KULTUR
Vi må være ærlige om at vi er blitt for alvorlige til å godta harselas vi ikke selv ville gått gode for, skriver Vilde Aurora Eriksen. På bildet: Chaplins Hitler-satire fra 1939.
Pixabay
Satirens tid er forbi
Aristoteles skrev at komedien brukte så lang tid på å etablere seg fordi ingen tok den alvorlig. 2300 år seinere kan satiren forsvinne fordi vi tar den for alvorlig.
For noen få år siden var jeg, i en oppgave på universitetet, eplekjekk nok til å stille spørsmål ved om et drama som Aristofanes’ Ridderne kunne blitt skrevet og satt opp i dag. Spørsmålet var egentlig mest retorisk ment, for å understreke ytringsfriheten i et samfunn som moret seg med grov harselas av gjenkjennelige, kjente og mektige personer i Athen, 424 år før Kristus. Vi smigrer oss gjerne med at vårt samfunn er det mest tolerante historien har sett, i stor kontrast til tidligere tiders sensur av alt fra vitenskapsmenn til revolusjonære, kunstnere og komikere. Men har vi det?
Tidligere i år skrev spaltisten Tuftebarten i Dagbladet en kronikk om hvordan satiren, eller som han definerer det: «humor som virkemiddel i samfunnsdebatten», ikke lenger har noe særlig å gi i dagens debattklima. Dette er fordi verden tilsynelatende har gått sånn av hengslende at humor er nytteløst i arbeidet med å forbedre den. Snarere er den med på å øke polariseringen i samfunnet. Dette er ganske interessante betraktninger, for en god indikator på et samfunn er dets evne til å tåle latterliggjøring. Satiren, og reaksjonen på den, tar tempen på samfunnet.
At verden har gått av hengslene er en følelse like gammel som sukket over at alt var bedre før. Selv den eldste litteraturen vil si seg enig i det. Essensen ved en tidsånd er hvordan vi reagerer på den oppfattelsen: hva gjør vi når verden har gått av hengslene?
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
