Er kulturkrigen egentlig et zombievirus, og kan man gjøre annet enn å flykte for livet?

Kjære Nils August, mange takk for forespørselen om fast spalte i Minerva. Du har sikkert glemt den, det begynner vel å bli et par år siden dere inviterte på lunsj, og nesten ett år siden du etterspurte svar fra meg sist.

Jeg har lyst til å beklage det seine svaret, men samtidig ikke, fordi denne forespørselen har voldt meg mer pine enn glede. Jeg har tenkt på den nesten hver dag, iallfall hver uke, og jeg har prøvd å komme opp med et slags svar, igjen og igjen.

Dette sier jeg ikke for å klandre deg eller Minerva, det er alt selvforskyldt. Mer for å forklare hvorfor svaret måtte bli langt. For jeg må samtidig si noe om hvordan jeg har sett Minerva og den offentlige samtalen de siste åra.

Å skrive for Minerva

La meg begynne med det mest åpenbare og overfladiske: Minervas tilhørighet til høyresiden. Eller det «borgerlige» som dere kaller det.

Som jeg sa i møtet, plasserer jeg meg sjøl politisk til venstre. Langt til venstre. Så jeg må bekjenne at jeg har følt på et ubehag mot å skrive i et borgerlig magasin. Ikke minst fordi mye av det jeg har uttalt meg kritisk om i offentligheten de siste åra, har handlet om det venstreorienterte kulturfeltets idioti. Altså mitt eget miljø.

Jeg tipper dette er noe av grunnen til at dere har vært interessert i å ha meg som skribent. Jeg vet ikke om det er mindre idioti på høyresiden, men det irriterer meg sjelden like mye, for jeg føler ikke noe ansvar for det.

Jeg skulle selvsagt ønske at det var Klassekampen som inviterte meg. Men det har de ikke gjort. Faktisk er det den eneste avisa som aldri trykker tekster av meg eller anmelder mine bøker. Jeg vet ikke om det sier mest om meg eller om norsk venstreside.

Uansett, til syvende og sist har alle mine refleksjoner om Minerva vært temmelig forfengelige. Eller privilegerte, som man sier i min omgangskrets. For det som egentlig har bekymret meg, er hvordan jeg skulle framstå. Som enda en desertør fra venstresiden som ikke orker mer woke-kultur.

Venstresidens tullball

Etter litt mer tenkning kom jeg til at jeg kan leve med å framstå som politisk forvirret. Men da oppstår et nytt problem: Finnes det rom for en sånn posisjon overhodet? Hvis jeg får vite hvor du står i abortsaken – eller når det gjelder klima, flyktninger, Palestina, ytringsfrihet, bompenger, homoterapi – så vet jeg stort sett hvor du står i alle andre saker.

Aktive og etablerte debattanter, enten det er i aviser eller sosiale medier, overrasker meg sjelden lengre. Det offentlige ordskiftet har blitt forutsigbart og automatisert. Og kanskje gjelder det spesielt i mitt felt, den kulturelle venstresiden, som jeg tidligere oppfattet som mindre unison og mer kreativ. Her gjelder det stadig oftere å framvise meninger enn å ha en reell debatt.

Da rektor på Kunsthøgskolen for et par år siden gikk ut og hevdet at det fantes strukturell rasisme ved hans institusjon, var det en legitim påstand. Men han hostet ikke opp et eneste eksempel. Dermed framsto påstanden kun som en performativ ytring enn noen reell bekymring.

Denne hangen til å konstruere nye gruppeidentiteter, og så rangere deres sårbarhet ut fra noen overfladiske ideer, er å lage et hierarki som likner fascistenes – bare snudd på hodet. Den tar sjelden høyde for personlige erfaringer, og den skjer på autoritære måter. Selv om norske politikere fra venstresiden sjelden holder på sånn, kommer dette fra den kulturelle venstresiden.

Norsk kulturliv har gått sammen om å institusjonalisere denne mangelen på tenkning i millionforetaket Balansekunst. En av Norges mest kjente kvinnelige forfattere sa følgende etter presentasjonen hos Forfatterforeningen: «Hvorfor snakker de til oss som om vi går på barneskolen?» Balansekunst holder søvndyssende prekener heller enn debatt, og overser at forsamlingen vet mer om postkolonial teori og feminisme enn de sjøl. At vi blir sittende høflige og lytte, er et dårlig tegn for det intellektuelle livet på venstresiden.

Høyresidens stupiditet

I møte med dette kunne borgerliges betoning av individets frihet, rettigheter og valg vært et nyttig korrektiv. Dilemmaet akkurat nå er at Solberg-regjeringen frarøvet høyresiden troverdighet i sånne spørsmål gjennom bortimot verdens strengeste koronatiltak. Noe ordentlig selvkritisk oppgjør fra liberalt og konservativt hold har jeg ennå ikke sett.

