Hva skal biskoper snakke om?

Forrige uke vekket en biskop oppsikt ved å snakke om nåde.

Jeg snakker selvsagt om Mariann Edgar Budde, som holdt preken under innsettelsesgudstjenesten for Donald Trump forrige mandag. Der avsluttet hun med å henvende seg direkte til presidenten med en bønn: «I Guds navn ber jeg deg ha nåde med [«have mercy upon»] menneskene i vårt land som er redde nå. Det er homofile, lesbiske og transkjønnede barn, [...] noen som frykter for sitt liv.» Biskopen fortsatte med å ønske at Trump kunne være nådig overfor illegale innvandrere som nå frykter deportasjon.

Biskopens preken vekket naturlig oppmerksomhet. Den ble tolket som angrep på Trump, ikke minst av Trump selv. Det er en i konteksten forståelig, men ikke strengt nødvendig tolkning: I sin ordlyd uttrykte biskopens tale tanker om nåde som – mener jeg – må stå sentralt for alle kristne, også for oss som kritiske til radikal kjønnsteori og som er tilhengere av en svært restriktiv innvandringspolitikk. Uttrykket om at «dere var selv innflyttere i Egypt», er tross alt gjentatt fire ganger i mosebøkene.

Det vil neppe overraske noen om biskopen selv ønsker en helt annen politikk, og slik sett er det forståelig om talen også ble tolket som en støtte til for eksempel å tillate kjønnshormoner til barn med kjønnsdysfori eller til en svært liberal innvandringspolitikk. (Og «svært liberal» er et riktig ord her; det er ikke mange andre land som de facto aksepterer så mange illegale innvandrere.) Det er tross alt dette som har vært stridsspørsmål i amerikansk politikk.

Jeg tror likevel nordmenn som er mindre radikale enn biskop Budde, gjør klokt i å tone ned sin reaksjon på hennes preken. En annen naturlig lesning av den er nemlig at Budde selv i en ekstremt polarisert offentlighet forsøker å løfte teologiske og etiske spørsmål uten å låse dem fast i bestemte politiske konklusjoner.

Mer politisert – mindre utfordrende

Fra et norsk perspektiv kan man egentlig si at noe av det mest slående med Buddes tale var hvor mye mindre politisert – og derfor mer etisk utfordrende – den var enn mye av det som serveres fra våre biskoper. De nøyer seg ikke med å be politikere «ha nåde med» dem som er redde – men trekker stadig oftere den politiske konklusjonen selv. La meg gi noen eksempler.

For noen år siden ble det besluttet at en afghansk familie skulle utvises fra Norge, etter at flere rettsinstanser hadde konkludert med at det ikke forelå beskyttelsesbehov og at opprinnelig oppholdstillatelse var basert på bevisst løgn. Et samlet bispekollegium ba da regjeringen om å la familien få bli i landet. (Utsendelsen gikk i vasken, på grunn av manglende samarbeid fra afghansk hold.)

Det er forskjell på å huske at vi alle var innflyttere i Egypt og som stat å forplikte seg til å gi permanent opphold til mennesker uten beskyttelsesbehov som har gitt gale opplysninger til myndighetene. Holder man seg til det første, trenger man ikke å ta stilling til alle mulige konsekvenser av spesifikke politiske beslutninger. Men når man ber om at en bestemt familie skal få opphold i strid med regelverket, bør man også diskutere hvordan det påvirker asylinstituttet, dets legitimitet, og dets evne til å gi beskyttelse til dem som trenger det.

På tilsvarende grunnlag har norske biskoper tatt konkret stilling til antall flyktninger Norge burde hente fra Moria og kalt forslag om mottakssentre for asylsøkere utenfor Europa «dypt umoralsk». Også her mangler biskopene fullstendig en analyse av konsekvenser; og dermed mangler de også innsikt i meningsmotstanderes motivasjoner og moralske vurderinger.

Norske biskoper snakker ikke så mye om nåde; de snakker om politikk. Det skjønner selvsagt politikere bedre enn noen. Derfor kjenner jeg ingen politikere som lar seg utfordre av kirken i saker som dette. Noen er på forhånd enige, selvsagt; men ingen lar seg overbevise. For om biskopenes bønner er høylytte når det kommer til konklusjonen, er de nesten tause om argumentene som skal forbinde nestekjærligheten med denne konklusjonen. Og siden uenighetene sjelden handler om verdien av nestekjærlighet i det hele tatt, men om verdslige vurderinger om konsekvenser av politikk, vil politikere flest ikke vie slik tale fra biskoper oppmerksomhet overhodet. Våre biskoper er mer politiserte; derfor utfordrer de også mindre.

