Hvor går grensene for vår humanisme?

Debatten om norsk flyktning- og asylpolitikk kommer aldri til å dø ut.

Hver gang våre tilsynelatende robotaktige byråkrater tvangsutsender mer eller mindre illegale asylsøkere, blir det uro i deler av befolkningen. TV fanger opp hjerteskjærende scener av godt integrerte familier, gjerne med små barn som blir brutalt og sjokkartet dradd ut av sine miljø, bort fra skole, venner, kamerater og velvillig omsluttende naboer, og sendt av gårde til et opprinnelsesland som helst ikke vil ha dem, til en håpløs framtid i bunnløs fattigdom og fornedrelse.

Mange reagerer på disse utsendelsene med indignasjon og lokalt opprør; det dannes støttegrupper og samles inn underskrifter, rene bønneskrifter, som nærmest trygler myndighetene om å vise humanitet og barmhjertighet: Ta i det minste hensyn til barna! Det aller siste som har skjedd i så henseende er når Knud Andreas Sømme i et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad for 9. mai, La oss starte en proteststorm!, oppfordrer til kollektivt mediaopprør, der sms’er og e-poster skal adresseres våre sentrale Stortingspolitikere med slagord som ”La dem bli!”, ”La barna bli!”, ”Gi amnesti!”, ”Vis nåde!”.