Senterpartiets nasjonalisme er en mild bris

Alle har fått med seg at nasjonalismen er i siget. I Det hvite hus sitter en selverklært, men ustø nasjonalist i Det ovale rom, og han har en hypernasjonalistisk rådgiver over skulderen. Reaksjonære nasjonalismevarianter fosser frem rundt om i Europa. Russland og EU-landene Ungarn og Polen styres av nasjonalpopulister. Gitt alt dette er det ikke merkelig at vi får en ny runde nasjonalismedebatt i Norge.

I noen uker har Senterpartiet vært måltavle for kritikk, og det er ingen overdrivelse å si at mye av debatten rundt Senterpartiets nasjonalisme og populisme har gått i sirkel.

Nøktern analyse blir til brunbeising

Kristin Clemets analyse av Senterpartiet som et nasjonalkonservativt parti med populistisk retorikk har dels blitt overdramatisert, og dels blitt brukt av Senterpartiet til egne formål. Slik formulerte Ola Borten Moe det i Aftenposten: «Når høyresiden trekker frem nasjonalismekortet, for å plassere oss sammen med de kreftene vi fant i Tyskland på 1930-tallet, så er det en ufin hersketeknikk som de bør holde seg for god til.»

Hvor Borten Moe har fått et slikt inntrykk av debatten fra, er ikke lett å vite. Trygve Slagsvold Vedum fortsetter i samme spor: «Erna Solberg får si hva hun vil. Høyre har prøvd mange karakteristikker på oss tidligere. Høyre er et stemplingsparti.»