Et hvitt blikk på rasismedebatten

For all del: Det kan skje at nesten alle i et samfunn er rasister uten å vite eller å ville det. Under segregasjonslovene i sørstatene i USA frem til 1965 hevdet selv mange av dem som kjempet iherdig imot segregerte skoler, busser og offentlige plasser og lover som forbød svarte og hvite amerikanere å gifte seg med hverandre, at de ikke var rasister. «Separate, but equal», lød omkvedet.

Terskelen for å anta at alle er rasister, bør likevel ikke være for lav. Forrige uke leste jeg Ida Jacksons tekst Jeg er rasist. «Og det er du også», skriver hun. Jackson mener «å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den». Det er ikke direkte en påstand om at Norge er som sørstatene under segregasjonstiden, kanskje. Men hva er det hun egentlig vil si?

Før den jevne Minerva-leser flyr i taket over denne anklagen, må vi imidlertid ta et skritt tilbake, og tenke gjennom hva vi mener når vi snakker om rasisme og hvorfor vi mener det.