Satirens tid er forbi

For noen få år siden var jeg, i en oppgave på universitetet, eplekjekk nok til å stille spørsmål ved om et drama som Aristofanes’ Ridderne kunne blitt skrevet og satt opp i dag. Spørsmålet var egentlig mest retorisk ment, for å understreke ytringsfriheten i et samfunn som moret seg med grov harselas av gjenkjennelige, kjente og mektige personer i Athen, 424 år før Kristus. Vi smigrer oss gjerne med at vårt samfunn er det mest tolerante historien har sett, i stor kontrast til tidligere tiders sensur av alt fra vitenskapsmenn til revolusjonære, kunstnere og komikere. Men har vi det?

Tidligere i år skrev spaltisten Tuftebarten i Dagbladet en kronikk om hvordan satiren, eller som han definerer det: «humor som virkemiddel i samfunnsdebatten», ikke lenger har noe særlig å gi i dagens debattklima. Dette er fordi verden tilsynelatende har gått sånn av hengslende at humor er nytteløst i arbeidet med å forbedre den. Snarere er den med på å øke polariseringen i samfunnet. Dette er ganske interessante betraktninger, for en god indikator på et samfunn er dets evne til å tåle latterliggjøring. Satiren, og reaksjonen på den, tar tempen på samfunnet.

At verden har gått av hengslene er en følelse like gammel som sukket over at alt var bedre før. Selv den eldste litteraturen vil si seg enig i det. Essensen ved en tidsånd er hvordan vi reagerer på den oppfattelsen: hva gjør vi når verden har gått av hengslene?