsundersøkelsen, der man blir bedt om å oppgi hvor man plasserer seg fra høyre til venstre, på en skala fra 1 til 10, er guttene langt mer høyreorienterte enn jentene er venstreorienterte. 9 prosent av guttene oppgir at de er «helt til høyre», og ytterligere 10 prosent plasserer seg nest lengst til høyre. Hva dette konkret innebærer er ikke helt enkelt å slå fast. Spørsmålet som stilles er ikke tydelig nok. At unge menn om dagen er svært høyrevridde er uansett tydelig, de stemmer knapt nok på venstresidepartier. Samtidig er det også interessant i seg selv at det å plassere seg «helt til venstre» nesten ikke forekommer. På målinger og ved valg gjør også partiet Rødt det dårlig hos de yngste. Maos lille røde og t-skjorter med Che Guevara er ikke kult lenger.

Vi kan også se på tall fra tre andre målinger eller undersøkelser som er blitt hyppig brukt i media, for å se hvordan unge kvinner og menn i Norge skiller seg fra hverandre i stemmegivning til høyresiden (KrF, Venstre, Høyre og Frp) og venstresiden (Ap, SV, MDG, Rødt og Senterpartiet):

• Ved skolevalget stemte 63 prosent av guttene på høyresiden, og bare 26 prosent stemte på partier på venstresiden. Blant jentene stemte 46 prosent på høyresiden og 45 prosent på venstresiden. Kategorien «andre» er stor blant guttene, det er også tilfellet for lokalvalget samme år. 
  Partiene det var størst kjønnsmessig differanse på var Frp (størst blant guttene), og SV (tredje størst blant jentene og jevnstore med Arbeiderpartiet). I tillegg ser man at elevene som går yrkesfag stemmer mer på høyresiden enn de andre elevene.
• Ved lokalvalget i 2023 var forskjellene større. Ifølge valgundersøkelsen var venstresiden størst blant kvinner under 25, med 54 prosent, mens høyresiden fikk 45 prosent av stemmene deres. Blant guttene stemte 70 prosent på partier på høyresiden, og bare 22 prosent på venstresidens partier. 
  Også ved dette valget var Frp et splittende parti for kjønnene, men Arbeiderpartiet utmerket seg også: Differansen var på 15 prosentpoeng mellom kjønnene i stemmegivning til Ap. Unge menn stemte knapt nok på Ap. En stor svakhet ved disse tallene er at undersøkelsen preges av ganske få respondenter.
• FriFagbevegelse hadde en sak om unge som stemmer høyrevridd, basert på ferske tall fra Opinion. Her oppga 65 prosent av mennene under 25 at de ville stemme på høyresiden, mens bare 29 prosent oppga at de ville stemme på venstresiden. Blant kvinner under 25 oppga 57 prosent at de ville stemme på høyresiden, og 43 prosent ville stemme på et parti på venstresiden. Denne målingen viste altså at jentene var i ferd med å følge etter guttene. Om det faktisk er tilfelle er too early to tell. 
  Selv om Frp også i denne målingen er det partiet som splitter kjønnene mest, var partiet nest størst blant kvinner under 25 år, like store som SV.

Snittet av disse tre undersøkelsene og målingene viser at:

• Høyresiden får 66 prosent av stemmene til unge menn, og 49 prosent av stemmene til unge kvinner.
• Venstresiden får bare 26 prosent av stemmene til unge menn og 47 prosent av stemmene til unge kvinner.
• Høyresiden er med andre ord mest populær i begge grupper, med 40 prosentpoengs overvekt hos unge menn og 2 prosentpoengs overvekt hos unge kvinner.

Venstresiden har helt klart et gutteproblem. Samtidig ser høyresiden ut til å (i skrivende stund) appellere mer til unge kvinner, enn i befolkningen ellers. Det er interessant, og det gjør det direkte feil å snakke om de borgerlige ungdomspartiene som gutteklubber som tiltrekker seg unge, sinte menn.

Likevel har vi stort sett bare øyeblikksbilder, og ikke data over tid. I Norge får man derfor stort sett bare sett stemmegivning, ikke holdningsendringer over tid, slik andre utenlandske undersøkelser ser på.

Hvorfor er det slik?

Det er ikke mangel på forklaringsvariabler for hvorfor dagens unge skiller seg ut i kjønnsforskjeller i stemmegivning. Noen av dem er disse:

Utdanning: Unge kvinner utdanner seg i langt større grad enn unge menn, noe som vil påvirke hvilke verdenssyn og holdninger de utvikler. Personer med høyere utdanning blir ofte mer urbane og liberale.

