Erna Solberg tar farlig feil om høyresidens ansvar

Etter tiårsmarkeringen 22. juli så vi enda en gang hvordan høyresiden aktivt går inn for å avspore enhver livsviktig debatt om hva som må gjøres for å hindre at stadig fler glir i retning av det høyreekstreme. «Det forventes økt radikalisering til høyreekstremisme det kommende året», meldte PST i Nasjonal trusselvurdering 2021, men kun dager etter tiårsmarkeringen hadde både statsministeren, den tidligere Oslo-ordføreren fra Høyre, Fabian Stang, og Michael Tetzschner valgt å flytte debatten over på hvor lite de selv må gjøre.

Streken i sanden

Når noen som er ekstremt langt ute på din side politisk, religiøst eller på annet vis, gjør noe horribelt eller stadig forsvarer eller oppfordrer til det horrible, er det opp til deg å tegne opp et klart skille mellom der du står og der de ekstreme står. Det ansvaret er der for alle, men er ikke likt fordelt på alle.

Jo lenger ut mot det ekstreme du står, eller jo mer du fremstår som en talsperson for din retning, jo tydeligere må du gjøre skillet – og jo mer må du gjøre for å sikre at flest mulig av dem som påvirkes av deg, får det med seg.

Det er opp til deg å sørge for at ingen som ser opp til deg, eller påvirkes av deg, blander ditt standpunkt med de mer ekstreme standpunktene. Ingen andre kan gjøre det. De hører på deg, ikke dine meningsmotstandere.

Du må tegne opp skillet klart og tydelig, ikke fordi dine meningsmotstandere kan tro at du støtter de ekstreme, men fordi dine egne kan tro det. Det er kanskje ikke din skyld at ekstremister bruker ord som kan forveksles med dine, men det er du som må vise hva som er forskjellen. Spesielt hvis du eller de du støtter, bruker enkelte ord som er omfavnet av mer ekstreme grupper.

Ellers kan du en dag oppdage at en som mener mye av det samme som deg, ikke så hvor streken gikk. Skillet mellom det du mener er innafor og det som selvsagt er utafor var blitt visket ut inni en annens hode. Skillet var kanskje helt klart i ditt hode, men du kommuniserte det ikke tydelig nok.

Én regel for oss…

Dette forstår høyresiden godt når det kommer til muslimer. I hvert fall det med å vise avstand. At det er stor forskjell på hvor stort ansvaret er, er det ikke alle som ser. Mange på høyresiden har mange ganger krevd at helt vanlige muslimer må ta tydelig avstand fra islamistisk terror.

Men selv om de gjerne krever det av andre, snus regelen på hodet når det kreves av dem. Når de blir bedt om å gjøre streken tydelig – for å hindre at enkelte kan misforstå og tro de har deres velsignelse til å tråkke over – males det som et forsøk på å viske ut streken.

Sannheten er motsatt: Det er ikke når man krever et tydelig skille, at skillet viskes ut – det er når man nekter å tegne opp skillet med solid hånd, men heller lar sandkorn fritt blåse over den, at linjene blir utydelige. Jo mer utydelige de blir, jo mer må man gjøre for å gjøre det tydelig igjen.

Gjør som jeg sier…

Men sandkornene blåser ikke av seg selv i denne analogien. For mange med makt på høyresida snakker et språk faretruende nær det ekstreme. Det er for mye overlapp mellom det ekstremister sier, og det mange som er tatt langt inn i varmen, sier. Og de som ikke sier det, de inviterer de som gjør det inn, eller godtar at de inviteres inn.

«Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør» er et kjent uttrykk i kommentarfeltene. Folk ser forskjellen på festtaler og det hverdagslige. Også de som står i fare for å skli over streken ut i det ekstreme, ser det. Det er derfor så mange ikke er fornøyde med høyresidens oppgjør med de ekstreme kreftene på sin side. Det holder ikke å fordømme vold innimellom, samtidig som man i det daglige snakker om snikislamisering; når man mistenkeliggjør Ap fordi innvandrere på klassetur besøker valgboden deres; når man vrir viktige debatter om høyreekstrem terror til å for eksempel handle om håndhilsing; når man lager egen post på statsbudsjettet for å gi millioner til en blogg som sprer frykt og hat rettet mot minoriteter, og angriper Arbeiderpartiet med påstander farlig nærme Breiviks, om at de jobber for å gjøre Norge til en islamsk stat; eller når man tar folk som jobber i blogger som daglig fremmer et narrativ om at vi er i en borgerkrigstilstand, høyt opp på stortingslistene, eller folk som stadig danser på streken, inn i regjering.

Hvis man gjør eller godtar alt dette, og mer, i det daglige – og alltid møter all problematisering av det kun med avfeielser – vil ikke noen fordømmelser innimellom av vold monne. For streken hviskes likevel ut, og de som ikke vil se den, bortforklarer enkelt fordømmelsene som «noe de bare må si», mens det de gjør i hverdagen, det er det de egentlig mener. Og mange flere enn de ytterst få som er så langt ute, vil beveges sakte, men sikkert i den retning.