Nåde med hvem?

Et annet spørsmål som aktualiseres av biskop Buddes tale, handler om hvem vi skal utvise nåde mot. Det enkle svaret er: alle mennesker. Det vanskeligere svaret i politikken handler om hvem man løfter frem i ulike kontekster, og hvordan man skal snakke om nåde når alle politiske handlingsalternativer vil gjøre at noen mennesker kan oppleve seg som særlig utsatt.

For å si det på en annen måte: Hvem er offeret? For det er ikke bare i politikken offerrollen er valuta. I teologien er det eksplisitt: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», lærer Jesus disiplene i Matteus-evangeliet. Men hvordan vet vi hvem som er våre minste søsken i en hver situasjon? Jo tydeligere biskoper tar stilling til konkret politikk, jo tydeligere blir det hvordan de konstruerer sine fortellinger om offer og overgriper. Og da ser man ofte at disse fortellingene er nettopp dypt politiske, snarere enn teologiske, i sin natur.

Denne uken utkom en ny bok om forholdet mellom politikk og teologi som illustrerer dette poenget nesten perfekt. Den heter Hellig makt, med blant annet påtroppende MF-rektor Sturla Stålsett som redaktør og med bidrag fra mange norske teologer. I introduksjonen skriver redaktørene positivt om blant annet frigjøringsteologi, og beskriver den slik: 

«Når disse teologiene utvikles som en kritikk av Vestens påståtte fornuft og sekularitet, får de også en analytisk verdi i kraft av stedet de taler fra: ofrenes sted, eller det den italienske rettshistorikeren og filosofen Giorgio Agamben kaller det nakne livet. Fra dette stedet gir de språk til menneskelig desperasjon som er er forårsaket av vår tids politiske regimer og økonomiske systemer som særlig vestlige makter har vært spydspiss for.»

Her sys ofrenes sted og selve det nakne livet sømløst sammen med lidelse forårsaket av vestlige økonomiske og politiske systemer. Man må befinne seg et stykke ut på venstresiden for ikke engang å diskutere hvordan det kan ha seg at mange fornuftige mennesker mener at vestlige politiske systemer har levert mer menneskelig verdighet enn alle kjente alternativer. «Finnes her sult og nød, skyldes det svik», klinger kraftfullt i Nordahl Griegs dikt, men i virkelighetens verden kan det også tenkes at om det likevel finnes sult, nød, ofre og menneskelig desperasjon, så skyldes det ofte vanskelige dilemmaer som er iboende i politikk. 

Abortbønn

Ta Stavanger-bisp Anne Lise Ådnøy, som for et par år siden la ut en bønn til Gud da nyheten kom om at den amerikanske høyesterettsdommen Roe v. Wade, som sikret tilgang til legal abort i hele USA, trolig ville omstøtes. Bønnen gikk som følger:

«Gode Gud, du som skapte kvinner i ditt bilde. Gjør det mulig for de amerikanske kvinnene som blir ufrivillig gravide å avbryte svangerskapet innenfor lovlige, trygge rammer. Amen.»

Her ser biskopen sårbare kvinner som trenger omsorg. Bra! Men hun ser ikke – eller sier i hvert fall ikke noe om – sårbare, ufødte barn.

Dem er det mange av. I USA aborteres årlig rundt 10 000 barn i uke 21 eller senere. Ved det tidspunktet i svangerskapet er det i dag medisinsk mulig at barn overlever. Selv norske biskoper har en slags bevissthet om at dette kunne tenkes å være sårbart liv.

Jeg er for ordens skyld enig med biskopen politisk: Det bør finnes legal tilgang til abort, skjønt den retten burde være politisk forankret, snarere enn basert på en høyesterettsdom. De løsningene og kompromissene vi har valgt i Norge, har derfor vært mye bedre. Konklusjonen om at noe som ligner på den norske abortloven, er bedre enn ingen abortlov, kan likevel ikke enkelt begrunnes med det nakne livet. Det er ulike ofre her, som gjør motstridende krav på kristen nestekjærlighet og nåde. Den politiske vurderingen må da finne noen kriterier for å sortere disse kravene, og vurdere samfunnsmessige implikasjoner av ulike tilnærminger.