Opplevd likestilling: Yngre generasjoner er i all hovedsak formelt likestilt i vestlige demokratier. Mange unge vil dermed ikke kjenne seg igjen i fortellinger om at likestillingen ikke er kommet i mål, eller målsetninger om at kvinners situasjon må styrkes.

Synet på at kvinner ikke må få en særskilt posisjon der de «satses på» og løftes, begynner å bli utbredt. Mannsutvalget foreslo blant annet å «Innføre kjønnsnøytral formålsbestemmelse i likestillings- og diskrimineringsloven».

Sosiale medier: Algoritmer på forskjellige sosiale medier bidrar til å gi større polarisering og i verste fall ekkokamre synet på det motsatte kjønn kan bli stadig mer negativt.

Politikken: Politikere på venstresiden har i mange år oversett eller latt være å anerkjenne at også menn, og unge menn, har problemer, mens politikere på høyresiden har vært mer opptatt av å snakke om dette. Enkelte bygger imidlertid opp under en rekke forestillinger og motsetninger mellom kjønn som gir økt polarisering.

Økonomi som sak: Unge menn er langt mer opptatt av privatøkonomi enn unge kvinner. Økonomi, tilgang på boliger og (fravær av) fremtidsoptimisme trekkes ofte frem som en svært viktig sak blant unge velgere. Mange unge frykter rett og slett at de skal få det verre enn sine foreldre.

Segregert arbeidsmarked: Kvinner og menn søker seg som regel til forskjellige yrker og ulike sektorer. Privat sektor domineres av menn, offentlig sektor domineres av kvinner.

Holdninger i den øvrige befolkningen

Det er også rimelig å anta at befolkningen generelt finner seg mer hjemme hos høyresiden i en rekke identitetspolitiske spørsmål. Det viser for eksempel valgundersøkelsen i Danmark. Undersøkelsen for 2022-valget i Danmark kartla velgernes holdninger til en rekke identitetspolitiske utsagn. Arne Hardis i Weekendavisen oppsummerte noen trekk på følgende vis:

«Valgundersøgelsen etablerer et identitetspolitisk holdningsindeks, som afslører, at vælgerne ligger markant til højre i flere identitetspolitiske udsagn.

Mest udpræget ses det i spørgsmålet, om juletræer og lignende skal ud af det offentlige rum af hensyn til det mindretal, der ikke fejrer jul. 89 procent siger nej. Når det gælder anvendelse af ordene kvinder og mænd i offentlige breve, er 75 procent helt eller delvis uenige i, at betegnelserne skal droppes af hensyn til transkønnede.

Mere jævnt fordeler det sig i spørgsmålet om, hvorvidt MeToo-bevægelsen »er gået for vidt«. 55 procent er helt eller delvis enige, 20 procent er helt eller delvis uenige. Når det gælder ordet neger, er 41 procent helt eller delvis uenige i, at ordet bør undgås for ikke at støde folk med minoritetsbaggrund. 34 procent vil vise det hensyn, mens 24 procent ikke kan eller vil tage stilling.»

Jeg tror man kan finne mye av det samme i Norge. En viktig del av den blå ungdomsbølgen, med massive forskjeller mellom kjønnene, er også en motreaksjon med mye av det hyperprogressive mange har akseptert som normer, eller som moralske fremskritt, de siste årene.

Om vi ønsker mindre polarisering mellom kjønn og andre samfunnsgrupper, er det essensielt å snakke likt om alle samfunnsgrupper. Dette innebærer at ordskiftet ikke kan bli en slags konkurranse om hvem som får lov til å eie en offerrolle. Alle skal ha like rettigheter i samfunnet, og ingen grupper burde få særrettigheter i et liberalt demokrati: Klassisk liberal universalisme.

Noe vi kan slå fast er at venstresidens appell til unge menn nær sagt er borte. For Arbeiderpartiet er dette en stor utfordring. Der høyresiden lenge har hatt et kvinneproblem, er det blitt annerledes blant dagens unge. Venstresiden har et massivt problem med å tiltrekke seg unge menn. Kanskje er venstresidens fokus på resultatlikhet et sted å starte en rekalibrering? Eller fokuset på kjønnskvotering? Når man nå har begynt å kvotere inn menn for å oppnå kjønnsbalanse kan man spørre seg om en slik tankegang er bærekraftig.