Dermed sitter vi igjen med en høyreside hvor kampen for større privat eierskap blir en stadig pinligere hovedsak. Nå er det forsåvidt en relativt samlet politikerstand sitt ansvar at Norge har en overflod av søkkrike som blir stadig tryggere på å flashe formuen sin, men de borgerlige leverer de ideologiske premissene.

Dette er en ekstremt dårlig idé. Jeg kan bruke Marx, men jeg kan like gjerne bruke primatolog Frans de Waal, som gjennom sine ape-studier har påvist at primater ikke aksepterer for skjev ressursfordeling innen arten. Det vil til syvende og sist skape en krise. Eller som Marx kaller det, revolusjon. Det er ikke engang politikk, det er biologi.

At intellektuelle på borgerlig side ikke nødvendigvis finner dette selvinnlysende, er over min forstand. Da virker høyresiden direkte stupid. Om det hjelper på forståelsen, kan jeg gjerne innrømme følgende: Når jeg ser for meg gliset til Petter Stordalen på vei inn i et privatfly, kan jeg kjenne dype og farlige voldsimpulser vekkes i meg.

Du kan kalle det misunnelse, men sinnet kommer fra noe mye, mye mørkere og mer kollektivt. Og med en sprengkraft som alltid vil kunne avstedkomme vold. Når anstendige høyrefolk snakker og tenker som om ikke dette er en del av virkeligheten, framstår det for meg som en farlig og villet blindhet.

Debatt i stammefeidenes tid

Svaret mitt begynner å bli paradoksalt og selvmotsigende, jeg ser det. Men selv om tullballet til venstre og stupiditeten til høyre gjør det vanskelig å navigere i offentligheten for øyeblikket, er det noe som plager meg enda mer. Kanskje kan det best beskrives sånn: at evnen til å håndtere selvmotsigelser, paradokser og kompleksitet i ordskiftet er i ferd med å forsvinne.

Jeg mener å se at Fredrik Solvang og debattlederne i Dagsnytt 18 maser stadig mer om at gjester skal klargjøre sine standpunkt. «Ja, hva mener du egentlig?» er et hyppig spørsmål. Gjestene avfinner seg med premisset, og det gjør nesten alltid kontrastene tydeligere, men tenkningen svakere.

Det er ikke bare i de store mediene sånt skjer. Da kulturfeltet for litt siden diskuterte Sløseriombudsmannen, ville det vært helt naturlig for meg å bidra. Men ganske raskt ble frontene sånn: Enten var du mot kunstnertrakassering, eller du var for ytringsfrihet. Rommet for tenkning mellom og bortenfor kategoriene forsvant.

At kunstfeltet fungerte så selvpolariserende, var dypt nedslående. For meg virket begge disse posisjonene like absurde, og debatten har til dags dato knapt flyttet seg. På tross av at noen av de skarpeste hodene i norsk kulturliv bidro.

Mitt dilemma

Jeg har bodd mye utenlands de siste åra, spesielt i Praha. Her er krigen i Europa akutt på en annen måte, både på grunn av antall flyktninger og fordi konflikten er mye nærmere. Jeg vet ikke om det alene er årsaken, men debatten rundt Sophie Elises Instagram-bilde ville vært utenkelig her. Det finnes viktigere ting å drøfte.

I Norge var det lange køer med velformulerte folk som ville inn i spaltene for å kommentere influencerens bilde. Og knapt noen greide å løfte debatten til et mer prinsipielt nivå, for eksempel: Hva er galt med å bruke narkotika? Hvilke forventinger har vi til NRK? På hvilken måte er influencere «forbilder»?

Men også de enkleste poenger blir ofte borte i norsk debattklima. Som rundt Christian Krohgs maleri. Jeg så ikke noen tolke bildet med tanke på hva sagaen faktisk forteller om Leiv Eirikssons koloni. For vikingene ble jo jagd på sjøen av urinnvånerne, eller «skrælingene» som de kalte dem. Og de vendte aldri tilbake.

Historien om Leiv Eiriksson er altså historien om et totalt mislykket kolonialiseringsforsøk. I lys av det framstår Krohgs heroiske maleri primært parodisk. At verken kuratoren eller en hel hær av debattanter verdsetter dette poenget, kan tyde på både idé- og humortørke i norsk debattklima.

Så her er mitt dilemma når det gjelder å skrive for Minerva: For meg virker det som den angivelige kulturkrigen er et zombievirus som spiser seg inn i hjernen på folk, enten de befinner seg til høyre eller venstre, høyt eller lavt. Tilbake står tanketomme kropper som gulper replikker vi strengt har hørt hundre ganger før. Som i alle zombie-apokalypser, skjønner jeg ikke hvordan jeg skal bidra på andre måter enn å berge meg sjøl og mine nærmeste.

Kanskje må det et generasjonsskifte til, kanskje er det trygt å vende tilbake da. Inntil videre kan du jo trykke dette svaret. Så får vi se om det finnes lesere som gidder å forholde seg til paradoksale og politisk forvirrede tekster.

Alt godt,

Øystein