Når Ådnøy lar sin politiske vurdering ledsages av en bønn om et konkret utfall, viser hun samtidig frem hvem som er mottagere av hennes nåde – og hvem som ikke er det. Hun kunne jo saktens bedt om at opphevelsen av loven muliggjorde bedre, men mer restriktive abortlover i flere amerikanske delstater. Det gjør hun ikke. Hennes valg av sårbart offer forteller oss da egentlig mindre om hennes teologiske overbevisninger og mer om hvilke politiske diskurser hun holder seg med: Hva hun antar om konsekvensene av opphevelsen av Roe v. Wade, hva hun mener om de politiske aktørene som kjemper på hver side av spørsmålet; og kanskje ikke minst: hvem hun identifiserer seg med.

Bønnen antyder for oss at biskop Ådnøy sympatiserer med gode, liberale demokrater i møte med forstokkede, patriarkalske republikanere. Men den forteller oss lite om det nakne livet – og den utfordrer dermed ingen av sidene i debatten til å tenke nye tanker.

Oljebønn

Et annet spørsmål som har avstedkommet en del bønner de siste årene, er klimaendringene. Biskop Kari Veiteberg har vært blant de mest aktive. Under Den store klimamarkeringen i november 2023 fremsa hun om ikke direkte en bønn, så i hvert fall en appell:

«Vi er samla på tvers av religiøse og politiske skiljelinjer i felles kamp for klimarettferdiget. «Dør de, dør vi» står det et banner. Det er ei kraftig påminning om at vi lever i sameksistens med alt det skapte, alt på kloden – alt i universet! Eg er biskop i Den norske kyrkja i Oslo bispedømme og eg trur på ein Gud som skapar, frigjer og gir liv. Ein Gud som seier på første side i Bibelen: «Jorda skal bli grøn!» «Det skal kry av liv i vatnet» og den sjuande dagen: Den dagen erklærer eg for heilag. På helligdagen skal jorda kvile. Olja og. Stopp med grådigheit, stopp med utnytting!»

Her ser biskopen ser en sårbar jord, og mennesker og dyr som er utsatt i møte med klimanendringer, som blant annet skyldes forbrenning av olje. Bra! Men hun ser ikke – eller sier i hvert fall ikke noe om – alle menneskene som er sårbare i møte med klimapolitikk.

Og dem er det mange av. Det tydeligste eksempelet finner vi i rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) i 2022. Her fremkommer det at ekspertene mener at politikken som er nødvendig for å nå 1,5-gradersmålet, vil føre til antall mennesker i verden som er i risikosonen for sult, øker med 150 millioner sammenlignet med den politikken som føres i dag.

150 millioner – det er mange helt ekte og ganske nakne liv. Jeg vet ikke om Veitberg er kjent med forskningen som sier at det er slik det er – men hvis man skal gjøre en lang historie kort, er millioner eller milliarder av motstridende nakne liv hovedårsaken til at det er så vanskelig å skape en global konsensus om å få på plass kraftfull politikk. For skjønt global oppvarming utvilsomt er en av de store globale utfordringene i vårt århundre, er det jo ikke den eneste. Her hjemme er virkningene av ambisiøse klimatiltak for Europas politiske stabilitet og sikkerhetspolitiske posisjon et av tidens store politiske temaer, med direkte relevans for Europas mulighet til å forsvare Ukrainas suverenitet, eller til å peke ut andre retninger fremover for globalt samkvem enn Donald Trumps USA eller Xi Jinpings Kina. 

Som om det ikke var nok, er det vanskelig for småstater å gjennomføre virkningsfulle tiltak. Det går ingen enkel og rett linje fra kutt i norsk oljeproduksjon, som biskopen tar til orde for, til å motvirke skadelige klimaendringer. Mye av produksjonen erstattes av andre produsenter – som Russland og Saudi-Arabia. (Og de høyere globale energiprisene som følger, vil dessuten altså bidra til en vanskeligere matvaresituasjon for mange fattige mennesker.) Gassproduksjonen vil i mange tiår fremover trolig redusere globale utslipp. Dessuten er vår oljerikdom er en viktig grunn til politisk konsensus om andre kostnadskrevende klimatiltak.

