Ytringsfrihet som kodeord

«Tiden for å kjempe for alle friheters mor, ytringsfriheten, er nå.» Det skrev Jon Helgheim på NRK Ytring 15. august i fjor. Han var bekymret for at islamofobianklager gjør at politikere blir «stadig mer redd for å kritisere islam».

Alle var kanskje ikke enige om at tiden var akkurat da, bare dager etter terrorangrepet 10. august, da en muslimhater og hvit nasjonalist drepte sin adopterte stesøster og gikk til angrep på al-Noor-moskeen i Bærum. Men mange, og ikke minst vi som er på høyresiden, er likevel predisponert for å innrømme Helgheim et poeng. For stemmer det ikke at ytringsfriheten er under press?

Stemmer det ikke at legitim religionskritikk så ofte møtes med påstander om islamofobi – eller det som verre er – at det har svekket samfunnets respons på problematiske religiøse praksiser? At en påpekning av hvor dyrt det er å hjelpe ganske få flyktninger i Norge, jevnlig stemples som umoralsk kynisme? Eller at en fornuftig bekymring for innvandringens økonomiske og kulturelle konsekvenser omtales rett ut som rasisme?