Hvorfor måtte Listhaug gå?

En mandagskveld i mars 2018 satt en gjeng med norske statssekretærer fra ulike partier på en bar i Brussel – og drakk. Det var ikke helt Babylon-Berlin, men det var definitivt durabelig gravøl-stemning. Listhaug-saken nærmet seg sitt klimaks. De fleste regnet med at Knut Arild Hareide og KrF kom til å stemme for mistillitsforslaget som lå på bordet. Regjeringen Solberg syntes å ha kommet til veis ende. Hvordan kunne det skje?

Vi må spole ni dager tilbake i tid. Om morgenen fredag 9. mars ble en post lagt ut på justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-konto, med teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Det tilgrunnliggende spørsmålet handlet om reglene for tilbakekallelse av statsborgerskap. Frp – og Høyre – hadde fremmet forslag om at staten ved mistanke om fare for terrorisme skulle kunne fra personer med dobbelt statsborgerskap sitt norske, uten å gå veien om domstolene. Forslaget ble nedstemt i Stortinget 8. mars.

Men det var Facebook-posten, som var blitt lagt ut av Listhaugs politiske rådgiver Espen Teigen, og ikke saken i seg selv som de neste ti dagene skulle utvikle seg til et konstitusjonelt, politisk og menneskelig drama. Eller kanskje til en barnehage – slik skulle i hvert fall Listhaug selv senere karakterisere hendelsesforløpet.