Jeg vet ikke hva Veiteberg tenker om alt dette. Kanskje tenker hun det bare er vikarierende motiver? Kanskje har hun ikke så god innsikt i argumentene? Noen slikt innsikt vises i hvert fall ikke frem. Veiteberg setter i stedet støtte til oljeutvinning reservasjonsløst i sammenheng med grådighet – som om den eneste grunnen til å ha et annet syn enn hennes var et ønske om flere privatjeter og helgeturer til Dubai. Hun later ikke til å være i stand til å se for seg at meningsmotstandere kan ha motiver som inkluderer omsorg for det nakne mennesket. Og da mister hun også av syne de menneskene som andre nettopp kunne tenkes å ha omsorg for.

Akkurat som med Ådnøy er dermed utvelgelsen av ofre som er verdig hennes nåde, dypt politisk. Analysen av årsakssammenhenger og av de ulike aktørenes motiver følger av en helt bestemt politisk diskurs. Derfor har hun også ingenting – absolutt ingenting – å si til dem som er uenige i denne politiske analysen. Hennes appell kan selvsagt både irritere og provosere. Men utfordre, det er det ikke i stand til. 

En kirke som er ute av stand til å snakke om synd

Jeg har av og til lurt på om en grunn til at norske biskoper snakker så mye om politikk, er at de har har glemt hvordan man snakker ikke bare om nåde, men – enda viktigere – om synd. For i de aller fleste av livets spørsmål synes de nærmest ute av stand til å identifisere noe som kunne minne om synd. Når de så likevel får behov for å kritisere noe de opplever som etisk uholdbart, er de ute av stand til å adressere teologiske og eksistensielle spørsmål om synd. De hopper over det leddet, og planter i stedet begge bena langt inn i politikken.

Min vage følelse av at det er slik politiseringen av Den norske kirke kan forstås, fikk plutselig et eksplisitt og direkte eksempel i en preken av biskop Olav Øygard i november. Der sier han:

«Vi må gjerne ha etiske idealer om hvordan vi skal leve. Sånn må det være. Vi må også tåle at vi har ulike meninger om etiske spørsmål. Men vi kan ikke og skal ikke tåle at noen blir sett på som bedre enn andre. For da bryter vi helt grunnleggende med det kristne menneskesyn.

Noen ganger kan det være gode grunner til å ha sterke meninger om hva andre mennesker gjør – og hva de ikke skal gjøre. Det kan for eksempel være gode grunner til å ha sterke meninger om hvordan politiske ledere skal opptre: Hva om ledere både i vårt land og andre land tok mer kraftfulle tak slik at klimaendringene stoppet opp.

Men: Når noen har sterke meninger om hvordan mennesker med annen legning (enn man selv har) skal leve og oppføre seg, er det grunn til bekymring. Da blir det fort et inntrykk av at en fordømmer andres liv, og går fri selv.»

Utgangspunktet for Øygards preken er et oppgjør med den såkalte «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold», en teologisk konservativ erklæring med brodd mot homofili og transpersoner. Her er jeg enig med Øygard i det fundamentale teologiske stridspørsmålet: Jeg mener ikke på noen som helst måte at homofilt samliv er synd. Og transspørsmålet har i min bok lite å gjøre med teologi overhodet.

Men Øygard slutter i praksis – som påpekt også blant annet av professor Ole Jakob Filtvedt – fra at en bestemt praksis ikke er synd, til at man aldri skal snakke om synd hos andre mennesker – med et mulig unntak for politikere som har ansvar for klimapolitikken.

Det er trøblete på mange plan. Den kristne grunninnsikten er at alle er syndere. Jeg er enig i at man skal forsøke å vokte seg for å fordømme andre så man selv går fri – å se fliser i sin brors øye uten å oppdage bjelken i sitt eget. Derfor er det absolutt krevende å klare å snakke om den synden som bor i oss, på en måte som utfordrer alle uten at det skal fremstå som selvforherligende. Men dette problemet har Øygard og de andre norske biskopene ingenlunde løst: De fordømmer jevnlig politikere i harde termer. Men selv går de derfor stort sett fullstendig fri. Nettopp dette gjelder da også i all hovedsak for blant annet biskop Ådnøys bønn og biskop Veitebergs appell.

Konsekvensen av denne tilnærmingen er at biskopene ikke har noe som helst av eksistensiell verdi å utfordre dem som kommer til kirken med. Og heller ikke for dem som måtte leve i politisk synd et sted utenfor MDG og SV, er det noe egentlig som står på spill i disse fordømmelsene: Norske kirkegjengere eller avislesere for den del kan i sine daglige liv knapt gjøre noe som helst med de ofte globale politiske utfordringene norske biskoper løfter opp. Og alt det de kan gjøre noe med i sine daglige liv, hvordan de behandler sine medmennesker, hvordan de handler mot sin neste, det forblir helt uadressert.