Mer enn terror

Det er heller ikke bare når de ekstreme går så langt som å drepe, at de utgjør en fare. Stadige angrep i form av blant annet drapstrusler, voldsfantasier eller omtaler av politiske motstandere som landssvikere truer minoriteter og politisk aktive til stillhet, og er slik en trussel mot ytringsfrihet og demokrati. FrP har lokallag som stadig fremmer Eurabia-teorier; hevder det finnes en global konspirasjon for å holde hele verden for narr, både i form av en falsk klimakrise som kun brukes til å undertrykke og ødelegge, og på andre måter; og kommer med antisemittiske angrep på regjeringen, selv mens FrP fremdeles var en del av den.

«[M]ed dagens lave (og synkende) fødselsrate vil den etnisk norske befolkning til slutt ophøre å eksistere, eller kun eksistere som en liten minoritet i et land tatt over av andre. Denne konsekvensen er lett å trekke av statsministerens tale, selv om hun selv ikke sa dette eksplisitt», kan man f.eks. lese på Ullern FrP sin Facebook-side. De lister opp årsakene til vår utryddelse: Velferdsstaten, yrkesaktive kvinner, selvbestemt abort, likekjønnet ekteskap, «barnesoldater i hellig krig hvis oppgave det er å terrorisere og skremme den etnisk norske befolkning», «troende globalister som styrende elite» og MDG.

Slikt hatefullt tankegods, når det er så veldig mye av det, overalt rundt oss i samfunnsdebatten, bidrar til å dytte folk i retning av en farlig ekstremisme, enten de tar opp våpen selv eller ei. Og i dette ene konkrete tilfellet sier de rett ut at de mener de har statsministeren på sin side i denne høyreekstreme konspirasjonsteorien.

I sin rapport 10 år siden 22. juli – sentrale utviklingstrekk innen høyreekstremisme viser PST til nettopp dette narrativet: «Fokuset på en vestlig identitet tilrettelegger for høyreekstreme narrativer som har oppslutning på tvers av landegrenser. Dette inkluderer konspirasjonsteoriene 'Eurabia'-Zionist Occupied Government (ZOG) og i økende grad konspirasjonen om at det pågår et hvitt folkemord gjennom den såkalte 'store utskiftningen'. Dette begrunnes i lave fødselsrater blant hvite og en innvandring som på sikt, ifølge tilhengere av konspirasjonen, vil føre til en demografisk utskiftning der hvite etterhvert vil utgjøre et demografisk mindretall i Vesten.»

Delvis rett, men farlig feil

Når Erna Solberg sier til VG: «Vi har ikke noe som helst ideologisk fellesskap. Hvis man ser på fiendebildet som høyreekstreme har, så tror jeg det inkluderer hele Høyres ledelse og alle som defineres som globalister og Europa-vennlige», tror jeg hun har mye rett. Du trenger ikke bruke mye tid i høyreekstreme nettsamfunn for å finne krav om at hele regjeringen må skytes som landsforrædere. Det er ingen som påstår at Erna Solberg er noen helt i disse miljøene.

Men selvsagt har høyresiden et større ideologisk overlapp med høyreekstreme enn det andre deler av det politiske landskapet har. Forsøket på å avfeie høyresidens ansvar med at alle har et likt ansvar, er farlig feil og skremmende naivt. Som eksempel er Sylvi Listhaug den type helt som Solberg ikke er i flere av disse miljøene. Ett av disse miljøene er Vigrid, som etter at Listhaug sa at hun tok fullstendig avstand fra «grusomme organisasjoner som Vigrid», likevel sa at de vil «fortsatt se på deg som vår fremste representant på Stortinget i saker som har med Vern av det Norske Folk å gjøre». Og det var Høyre som innsatte Listhaug som statsråd, og Solberg som stilte seg bak henne da hun sa at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør fungerer ikke.

Hvis prominente, norske muslimske lederskikkelser så ofte sa ting som ligger så nært opp til det islamistiske terrorister sier, som det norske lederskikkelser på høyresiden gjør når det gjelder høyreekstremt tankegods, ville de blitt kjeftet huden full daglig, og det med rette. Det samme med venstresiden. Og høyresiden ville kjeftet høyest. Det er ikke kritikk, tvert imot er det en tiltro til at høyresiden ville gjort det rette i slike situasjoner. Men akkurat nå er det en bjelke i eget øye som må ses. Ta den ut, og tegn opp en tydeligere strek i sanden.

Det er hva du gjør i hverdagen som betyr noe. Og jo nærmere streken det du – eller mange du blir assosiert med – gjør i hverdagen, er, jo tydeligere må du gjøre streken. Som en synlig representant for din retning har det stor betydning hva du gjør og ikke gjør, og jeg tror absolutt ingen i det etablerte norske politiske landskapet ønsker å oppleve sannheten i det på den vonde måten.

Hvis ikke høyresiden klarer å bite i det sure eplet og innse at de må gjøre mer enn å avfeie kritikk og si selvsagte ting om at de fordømmer vold en gang i blant, så er det god grunn til å tro at PST får rett. Det er heldigvis håp å skue, i form av Unge Høyre-leder Ola Svenneby, men det haster at han får flere på høyresiden med seg.