Hva skal man da med kirken? Kan en kirke som ikke snakker til enkeltmennesker om synd, overleve? Ofte kan for øvrig heller ikke norske politikere egentlig gjøre så mye med sakene biskopene tar opp. Men selv når saken handler om noe de kan påvirke, er kritikken oftest virkningsløs: Fordi biskopene heller ikke her klarer å snakke ordentlig om synd, blir kritikken overfladisk, og fokuserer på politikkens konklusjoner, snarere enn hva den egentlig representerer av menneskelige laster.

Synd som instrumentelt virkemiddel

Et siste eksempel må med. Det kommer fra vår ledende biskop, preses Olav Fykse Tveit. Nylig snakket han nemlig nesten om synd. I et intervju med Vårt Land i oktober reagerte også han på den ovennevnte felleserklæringen. Han tok utgangspunkt i erklæringens motstand mot også forpliktende homofilt samliv, viste til at han ønsker faste, forpliktende rammer rundt samlivet, og sa: «Det er et konservativt standpunkt i vår tid, og jeg hadde håpet at vi i det minste kunne stå sammen om det. Det er mye vi kan være uenig om her, men er vi uenig i at det er bedre at man lever i et trofast kjærlighetsforhold?»

Igjen: Jeg er så enig, så enig! Men når var sist gang du hørte en biskop snakke om betydningen av et trofast kjærlighetsforhold for heterofile? For all del – det har skjedd, om enn ofte i litt byråkratiske termer. Tidligere biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin hadde muligens en slags interesse for spørsmålet. Men ellers er det et felt både biskoper og de fleste prester holder seg langt, langt unna.

Snaut 40 prosent av ekteskap ender med skilsmisse. På veien til skilsmisse ligger det kanskje ofte – i en eller annen forstand – synd. Man var utålmodig, man glemte å være velvillig, man var misunnelig og hovmodig, krenket og oppfarende, og – ikke minst – man gjemte på det onde i sitt hjerte. Kanskje så man dessuten på en annen med begjær, uten å stoppe det.

Det kunne norske biskoper snakket om i prekener og i intervjuer. Det handler om fall og gjenopprettelse, brudd og forsoning, synd og nåde og om følelser og tendenser som finnes i oss alle. Kunne ikke slik tale utfordret hvert medlem i menigheten til å leve ut mer nestekjærlighet i sitt eget liv? Det er kanskje ikke så lett å snakke om slikt uten at det henfaller til platt moralisering. Vi kjenner ikke andres liv, og kanskje vil vi som André Bjerke aldri fatte hva som hendte når to som elsket, ikke elsker mer. Men ingen sa heller at det skulle være lett å være biskop.

Fykse Tveit gjør det lett for seg. I stedet for å utfordre seg selv og sine kirkepolitisk allierte på å leve bedre liv, blir ideen om forpliktende samliv redusert til et slags politisk virkemiddel; et nyttig retorisk grep for å fremme likekjønnede ekteskap.

De gode menneskene

Men norske biskoper selv, de synes slett ikke at de er politiserte. For et par år siden kranglet jeg litt med tidligere biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, om innvandringspolitikk. I debatten illustrerer Sommerfeldt at han ikke er i stand til å se sin egen posisjon som nettopp politisk. Det er for ham ikke noe skille mellom nestekjærlighet og de politiske konklusjonene.

En grunn til at skillet er så uforståelig for norske biskoper, kan være at toppsjiktet i kirken er blitt politisk mer ensrettet. Når man aldri møter mennesker man er uenig med, i gode samtaler, forstår man heller ikke hvordan gode mennesker kan ha andre syn enn en selv – og hva deres grunner er. Jeg nevnte boken Hellig makt over. Gjennom tolv kapitler kan vi her blant annet lese om hvorfor vi trenger flere rettigheter for funksjonshemmede, urfolk og asylsøkere; om farene ved antistiganisme, markedsøkonomi og oljefondet. Abort er med – men det nakne fosterliv ikke: Vinklingen er at kirkens tidligere syn bunnet i patriarkatet.

Denne ensrettingen skyldes ikke alltid vond vilje: Ved lanseringen av boken inviterte redaktørene inn kritikk, blant annet fra undertegnede, og mine ganske krasse innvendinger ble ønsket entusiastisk velkommen. Men behovet oppstår altså fordi disse synspunktene ikke naturlig finnes der teologer diskuterer politikk. Hadde jeg vært biskop i den norske kirke, ville jeg nok tenkt at en av de største utfordringene for kirkens legitimitet i befolkningen er nettopp mangelen på forståelse for ulike politiske fortellinger i kirkens toppsjikt.

Det er likevel ikke umulig i hvert fall å forsøke å vri seg ut av grepet våre politiske begrunnelser har om oss. Aftenpostens Frank Rossavik påpekte nylig at konservative i kirken nærer håp i så måte til nyutnevnt Oslo-bisp Sunniva Gylver. Ingen tviler på at hun er politisk radikal. Samtidig er hennes forkynnelse oftere om nåden og synden og det nakne livet uten sin politiske rammefortelling. Det blir spennende å se om hun lykkes.

Det bringer oss tilbake til spørsmålet om hvorvidt biskop Buddes preken var så mye bedre enn de norske biskopene. Trump selv syntes åpenbart at den var fæl, og kalte Budde en «radikal venstrevridd hardline Trump-hater» og mente at hun ikke var «overbevisende eller smart». Trump-sympatisører i alle land synes å være enige. Slik sett lyktes heller ikke Budde med å utfordre så mange meningsmotstandere. Det er heller ikke lett i en polarisert tid – ikke minst i møte med en mann som knapt noen gang har akseptert kritikk av noe slag. Likevel: Buddes preken appellerte også til flere som ikke deler de politiske konklusjonene man kan mistenke at hun selv trekker. En av de mer konservative kandidatene i den nylige kampen å bli ny biskop i Oslo, Espen Andreas Hasle, har skrevet om sin lesning i Vårt Land. Selv er jeg tilhenger av å sende illegale innvandrere tilbake til sine hjemland, og jeg er oftest kritisk i den kompliserte og mangefasetterte transdebatten. Men biskopens preken, den likte jeg.

Også i Buddes tale viser eksempelene der hun ber presidenten vise nåde, frem politiske vurderinger. Man kunne selvsagt spørre om hun også utfordrer hans meningsmotstandere på å utvise nåde ikke bare med unge mennesker med kjønnsdysfori som er redde for konservative krefter, men også med fortvilte mennesker som opplever at en diskurs, en forståelsesramme og et behandlingsvesen har ledet dem til irreversible medisinske inngrep for å endre kjønn på feil grunnlag. Eller man kunne utfordre henne på å be om nåde for kvinnelige voldtektsofre som føler frykt når rom tidligere forbeholdt kvinner, åpnes for transkvinner med mannens fysikk. Substansen i den opphetede transdebatten handler tross alt i stor grad nettopp om medisinsk behandling av barn og om regulering av kjønnede rom i offentligheten. Igjen er det nettopp det at det nakne livet tar så mange ulike former, som ligger under politiske kløfter.

Men denne delen av prekenen talte biskop Budde ikke til hele menigheten eller til alle mennesker: Det var en henvendelse direkte til president Trump. Og hvis man først skulle snakke direkte til ham, trengte man saktens ikke å be ham om å huske på dem som er redde for at transpersoner skal møtes med for stor grad av bekreftelse. Men i andre deler av prekenen snakket Budde til oss alle. Da sa hun blant annet:

«Og kanskje er vi farligst for oss selv og andre når vi er overbevist om at vi har helt rett og noen andre tar helt feil. For da er vi bare noen få skritt fra å kalle oss selv ‘de gode menneskene’ som kjemper mot ‘de onde menneskene’. Men sannheten er at vi alle er mennesker, og vi er alle i stand til både godt og ondt. Aleksandr Solzhenytsin hadde en gang en skarp observasjon om dette: Grensen som skiller det gode og det onde går ikke mellom land, ikke mellom samfunnsklasser, ikke mellom politiske partier, men gjennom – rett gjennom – hvert enkelt menneskes hjerte.»

Om norske biskoper oftere hadde husket det, og forstått i sine hjerter en slik preken per definisjon ikke er egnet som et retorisk våpen mot en president man misliker – skjønt han selvsagt er blant dem som kaller sine motstandere fryktelige ting – men som en kilde til å lete etter fliser i eget øye, ville mye vært gjort.